Stol på Herren!

Bibelen sier at vi skal stole fullt og helt på Gud, og legge egen innsikt og kunnskap fullstendig til side. Betyr det at vi ikke skal stole på noe av det vi leser i Bibelen, men kun på det vi kjenner i vårt indre? Eller betyr det at vi skal stole mer på den indre stemmen enn det vi leser?

Vi begynner med å lese dagens vers fra Ords. 3:5: "Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt!"

"Stol på Herren" sier Bibelen; og "IKKE sett din lit til din egen innsikt." Du skal altså gjøre det ene, og ikke gjøre det andre. På Engelsk er det samme verset oversatt: "Trust in the Lord with all your heart and lean NOT to you own understanding."

Poenget er klart og tydelig, og det er at man ikke kan finne Gud via kunnskapen - kun via hjertet. Altså GLEM hva hodet måtte si! Dette er jeg fullstendig enig i, men la meg forklare "hjertet" aller først slik at alle henger med. Hjertet er et bildespråk som betyr:

"kombinasjonen din ånd og ditt sinn, og samspillet disse to imellom."

Din ånd.

Din ånd er alltid synkronisert med Guds Ånd, og det er ingen ulikhet mellom disse to kildene, og din ånd ser, forstår, og vet alt det Guds Ånd vet. Din ånd og Guds Ånd kommuniserer 24/7, og "den egentlige deg/ditt indre menneske" er alltid hundre prosent synkronisert og i harmoni med Guds Ånd.

Ditt sinn. Det er annerledes med sitt sinn, som "bor" i din hjerne. Sinnet mottar signaler fra omstendighetene via dine fem sanser, og via disse opplysningene; vektet mot erfaringer, kultur og samfunnets rådende oppfatning av rett og galt, trekker sinnet sine konklusjoner og beslutter handlinger som kroppen får beskjed om å utføre.

Bibelen sier at våre sinn trenger å fornyes, slik at vi kan forvandles. (Rom. 12:1-2 og 2. Kor. 10:4-5) Dette fordi et ufornyet sinn ikke kommuniserer med din ånd men dine fem sanser, og således kun opererer i det naturlige med de begrensninger det innebærer. Det er kun når man tillater sinnets fornyelse og ved det gir den indre stemmen høyere verdi enn eget intellekt - ånd vinner over bokstav - at sinnet blir den kanalane for kommunikasjon mellom Gud og mennesket som den er tiltenkt.

Men i og med at ingen mennesker har et hundre prosent fornyet sinn kan vi altså både tvile og tro med det samme hjertet, som vi kan lese i Mark. 11: 23:

"han ikke tviler i sitt hjerte, men tror .."

Ords. 3:5 som sier at vi ikke må sette vår lit til vår kunnskap, innsikt, vett, forstand, som er noen av ordene som det hebraiske bî·nā·ṯə·ḵā er oversatt med. Dette er jeg enig i da jeg opplever at kristne ikke sjeldent stoler mer på bokstaven enn Guds Ånd. For mange kristne dreier alt seg om å forstå Bibelen, og å tolke riktig hva den sier om Gud og Guds plan for menneskene.

Det er her hele korthuset rakner, for jo mer kunnskap du får om Bibelen jo mer forstår du at den har mangler, feil og til og med selvmotsigelser. Jo flinkere du blir i ren bibelkunnskap, jo mer forstår du at Bibelen er så forurenset av menneskelig påvirkning at den ikke er det feilfrie, fullkomne og hellige oppslagsverket du tidligere var overbevist om.

Så hvis din tro på Gud baserer seg på Bibelens ufeilbarlighet, vil din Gudstro minske i takt med din økte bibelkunnskap. Alle de tidligere innlærte setningene som:

- summen av Guds ord er sannhet - hele Bibelen er innblåst av Gud - den som legger noe til eller trekker noe fra.... - Guds ord er som en lykt for min fot

og de vi mennesker har laget selv som feks:

- les som det står, tro som det står - jeg står på Guds ord - hvis Guds ord sier det, da er det sant

de vil mer og mer miste sin troverdighet etter som kunnskapsnivået øker. Om man da ikke har hatt en eller annen åndelig opplevelse med Gud man kan rømme til og søke trøst i, kan man ende opp med å miste hele troen.

Jeg har gått dette løpet fra lite kunnskap til en forholdsvis stor kunnskapsbase. På denne reisen var det perioder der jeg tvilte på Guds eksistens, og det var ingen god opplevelse. Den økte kunnskapen utfordret mine tidligere sannheter bygd på at Bibelen var den rene og feilfrie kilden til å forstå Gud.

Da Bibelens ufeilbarlighet ikke bare ble utfordret, men til og med bevist, fikk jeg problemer. Hva skulle jeg nå tro på, nå som Bibelen beviselig ikke var fullkommen? Jeg fikk mitt svar fra den hellige Ånd, og det var:

"Bibelen er ikke fullkommen, men den peker på den fullkomne. Jeg har skapt dere for å tilbe og holde dere nær Den Fullkomne, og hadde Bibelen vært fullkommen hadde dere tilbedt den. Men den er ikke fullkommen men peker kun på den Fullkomne, så dere ikke skal stole på deres intellekt, men på meg!"

I tillegg har jeg hatt noen overnaturlige opplevelser med Gud. Den aller første var da jeg ba til Gud om å bli reddet fra mitt ødelagte sinn, er det jeg kan kalle øyeblikket da jeg ble født på ny. I Guds øyne var jeg den samme før opplevelsen og ble ikke ny på den måten, men i mine øyne ble jeg "ny" og både jeg og verden ble aldri mer den samme.

Denne og andre voldsomme opplevelser av Guds nærvær er det som bærer meg videre, og som jeg setter all min lit til. Min egen kunnskap er ingenting verd, men er totalt underordnet det indre livet med Gud. Jeg stoler hundre prosent på mitt hjerte, kombinasjonen min ånd og mitt sinn, og ingenting på mitt eget vett.

La meg slutte litt retorisk, og si at Bibelen burde komme med en advarsel lik den de har på sigaretter.

ADVARSEL! MÅ IKKE TOLKES INTELLEKTUELT DA DET FØRER TIL RELIGION OG/ELLER ATEISME.

Bibelen er ikke ufeilbarlig, og den samme boka har født fram mer enn førti tusen ulike menighets strukturer, og produsert preterister, futurister, kalvinister, universalister etc etc. Så hva er løsningen? Hvordan skal vi gå fram uten å miste forstanden men heller finne en felles plattform for vår tro?

Svaret mitt er å sette all din lit til til den lille, stille stemmen som er den hellige Ånd. Ikke stol på din eller andres kunnskap og tolkninger av bibelvers, men la alt underordnes hva Gud sier deg fra ditt indre.

La meg slutte med Jesu ord til datidens skriftlærde, som hadde satt sin lit til kunnskapen alene, og se om ikke den hellige Ånd taler til deg i disse versene:

Joh. 5:37-40: "Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett, og hans ord lar dere ikke bli værende i dere, for dere tror ikke på den han har sendt. Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv."