© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

November 22, 2019

November 20, 2019

November 19, 2019

November 18, 2019

November 17, 2019

November 15, 2019

November 14, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Money, money, money?

September 5, 2019

 

Tør du tenke tanken at det kanskje aldri var meningen at noen skulle leve av å forkynne Evangeliet, være godt betalte "superstar"lovsangere, bibellærere, eller i det hele tatt jobbe hel eller deltid i kristen virksomhet? Jeg tør det, men la oss se litt på hvor vi er og på hvor vi kanskje heller burde ha vært?

 

I dag er menighet en business, kort og godt. Faktisk er (nesten) alt kristent arbeid en business med ansatte, bygninger, budsjett, inntekter, utgifter og med krav og forventning til en positiv bunnlinje. Driftskostnadene varierer etter størrelsen på den kristne forretningen (menigheten) og for at hjulene skal gå rundt må det penger inn hver eneste måned.

 

Helst mye mer enn det går ut, for da kan vi jo tjene Gud enda mer enn vi gjør i dag. Vi kan jo utvide virksomheten med flere ansatte, flere og større prosjekter, kanskje til og med et nytt og bedre lokale, og Gud vil jo at vi skal vokse, eller hur?

 

Pastoren har en viktig rolle i en slik drift (bedrift), og han eller hun må være populær slik at menigheten får stadig flere medlemmer som igjen betaler for driften via den gammeltestamentlige tienden, hellige gaver som de ynder å kalle det, og ikke minst ved spontane offer/pengeinnsamlinger på konserter, vekkelsesmøter og for ikke å snakke om helbredelsesmøter.

 

Det samles inn penger ved en blanding av pisk og gulrot, der pisken kan være at man ikke blir helbredet om man ikke tør å stole på Gud med sine penger, eller at man ikke kan forvente å leve i velsignelse om man ikke først velsigner menigheten.

 

Gulroten er at man rett og slett blir rikere ved å gi penger enn om man ikke gir. Ikke bare rikere, men man blir også gladere, får mer fred på innsiden, og når man har gitt lenge nok har vi fått en slik karakter at Gud da vil forfremme oss enten i arbeidslivet eller kanskje til og med til en såkalt plattform-tjeneste.

 

Jeg regner med at dere alle kjenner til den typiske amerikanske forkynneren som lever i sine palass, og har ikke bare ett, men flere privatfly. De har tjent millioner av US Dollar på sin forkynnertjeneste, og lover gull og grønne skoger, penger og lykke til alle som gir penger inn i nettopp deres tjeneste. "Se på meg!" sier de. "Jeg startet med å gi av min fattigdom, men se på meg nå!"

 

Fattige og trengende som er desperate etter en utvei av sitt økonomiske mareritt er lette å lure, for de har ikke så mange muligheter. Og om ikke Gud er til å stole på, hva har de da igjen? For predikanten taler på Guds vegne må vite, og hans overflod er et bevis på at han snakker sant. Så de gir og gir, og blir fattigere og fattigere mens predikanten er ute på misjonsmarken i nok et nytt privatfly.

 

Mange i Norge tar avstand fra det de kaller herlighets-forkynnelse, mens de faktisk gjør det samme selv bare i litt mindre målestokk. For på hvert møte oppfordres vi til å gi penger, og helst mer enn du trodde på forhånd. Litt humor gir penger i kassa, og utsagn som: "ta sidemannens lommebok og gi det du egentlig har lyst å gi," skaper både latter og god økonomi i menigheten.

 

Det er som regel egne penge-innsamlere med talent for å få deg til å åpne lommeboken som har den typiske kollekt-prekenen. De tar deg med på en emosjonell reise og bruker pisk og gulrot, humor og alvor, men den underliggende faktoren er hele tiden at om du ikke gir vil det koste deg mer enn det du burde ha gitt.

 

"Gud kommer til å få sine penger fra deg uansett, for Han er Gud. Så du kan like godt gi frivillig, ellers vil Gud sørge for at bilen din vil streike, vaskemaskinen gå i stykker, og det vil koste deg mer enn du skal betale i tienden."

 

Ja tror det eller ei, men dette har jeg hørt fra plattformen mer enn én gang. For å gi litt mer teologisk tyngde i trusselen så avsluttes "oppfordringen" til å gi med denne henvisningen til en av Egypts mange gammeltestamentlige plager:

 

"Om du ikke ærer Gud med dine gaver vil Han som i Egypt sende "etergresshopper" over ditt hus, økonomi og familie. De vil ete opp din overflod inntil du bøyer deg for Herren og gir Ham hva som rettmessig tilhører Ham!" Den som ikke åpner opp lommeboka da har sterk mage, for å si det sånn.

 

Jeg har selv blitt manipulert til å gi MER en vi hadde råd til, for som pastoren sa: "De som tar opp et lån på 100.00 viser en karakter og tro som Gud vil belønne med en overflod du ikke trodde var mulig." Fattige som vi var så vi en mulighet til å komme ut av uføret, og tok først opp ett lån, så ett til. Vi betale altså 200.000 i tillegg til tiende og alt annet vi gav i offergaver til menigheten for å kjøpe oss litt høyst nødvendig velsignelse.

 

Jeg gremmes over hvor idiotisk jeg var, og tenker på disse lederne som selvsagt visste hva de holdt på med. De drev jo en business, men var forhåpentligvis i hvert fall litt overbevist om at de handlet på Guds vegne. Men det var nok bunnlinjen og ikke den hellige Ånd de lyttet mest til.

 

Jeg tror ikke at en eneste av oss skal leve av Evangeliet, men at den enkelte troende skal dele ut ubetinget kjærlighet der de ferdes. Jeg tror på en én til én evangelisering via handlinger, ikke ord. Om nødvendig kan man selvsagt si noe, men som Jesus sa til disiplene i Joh. 14:11: "Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld."

 

Hva da med menigheter? Vel, konsekvensen er nok brutal for de som har bygd opp en business – en dans rundt gullkalven - men jeg tror at dagens struktur allikevel må bort. De får bare ta den kostnaden. For ingen skal tjene penger på Jesus men kjærligheten skal deles ut for ingenting. Det er VI - du og jeg - som er Jesu disipler, hans etterfølgere,  og det vi fikk for ingenting skal vi gi videre for ingenting. 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload