Slave under synden
Se for deg at du vokser opp i en familie der alt du sier og gjør utløser enten en straff, eller en belønning. Du er en slave under kravet til egne prestasjoner, og du læres opp til å fokusere på hva du gjør - ikke på hvem du er. Alt handler om å prestere, og din relasjon til din far er bygd kun på gjerninger.
Hva gjør vel ikke dette med et barnesinn? Vi vet alle svaret, og at det å vokse opp under slike fryktelige forhold skaper utrygge mennesker med store sår i sjel og sinn. Man mister troen på seg selv ,og får ødelagt evnen til å opprettholde normale relasjoner med andre mennesker.
Mange ender dessverre opp i rus, kriminalitet og psykiatri.
Så vil jeg du skal se for deg at du vokser opp i et trygt og kjærlig hjem, med foreldre som elsker deg uavhengig av dine prestasjoner. Fra dagen du ble født ble du overøst med en betingelsesløs kjærlighet, og du ble elsket for den du var - ikke for kvaliteten på dine gjerninger.
Alle anerkjenner at det å vokse opp i kjærlighet og trygghet skaper sunne og trygge mennesker som blir positive samfunnsborgere, mens de som vokser opp i dysfunksjonelle familier ikke sjeldent ender opp i rus og kriminalitet.
Paradokset er da at de som vokser opp i et hjem med fokus på gjerninger faktisk blir de som presterer dårligst. Mens de som vokser opp i et hjem uten denne "opplæringen" (tenk loven) blir de som presterer best. Dette bildet er inngangen til dagens leksjon, der vi skal se på hva Jesus kjøpte oss fri ifra. Vi går rett på sak og leser fra Rom. 6:6:
"Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at det legeme som er under synden, skulle gjøres til intet og vi ikke lenger være slaver under synden."
Vi var slaver under synden, sier Paulus. For å forstå hva han mener med påstanden må vi forstå hva synd er, og da går vi til Strongs. Der ser vi at synd er oversatt av hamartia, og betyr:
"det som ikke er en del av Gud, ikke er produsert av Guds virksomme tro i oss, bomme på målet, det et menneske gjør der Gud ikke er kilden...."
Synd betyr altså ikke onde gjerninger, men at kilden til handlingen ikke er Gud.
Det er ikke uvanlig at kristne tror at Jesus betalte prisen for våre onde gjerninger, og selv om det isolert sett er sant, er det er kun en liten del av sannheten. For de onde gjerningene, som med rette kan kalles syndige gjerninger da opprinnelsen ikke er fra Gud, var kun en konsekvens av synden - ikke selve kilden.
For kilden til synden, selve roten, forklarer Jesus i Joh. 16:9: "...synden er at de ikke tror på meg..."
Syndens opprinnelse, kilde og selve hovedsetet, er altså plassert i våre sinn. Den består av løgnen om Gud, den som ble introdusert for første gang i Edens Hage til Adam og Eva.
Men Jesus kjøpte oss fri fra synden - løgnen om Gud i våre sinn - og la oss lese Gal. 4:1-7. Men før du leser er det nesten så jeg får lyst til å si; hold deg fast! For det Paulus sier er så radikalt, og vil sannsynligvis rokke med manges - kanskje også din? - oppfatning av hva vi er kjøpt fri fra.
I kristenheten er det ikke uvanlig å tenke at Jesus "betalte prisen" for våre onde gjerninger, og at vi dermed skylder Gud å leve så hellig og godt vi kan. Men hva om vi har misforstått, og at det vi er kjøpt fri fra er lysten til å gjøre godt? Med vilje forklarer jeg ikke mer, men la oss heller lese hva Paulus har å si om saken:
"La meg forklare dette. Så lenge en arving er umyndig, står han i samme stilling som en slave, enda han er herre over hele eiendommen. Han står under formyndere og forvaltere helt til den tid hans far har bestemt. Slik er det også med oss. Da vi var umyndige, levde vi som slaver under grunnkreftene (loven) i verden. Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår. Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper "Abba, Far!" Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud."
"Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår!"
Jesus kom for å kjøpe oss fri fra synden, representert av, og gitt liv ved loven! La oss sammenlikne dette med det verset vi begynte med, Rom. 6, og vi leser vers 10-11:
"Gjennom sin død gjorde han opp med synden, én gang for alle. Det liv han lever, er et liv for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus."
Vi er døde for synden fordi vi er kjøpt fri i fra loven - ikke lovløsheten! Den ble bare en sekundær konsekvens i siste instans da vi gikk trøtte av å vente på en belønning fra Gud for alle våre gode gjerninger. Hvem av oss har vel ikke kjent på motløshet, og "hva er galt Gud" når vi har ventet og ventet på et økonomisk mirakel, helbredelse, få tilbake sin fraskilte ektefelle, få bekreftet det vi tror et er kall fra Gud ved at man blir tilbudt en stilling i menigheten, ventet på vekkelse, fulle benkerader i menigheten, etc?
"Hva har jeg gjort galt Gud, hvorfor kommer ikke belønningen? Her har jeg trofast sådd inn tienden og mer til, bedt, fastet, vært trofast på møter og bønnetjeneste, men fremdeles skjer det ingenting. Hvorfor gjør du ingenting Gud?"
Vi minner Gud om våre gode gjerninger, og ved det bekrefter vi syndens natur i oss. Det er dette strevet Jesus kjøpte oss fri fra - ikke konsekvensene av våre dårlige gjerninger. De forsvant "som en konsekvens" av at kilden ble lagt i ruiner. Kol 2:14: "Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset."
Syndens listige plan er at den forgiftet vår medfødte trang til å kjenne oss sett, anerkjent, og elsket av Gud, og fikk oss til å tro at våre gjerninger var en faktor som ville telle positivt. Dette er er roten til synden, og det er det Jesus kom for å sette oss fri ifra.
Synden, vår iboende lyst til å prestere godt for Gud, fikk liv av loven, som i detalj beskrev hva Gud likte, og hva Gud ikke likte. Loven gikk på den ene siden satans ærend og var et verktøy i hans hånd, men var på samme tid Guds mottrekk for å sette oss fri. Det var på en måte Guds enda mer listige plan, for å fortsette terminologien.
Vi er ikke lenger slaver under synden, vår iboende trang til å oppnå rettferdighet ved egne gjerninger. Hvor fri du er fra troen på at dine gjerninger kan påvirke Guds forhold til deg vet bare du svaret på, men sannheten er vel at vi alle har en vei å gå.
For ikke å dra denne leksjonen for langt, for emnet er stort og omfattende og jeg har såvidt begynt å pirke i det, så avslutter jeg med hva Paulus forklarer til Galaterne i Gal. 2:16-21:
"Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av lovgjerninger.
Men hvis også vi jøder blir stående som syndere, når vi vil bli rettferdige i Kristus, er da ikke Kristus blitt en tjener for synden? Slett ikke! Hvis jeg bygger opp igjen det jeg har brutt ned, da kan det med rette sies at jeg er en lovbryter.
Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte."
En personlig kommentar helt til slutt, og det er at der jeg tidligere opplevde å miste noe av tilliten til Bibelen da jeg opplevde den som veldig inkonsekvent, der blant annet Paulus snakket varmt om å "drepe kroppens onde gjerninger ved Ånden", så gir den nå mer og mer mening.
Kanskje det bare var jeg som ikke helt forstod hva synden var, og dermed hva budskapet til Paulus faktisk dreide seg om?