Død eller levende?

”Død eller levende?” ropte vi til hverandre. Vi var små uskyldige barn, men leken var allikevel på ramme alvor. Ble du fanget måtte du dø, men etterpå fikk du et nytt liv så du kunne fortsette leken. Detaljene i leken har etter som årene har gått blitt borte, men jeg husker ennå spenningen som om det var i går. Denne barnslige leken får fungere som et bakteppe til mitt spørsmål til deg: ”Er du død eller levende, eller lever du som mange kristne med den forestillingen at Gud krever av deg at du må dø hver dag?” I mitt tidlige kristenliv i Jehovas vitner levde jeg med den vrangforestillingen at jeg måtte dø hver dag, og at alt handlet om å synde minst mulig. Livet dreide seg om kvaliteten på mine prestasjoner, og hvor bra jeg håndterte denne daglige døds-prosessen. Du måtte dø i betydningen slakte din personlighet, og alt det du tidligere likte å gjøre måtte i praksis byttes ut med å gjøre ting for Gud. Jo mer dette kostet deg jo bedre, for det var bare de beste til å dø som Gud hadde behag i.

Noen var flinkere enn andre i denne øvelsen, og jeg begynte faktisk som en av de beste. Men etter en tid så dalte prestasjons-kurven, og grunnen var at listen over ting man måtte dø fra ble bare lengre og lengre. Det holdt liksom ikke bare å være snill og grei, men jeg måtte dø fra å feire jul, 17. Mai, gebursdager, og for ikke å snakke om å trene kroppsbygging. Det måtte jeg i hvert fall dø fra, sa de. Den dårlige samvittigheten som plagde meg hver eneste dag sa tydelig i fra at jeg ikke fikk det til, selv om jeg klarte å lure de i menigheten. Som for eksempel at jeg smugrøykte. Det var det bare jeg som visste, og selvfølgelig Gud da. Men utad hadde jeg selvsagt dødd bort fra nikotinens grep, men det var som sagt bare utad. Som dere forstår var jeg ikke så flink til å dø i meg selv som jeg burde, og det fikk etter hvert dramatiske følger. Mine prestasjoner holdt ikke mål, og konklusjonen og dommen ble at jeg var alt for stolt til å dø slik menigheten hevdet at Gud krevde.

Til slutt ble fordømmelsen fra menigheten og den stemmen på innsiden jeg var overbevist var Gud for mye for meg, og jeg gav opp. De to årene som fulgte var dramatiske, og når jeg tenker tilbake på dette i dag er det som en vond drøm. ”Har dette virkelig hendt?” Svaret er ja, det hendte virkelig. På grunn av min manglende evne til å dø i meg selv, ta opp korset hver dag, fornekte meg selv, våre ydmyk i stedet for stolt, og jeg kunne nevne utallige flotte ord, vendinger, og ikke minst BIbelvers de brukte mot meg, så kapitulerte jeg og ventet kun på at Gud skulle komme og ta livet av meg. Men som mange av dere vet så kom Gud midt i denne elendigheten - ikke for å drepe meg - men for å redde meg. Han viste meg sitt sanne og ekte hjerte, for da jeg var på toppen av mitt synderegister og var så lite død som det var mulig å være, da møtte Gud meg med ubetinget kjærlighet.

Da det ikke var mulig å være mer uverdig, da fikk jeg Jesu verdighet i gave av ren nåde.

Gud hadde ikke som menigheten påstod verken glemt eller forlatt meg, men da jeg minst av alt fortjente det viste Han meg hvem Han var; ubetinget kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Dette var 24. September, 1992, klokken 14 i min seng i Gjelsmoveien 16 på Mosby utenfor Kristiansand, og hver dag etterpå har jeg vitnet og fortalt mennesker om at Gud elsker deg UTEN betingelser. For Gud ER kjærlighet, og som solen avgir lys og varme fordi den er en sol, avgir Gud tilgivelse og nåde fordi Han er kjærlighet. La oss i dag se litt på dette begrepet med å dø i seg selv, og vi leser i Romerne 6:6-7: ”Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at det legeme som er under synden, skulle gjøres til intet og vi ikke lenger være slaver under synden. For synden har ikke lenger noen rett over den som er død.” Dette er fantastiske nyheter for deg og meg, for det tar bort byrden fra oss. Det er ikke vi som skal korsfestes og dø i oss selv, men det er Jesus som døde for oss. Du døde heller ikke da du ble frelst, og må heller ikke dø daglig i kristenlivet, men du døde for over to tusen år siden. For da Jesus døde, da døde du! Galaterne 2:19-20 bekrefter dette slik: ”Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”

Så når Jesus døde, døde Han alene?

Nei, du døde sammen med Ham. Du hang på det samme korset som Mesteren på Golgata, for det var for deg Han døde - ikke for seg selv! Så hvis du skal dø fra noe, må det være å dø fra alle dine daglige dødsforsøk, og heller begynne å leve i Kristus! Når Jesus stod opp fra graven, stod Han opp alene?

Nei, du stod opp sammen med Ham, og det var dine synder som lå igjen i graven. I Romerne 6:10-11 står det: ”Gjennom sin død gjorde han opp med synden, én gang for alle. Det liv han lever, er et liv for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.” Dette betyr at det er ingenting igjen for deg å dø bort fra, for du er allerede død, begravet, og oppreist med Jesus. Romerne 5:21 gir oss disse fantastiske ord: ”Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.” Ditt bidrag er utelukket, for du er allerede død og av nåde gjort levende i Kristus. Du er nå slik som Han er, og alt er gjort ferdig. Det er faktisk fullbrakt! Like lite som Jesus trenger å dø flere ganger trenger du, for: ”Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid.” (Hebreerne 10:12) Jeg er så glad for at det ikke er opp til meg å dø fra meg selv, og være avhengig av kvaliteten på mine prestasjoner. For det var Jesus som døde for oss alle, og det var vår synd Han bar ned i graven. Da Han stod opp stod du der ved siden av, og av nåde har du nå Hans renhet, hellighet, og rettferdighet.

Det er derfor ikke din og min oppgave å dø, men å la Jesus leve i oss ved å akseptere at ALT er av nåde.