Når troslæren binder og skader, fremfor å befri

Jeg tillater meg noen kommentarer om dette med satan eller djevelen. Den engelske komikeren og skuespilleren Ricky Gervais sa det opplagte og selvfølgelige: "There is no hell. But be nice anyway”. Det er vel få ting i kristendommen som har forvoldt så mye skade som troen på en djevel. Mengder av mennesker har fått ødelagt sine liv, hvor av mange mistet livet eller begikk selvmord, og andre ble psykisk ødelagt. Apropos: I jødedommen som er Jesu´ referanse og skriftkilder eksisterer det ikke en betydelig motstander, en djevel, i det hele tatt. Det finnes nemlig bare én åndsmakt, og det er Gud selv. Det er mennesker som står for det onde, og det vet vi alle at vi også er kapable til. Illustrasjoner finnes det dessverre mengder av også i dag.

Satan finnes ikke. Men har like vel stor makt. Det finnes nemlig ondskap i oss og i verden, våre fortellinger gis makt både over oss selv og andre. "Satan" har kun makt over mennesket fordi de fraskriver seg den og ansvaret selv.

I eldre tider hadde man et helt annet syn på verden og mennesket, man hadde behov for å gi det onde et navn. De kalte det for “djevelen" eller “satan". I dag vet vi at det er menneskers valg som åpner for det destruktive og onde, gjerne i det godes navn - også kristendommens. Historien taler sitt øredøvende tydelige språk her. Vi har dog fått tenkningen, følelsene og viljen som gaver i skapelsen, og det er vårt ansvar å bruke dette i “samklang" og i tråd med intensjonene; nemlig konstruktivt i felleskapet. Vi har i dag sekulære vitenskaper som f.eks. psykologi, sosiologi, religionshistorie som vi med all rett kan og skal benytte oss av også qua troende. Antikkens verdensbilder hører hjemme nettopp der i fortiden.

Vi har én Gud, far eller mor, det relasjonelle bildet er uansett gitt qua den mest intime og nære relasjonen som finnes. Å bruke benevnelsen “far" eller “mor" er altså bare et bilde vi gjenkjenner for å påpeke hvordan relasjonen til Gud skal oppfattes, ikke noe som beskriver Guds kjønn (!). Denne Gud er kjærligheten, men også sannheten. Den som frigjorde oss alle ved at Gud en gang for alle beseiret det onde og døden. Kristus sto som kjent konstant og entydig fast på sitt budskap selv om det førte til døden. Og NB: Vi er ikke frie, tilgitte og del av nåden på grunn av (!) korsfestelsen og Jesu død, men på tross av dette; døden hadde ingen makt over Kristus: Oppstandelsen var den klare seieren over det onde.

Vi er alle ett i Gud som er vår skaper; vi er alle skapt i Guds bilde, elsket, ønsket og villet. Uansett tro, livssyn, om man er hetero- eller homoseksuell. Vi har alle et preg av Guds vesen i våre hjerter, dermed evnen til å elske, til å tro, håpe og leve under ansvar i fellesskapet. Så gjelder det å slippe lyset til og være villig til å betale prisen og ikke så ofte å skule til hva flesteparten gjør når motet til å ta ansvar for vår neste og oss selv melder seg på: Gud har gitt løfte om å være med oss alle dager, ikke å være synlig eller merkbar alle dager. Gud gir aldri slipp på sitt elskede menneske. Og til slutt: Vi vet dog alle at vi kan trampe i klaveret, opptre både kynisk og ondt i “de beste hensikter” eller fordi den "andre fortjener det”. Men Gud har lovet at Gud vil kjennes ved oss like vel og invitere til å begynne på nytt. Læretiden er hele livet; intet mindre. Dette er Kristi evangelium.

Enkelte forveksler tydelig nok sin teologi med Gud selv. Å ennå ha et teologisk språk hvor satan og djevel er ledd i ligningen gir ikke bare grobunn for menneskeforakt, men åpner også for risikable forestillinger og maktmisbruk. Synd man ikke tar livet, Guds gave, i mot og folder det hele iut. Man bør våge å vise større språklig frihet og uttrykker seg i tråd med våre dyrkjøpte erfaringer. Jesus pekte ut en vei vi skal gå, men noen ser ut til å dyrke kartet fremfor å våge seg ut i terrenget. Jesus sa som kjent at vi skal kjennes på fruktene. Ikke på om vi er såkalt bibeltro og rett-troende eller ikke.

Forfatter: Pål Georg Nyhagen