© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

January 19, 2020

January 12, 2020

January 9, 2020

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Guds beslutning

December 30, 2019

 

Er Guds vilje kun et ønske fra Skaperens side; noe som er underlagt vår vilje, og som vi dermed kan velge å neglisjere? Er det slik at det egentlig er menneskers vilje som er øverste instans når det kommer til vår evige skjebne, og at Gud i dette essensielle, og ikke minst eksistensielle spørsmålet, har overlatt sin allmektighet til oss?

 

Vi går "rett på sak" og ser på et kjent vers i Jak. 1:18: "Av sin frie vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en første frukt blant dem han har skapt."

 

Her ser vi uttrykket "av sin frie vilje", og dette i en sammenheng som sterkt indikerer at vi er utvalgt til å leve evig sammen med Gud som Hans barn. Det ser vi av utrykket "har han født oss". Men det er begrepet "sin frie vilje" vi i utgangspunktet er interessert i og om det skal forstås å kun være et ønske fra Guds side, eller om det kan betyr noe sterkere enn det?

 

Vi går atter en gang til det anerkjente oppslagsverket Strongs, og finner at "Av sin frie vilje" i den norske 78 oversettelsen er oversatt av ordet boulētheis - engelsk "having willed". Boulētheis er et verb som stammer fra boulomai og betyr:

 

"å planlegge med full besluttsomhet; et sterkt begrep som understreker den forhåndsbestemte og besluttede intensjonen som driver planleggingen.

 

I kontrast til dette fokuserer  thélō på ønsket bak et tilbud. Mens Guds "tilbud" kan avvises fungerer Hans boúlomai (planlegging/beslutning) alltid i henhold til hans formål, spesielt i forbindelse med å beslutte på forhånd de fysiske scenene i historien."

 

Ok, litt vanskelig norsk kanskje, så la meg skrive det litt enklere.

 

"Av sin frie vilje" betyr IKKE at Gud kommer med kun et tilbud om å bli Guds barn, men at vi er Guds barn fordi Gud har besluttet det!

 

Guds vilje, når ordet "boulomai " brukes, skal oversettes: SLIK ER DET FORDI GUD HAR BESLUTTET DET! Dette stemmer med en rekke andre bibelvers som indikerer at Gud har utvalgt oss til å være Hans barn for evig;

 

Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt.."

og

Kol. 1:16: "For i ham er alt blitt skapt.." (en kommentar her er hvordan kan noen påstå at vi etter syndefallet er skapt i Adam?)

 

Vår vilje er altså begrenset til valg som gjelder det jordiske livet. Vi kan ikke påvirke eller endre det Gud har besluttet ved "sin frie vilje" (boulomai), men vi kan velge å avslå å "leve med Jesus" her i livet, med de konsekvenser det gir.

Hva da med de som dør og har avslått Guds thélō, Hans ønske og tilbud om fellesskap her i livet? Slik jeg ser det så dør de "fortapt" (det er således to utganger av livet), men fortapelsen kan umulig være evigvarende for Guds frie vilje står for evig fast! Guds misjonsprosjekt fortsetter, etter min oppfatning, også i etterlivet, og jeg tror derfor at alle mennesker til slutt får et møte Guds kjærlighet. Men denne gangen blir møtet uten at noe, eller noen forstyrrer.

 

Det blir et personlig møte mellom dem og Gud, der Guds kjærlighet - Hans ild -  i ett lite sekund brenner bort alle løgner fra deres sinn, og som den fortapte sønnen vil de endelig forstå at de hører hjemme i sin fars hus.

 

Når du leser "Guds vilje" i Bibelen, så er det essensielt at du faktisk vet hvilket grunntekstord dette er oversatt fra. Ellers kan vi fort misforstå og tro at om ikke Gud lar oss velge en evig fortapelse, så eksisterer ikke ekte kjærlighet. Hvis vi tolker Bibelens budskap slik går vi glipp av at "Guds frie vilje" er oversatt av boulomai og betyr; Guds endelige og urokkelige beslutning upåvirkelig av vår menneskelige vilje.

 

Men som du kanskje la merke til så finnes det et annet ord som vi oversetter Guds vilje, og det er thélō som betyr: 

 

"å ønske, ønske, er ofte brukt av at Herren utrykker sitt "beste tilbud" til den troende - ønsker å "føde fram" hans virksomme tro i dem som også styrker og manifesterer hans nærvær etc." 

 

Som du ser er det stor forskjell på "Guds frie vilje" oversatt fra boulomai, og "Guds vilje" oversatt av thélō. Det første er Guds endelige beslutning upåvirkelig av vår vilje, mens det andre er et tilbud vi kan velge å avslå.

 

Men så finnes det også eksempler på at "Guds vilje" er oversatt av andre grunntekstord, som i Kol. 1:19: "Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.." Her er "Guds vilje" oversatt av eudokéō som betyr "fornøyd, tilfreds". Direkte oversatt blir det noe slikt som: "I Kristus var Gud tilfreds med å la hele sin fylde være tilstede."

 

Vi tar med ett vers til som handler om Guds vilje for Paulus. Kol. 1:1: "Paulus, som etter Guds vilje er Kristi Jesu apostel..." Her er "Guds vilje" oversatt av substantivet thelēmatos fra rotordet theléma som betyr:

 

"et ønske, ofte med henvisning til Guds "foretrukne vilje", dvs. hans "beste tilbud" til mennesker, som kan aksepteres eller avvises. Det er nesten alltid brukt av Gud, med henvisning til Hans foretrukne vilje."

 

Her forstår vi at Paulus, som oss, ved sin frie vilje faktisk kunne avslå tilbudet fra Jesus. For det var ikke Guds boulomai (hans beslutning upåvirkelig av Paulus sin frie vilje) at han MÅTTE bli en apostel, men Guds  thelēmatos (hans beste tilbud og ønske, men som kunne avslås).

 

Min konklusjon blir derfor at vi kan bruke vår frie vilje til å foreta valg som får konsekvenser for det jordiske livet, men IKKE når det gjelder det evige livet. Der har Gud, med sin FRIE vilje (boulomai) på forhånd besluttet på våre vegne.

 

 

Strongs

 

boulomai: to will

Original Word: βούλομαι
Part of Speech: Verb
Transliteration: boulomai
Phonetic Spelling: (boo'-lom-ahee)
Definition: to will
Usage: I will, intend, desire, wish.

 

Cognate: 1014 boúlomai – to plan with full resolve (determination). See 1012 (boulē).

1014 /boúlomai ("resolutely plan") is a strong term that underlines the predetermined (and determined) intention driving the planning (wishing, resolving). In contrast, 2309 (thélō) focuses on the desire ("wishfulness") behind making an offer (cf. TDNT, 1, 629).

 

[While God's "thelō-offers" can be rejected (see 2309 /thélō), His 1014 /boúlomai ("planning") always works out His purpose, especially in conjunction with presetting the physical scenes of history.]

 

theló: to will, wish

Original Word: θέλω
Part of Speech: Verb
Transliteration: theló
Phonetic Spelling: ( eth-el'-o,)
Definition: to will, wish
Usage: I will, wish, desire, am willing, intend, design.

 

Cognate: 2309 thélō (a primitive verb, NAS dictionary) – to desire (wish, will), wanting what is best (optimal) because someone is ready and willing to act.

 

2309 /thélō ("to desire, wish") is commonly used of the Lord extending His "best-offer" to the believer – wanting (desiring) to birth His persuasion (faith) in them which also empowers, manifests His presence etc. See 2307 (thelēma).

 

[Note the close connection between faith (4102 /pístis, "God's inbirthed persuasion") and this root (thel-, 2307 /thélēma); cf. 2 Cor 8:5-7 and Heb 10:36-39).]

 

eudokeó: to think well of, i.e. to be well-pleased

Original Word: εὐδοκέω
Part of Speech: Verb
Transliteration: eudokeó
Phonetic Spelling: (yoo-dok-eh'-o)
Definition: to think well of, to be well-pleased
Usage: I am well-pleased, think it good, am resolved.

 

2106  (from 2095 /eú, "good, well" and dokeō, "to think, seem") – properly, what seems good (pleasingly acceptable).

 

theléma: will

Original Word: θέλημα, ατος, τό
Part of Speech: Noun, Neuter
Transliteration: theléma
Phonetic Spelling: (thel'-ay-mah)
Definition: will
Usage: an act of will, will; plur: wishes, desires.

 

2307 thélēma (from 2309 /thélō, "to desire, wish") – properly, a desire (wish), often referring to God's "preferred-will," i.e. His "best-offer" to people which can be accepted or rejected.

 

[Note the -ma suffix, focusing on the result hoped for with the particular desire (wish). 2307 (thélēma) is nearly always used of God, referring to His preferred-will. Occasionally it is used of man (cf. Lk 23:25; Jn 1:13.]

 

 

 



 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload