Frykt ikke!

Det finnes knapt noe utrykk som går igjen i Bibelen flere ganger enn; "frykt ikke, vær ikke redd, vær ikke bekymret, se deg ikke engstelig omkring," og flere andre varianter av samme beroligende og trøstende beskjed fra Gud til menneskene. Noen har sagt at det er 365 slike positive meldinger i Bibelen, altså 1 for hver dag. Jeg har ikke telt, men at det er et hovedtema i Bibelen er hevet over enhver tvil.

En annen måte Bibelen utrykker det samme er ved å positivt bekrefte at; "Gud er med oss, ingenting kan skille oss fra Guds kjærlige omsorg, vi er mer verd enn fugler, blomster og alt annet i skaperverket som Gud også tar seg av, og Han elsker oss så høyt at Han ikke en gang sparte sin egen sønn, men gav Ham for oss alle."

Bibelen er rett og slett Guds kjærlighetsbrev til menneskene, Hans egne barn som Han elsker mer enn seg selv!

Dette er da også temaet i Matteus 10:16-31 der Jesus sier disse kjente ordene i vers 28: ”Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete.”

Det finnes de som tolker dette til at Jesus advarer oss (selv om Han taler direkte til disiplene) mot hva Gud vil gjøre med oss om vi ikke gjør det Gud vil, bryter Hans bud, og/eller lever i opprør og synd, men jeg mener dette ikke stemmer.

La oss se på dette sammen med åpne øyne, åpent sinn, og nøytrale briller, og kanskje du vil se noe nytt?

Forfølgelser vil komme.

Jesus har en samtale med sine 12 disipler, og i vers 1 står det: ”Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager. Dette er navnene på de tolv apostlene: Først Simon, som ble kalt Peter, og hans bror Andreas, så Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, å Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon Kananeus og Judas Iskariot, han som forrådte ham.”

Det er altså disiplene som får beskjeden i vers 28: ”Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete.”

La oss se litt på denne samtalen, og vi kikker på vers 5-7: ”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!”

Temaet for samtalen er altså disiplenes oppdrag, og som vi ser skal de gå til de bortkomne sauene i Israels folk. Ordet ”bortkomne” er oversatt fra appòlota, og er en bøyning av ordet appolumi og betyr fortapt. Dette er det samme ordet som brukes i Johannes 3:16 (ikke gå fortapt, men ha evig liv)

I Matteus 18:11 sier Jesus: ”Menneskesønnen kom jo for å frelse det som var fortapt.”

Det er det samme ordet som brukes på grunnteksten, og som også brukes om den bortkomne/fortapte sønnen, og dette betyr at fortapelsen ikke er en evigvarende tilstand uten mulighet til å unnslippe, men en her og nå tilstand der Jesus er løsningen/avslutningen på fortapelsen.

Ordet for å ødelegge i vers 28 - apolesai - har ingen kobling til noen som helst form for "evig pine" men er en utledet av grunn-ordet for "fortapt": apollumi. Akkurat den samme bøyingen brukes også f.eks. i forbindelse med at Herodes ønsket å drepe/ødelegge (apolesai) guttebarnet Jesus i Matteus 2:13.

En annen bøyning av "fortapt", nemlig apolōlōs - brukes i Lukas 15:4 hvor Den gode hyrde leter etter den sauen som er kommet bort (apolōlōs), til han finner den.

I Lukas 19:47: brukes ordet apolesai: ”Siden var han i templet hver dag og lærte folket. Overprestene og de skriftlærde og folkets ledende menn ville gjerne få ryddet ham (apolesai) av veien.”

Ordet brukes også i 15:24 om sønnen som var kommet bort (apolōlōs - eng: lost) og så ble funnet igjen. Altså er ordet fortapt ingen evigvarende tilstand etter døden, men betyr ganske enkelt; "ødelagt" eller "gått tapt". Det peker slett ikke på noe endelig og fatalt for evigheten, men er et ord som mer beskriver kvaliteten på en gitt tilstand, mer enn lengden.

Jesus kom for å frelse det som VAR fortapt, og det var jo tilstanden til hele menneskeheten som en følge av fallet i Edens hage! Derfor kan ikke fortapelse være det samme som det mange tror om helvete, et evigvarende liv i et brennende inferno uten mulighet til å unnslippe, men fortapelse er det ordet som beskriver kvaliteten på livet utenfor felleskapet med Gud.

Fortapelse og helvete (Gehenna) må derfor aldri forveksles!

La oss se litt på denne samtalen Jesus har med sine elskede disipler, og vi ser at tonen i samtalen er trøstende og oppmuntrende, for som vi ser i versene 16-18 er ikke oppdraget helt uten fare:

”Jeg sender dere som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer! Og ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og piske dere i synagogene, og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og for folkeslagene.”

Derfor trøster og beroliger Jesus dem, og i vers 19 sier Han: ”Men når de overgir dere til myndighetene, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si.”

I vers 23 fortsetter Han i samme trøstende tone: ”Men når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!”

Så også i vers 26-27: ”Vær ikke redde for dem! For ingen ting er gjemt uten at det skal fram, ingen ting skjult uten at det skal bli kjent. Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset; det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra hustakene.”

Denne trygge, trøstende, og beroligende tonen fortsetter i vers 28: ”Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete.”

Jesus bekrefter at de ikke trenger å frykte noen ting ved å si til dem i versene, 29-31: ”Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er Far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.”

Hele samtalen bærer preg av tørst, oppmuntring, men så har vi vers 28 som jeg tror mange misforstår ved at de trekker det ut av sammenhengen. Dette verset brukes av mange som et bevis på at vi skal frykte Gud, for i følge dem både kan og vil Han sende til helvete de som ikke tror.

Dette mener jeg er helt feil, for jeg leser verset helt annerledes. Når jeg leser det er jeg vitne til en samtale mellom Jesus og disiplene Hans, der Han trøster og beroliger dem i det Han sender dem ut på et farefullt oppdrag. Jesus ønsker å formilde at Han er med, de er beskyttet av Gud, og at de ikke trenger å frykte selv midt i de farene Jesus vet de vil komme i.

Så hvorfor skulle da Jesus midt i oppmuntringen og trøsten komme den en slik selvmotsigende beskjed: "selv om jeg selvsagt er med dere, Gud er med dere, vi elsker dere, og vil støtte dere og beskytte dere, så ikke glem å være redd for Gud for Han kan sende dere til helvete?"

Det er jo totalt ute av sammenhengen?

Nei, jeg leser det Jesus sier på denne måten, og dette er hva jeg tror disiplene hørte: ”Vær ikke redd for dem (menneskene) som bare kan drepe kroppen, for som jeg har fortalt dere ha dere beskyttelse og løsninger hvis dere tror og setter deres lit til meg. Dere trenger altså ikke frykte, men om dere skulle frykte noen (retorisk motsetning), så frykt isteden ham (djevelen) som kan ødelegge både sjel og kropp i Gehenna."

Jesus kom ikke med en terror-liknende advarsel midt i en ellers oppmuntrende samtale, men også vers 28 var ment trøstende. Husk også at disiplene ikke hørte "helvete", men "Gehenna", og visste at Jesus snakket om skampletten i jødenes historie der de tidligere hadde ofret sine egne sønner og døtre til guden Molok ved å brenne dem til døde.

Dantes Inferno og Hollywoods versjon av helvete var ikke oppfunnet enda, og lå over tusen år frem i tid!

Du får gjøre dine egne vurderinger, men jeg er i hvert fall overbevist om at Jesus IKKE midt i en ensidig trøstende samtale med sine 12 nærmeste – disiplene – i det Han skal sende dem ut på et farefullt oppdrag, finner det riktig å komme med en skremmende advarsel om muligheten til en fremtidig evig pine i et brennende inferno.

Jeg har tidligere skrevet masse om helvete, og at jeg overhodet ikke tror på dette hedenske konseptet, og mener helt klart Bibelen støtter dette synet. Det gjelder også dagens vers, Matteus 10:28 som er et flittig brukt vers av de som enn så lenge forsvarer helvete.

Men jeg håper denne leksjonen gir deg et annet syn på saken, og at dette bidrar til at vi en dag kan sette en endelig sluttstrek for dette barbariske synet på Gud.