Når alt er over.....

Hva om hele grunnlaget for din eksistens ble tatt fra deg? Tenk om alt du levde og åndet for med ett ble visket bort, og selve årsaken til at du er født inn i denne verden bare rant bort mellom hendene på deg? Vi har alle våre forskjellige motiverende faktorer som holder oss i gang og får oss til å stå opp hver morgen, men hva om alt dette en dag ble borte – hva da? For en dag vil dette skje for mange mennesker, og det de var sikre på var årsaken til at de levde her på jorden vil være over. Vi som er kristne forstår dette når vi tenker på de som ikke er frelst, og at de en dag vil måtte erkjenne at de jagde etter vind og tomhet. Deres jakt på kortsiktig suksess og nytelse vil en dag vise seg å ha vært forgjeves, for det var jo ikke det som var meningen med livet. For det handler jo om helt andre ting som kun vi som er kristne har sett.

Eller har vi egentlig det? Mange kristne lever nemlig sine kristne liv etter samme modell som de ikke-kristne. For mange av oss blir kristenlivet til noe vi gjør, noe vi er med i, deltar i, og en oppgave mer enn en gave. Mange av oss har den forståelsen at Gud har født oss inn i denne verden fordi det er noe vi skal gjøre, i det minste for naboer og arbeidskolleger. Vi har definert for oss selv et eller annet bruksområde, og uten å reflektere over det så er de fleste av oss overbevist om at vi er skapt til å gjøre et eller annet. De kristne som ikke har en definert tjeneste eller kall, leter i enten menighet eller annen kristen sammenheng til de finner sin plass. Du har kanskje et talent for å formidle, og finner en mening i å dele dine refleksjoner om Gud og kristenliv der du slipper til. Andre har et hjerte for de som sliter, og finner sin rolle i å delta i veldedig arbeid – selvsagt i kristen regi.

Alt under forståelsen at man skal og bør gjøre noe, og dra sin rettmessige del av lasset. En annen gruppe kristne opplever at de skal forkynne via taler, undervisning eller sang, og blir deltidsforkynnere ved siden av sin vanlige jobb. De fleste av disse er overbevist om at de har et kall, og er utvalgt spesielt av Gud til nettopp denne oppgaven. Noe de kanskje også har, hva vet vel jeg om det? Det meste av fritiden går med til oppgaven, og meningen med livet sentreres i stor grad rundt utøvelsen av kallet og tjenesten. Så har vi de som har heltidstjenester, alt fra pastorer, forkynnere, bibellærere, og kristne artister. Deres liv handler naturlig nok om tjenesten de har, da dette er både deres jobb og kall. Grunnlaget for deres eksistens blir kallet og tjenesten, og skulle de miste den, ja da mistet nok mange samtidig fotfestet i livet.

Eksistensgrunnlaget deres blir i slike tilfeller sterkt utfordret, og jeg taler av egen erfaring. Jeg vet hvordan dette oppleves, for jeg har opplevd å miste mikrofonen. Grunnen til at jeg bruker utrykket ”miste mikrofonen” var at jeg brukte det selv i mange taler der jeg sa: ”Men hva om noen tar fra deg mikrofonen og den posisjonen du har i menigheten, hva da?”

Det jeg prøvde å få frem var at alt i livet - inkludert din tjeneste - skulle betraktes som søppel mot det å tilhøre Kristus. Men det skulle snart vise seg at jeg talte nok mer til meg selv enn til de som hørte på. For ikke lenge etter ble jeg bedt om å avslutte tirsdags-møtene, og jeg mistet den mikrofonen jeg så selvsikkert hadde påstått hadde null verdi for meg i forhold til det å tilhøre Kristus.

Plutselig møtte jeg meg selv i døra, og måtte stå for det jeg hadde talt ut. Følelsene kom som en foss av negativitet og mørke, og jeg kjente meg uverdig, unyttig, avvist og tom. Depresjonen kom på besøk, og alt i livet raste sammen som et korthus. Andre igjen bruker nådegavene til det jeg kaller karismatisk gymnastikk, og søker åndelige opplevelser via bønn for syke, profetier og kunnskapsord. Dette er i stor grad det de lever for, og bruker stort sett all tid på å utforske dette området.

Noen dykker inn i Bibelen og leter etter stadig nye åpenbaringer, og deres liv kan ende opp med å bli selvutnevnte videreformidlere av de siste åpenbaringene, og gjerne på et tema som sjokkerer og gir dem et opprørs-stempel lik det Jesus fikk. I mangel av reell forfølgelse er hets på Facebook og en kald skulder fra pastorer og ledere det nest beste. Motstanden bekrefter at man formidler ev viktig sannhet, og jo større sannhet jo større motstand. Det er i det hele tatt en mengde aktiviteter, interesser, kall og tjenester man som kristen kan ha som grunnlag for sin eksistens, men felles for dem alle er at de en dag vil forsvinne. Hva da? Kan det hende at vi har kommet litt på avveie og trenger å se på ny hvorfor vi er her? Jeg tror det, og da må vi tilbake til Adam og Eva i Edens Hage før fallet. De hadde ingen naboer å vinne for Jesus, ingen sykdommer å helbrede, ingen penger å tro Gud for, ingen tjeneste eller kall, verken hel eller deltid. De var ikke medlem i verken menighet, kirke eller bedehus, og faktisk gjorde de ingenting av det vi som oftest definerer som viktig. Men om noen var i sentrum av Guds plan, så var det jo dem? Hadde vi blitt satt inn i en så passiv situasjon ville de aller fleste av oss ha følt oss unyttige, og at det ikke var noen vits i at vi i det hele tatt eksisterte. Grunnen til det tror jeg er at vi har gått glipp av det viktigste, nemlig at årsaken til vår eksistens er felleskap med Gud vår Far. Alt det andre vi gjør og er med på vil en dag forsvinne, og det vi da sitter vi tilbake med er felleskapet med Gud. Det er dette felleskapet som Bibelen kaller det evige livet, som vi kan lese i Johannes 17:3: ”Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” i 1 Korinter 12 kan du lese om alle nådegavene, og så bra og viktig som dette er, les hva som verset slutter med i 1 Korinter 12:31:

”Jeg vil også vise dere den vei som er den aller beste:” Hva er dette som er det beste, og bedre enn selv alle nådegavene? Jo det kommer i 1 Korinter 13:8: ”Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt.”

Vers 13 har du sikkert lest mange ganger, og det er konklusjonen: ”Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

Livet er en relasjon med den ubetingede kjærligheten - Gud. Det er et liv uten prestasjoner som i Edens Hage, og det er dette vi alle er skapt til. Det vi gjør, mange ganger i Guds kraft, andre ganger i egen kraft, det vil alt sammen ta slutt en dag.

Hva om alt du gjør for Gud ble tatt bort akkurat nå? Ville du ha følt at du mistet noe verdifullt, og at selve grunnlaget for din eksistens ble feid bort under bena dine? For endel er svaret dessverre ja, for de har sin kristne identitet i det de gjør, og ikke i hvem de er. Jeg har vært i den første kategorien, men vil aldri tilbake dit igjen. For det handler ikke om hva vi gjør, hva vi har fått av åpenbaringer, om kall, tjeneste, eller det jeg kaller for karismatisk gymnastikk. Men det handler om felleskap med Gud og Hans sønn Jesus Kristus. Det er det vi er skapt til, og til slutt så vil vi alle miste ”verktøykassa” og stå igjen med felleskapet.

Spørsmålet er om du da vil føle deg fattig eller rikere enn noen gang? Paulus sa i Filipperne 1:21: ”For meg er livet Kristus og døden en vinning.” Hvordan kunne han si dette? Versene 23-25 forklarer: ”Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men å bli i live er mer nødvendig for deres skyld. Det er jeg viss på, og derfor vet jeg at jeg skal leve og være hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.” Paulus fortsetter disse tankene i Filipperne 3:8-9: ”Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i ham.”

Hva tenker du og jeg? Når alt er over av det vi holder på med på våre forskjellige arenaer, hva da? Vet du noe, jeg tror vi alle trenger å søke Gud og det intime felleskapet, for en dag vil det være det som alt handler om. Men kjærligheten vil aldri ta slutt, for Gud ER kjærlighet (1 Johannes 4:8)