Begge deler kan jo ikke være riktig?

De første ukene av mitt kristne liv var helt fantastiske. Ingen krav, ingen regler, og jeg hadde ikke en gang en Bibel! Det siste var nok ikke så smart, for på grunn av min mangel på kunnskap ble jeg med i Jehovas vitner. Deres budskap om en Gud som krevde noe av deg og gav deg det du fortjente, virket som det riktige. Jeg kjente dette jo dette budskapet igjen fra livet mitt, og i fra verden rundt meg. Du fikk som fortjent, og det var jo naturlig at Gud var litt lik oss? ”Vi var jo skapt oss i Hans bilde, og da tenkte Han sikkert temmelig likt meg” var mitt resonnement. Så jeg tok imot alt de serverte av bud, regler og krav, og prosjekt ”tilfredsstille Gud” ble påbegynt. Tanken bak, eller rettere sagt tankesettet bak denne måten å forholde seg til Gud på, var at Guds forhold til menneskene baserte seg på våre prestasjoner. Det ble hevdet at Han hadde gitt oss loven for å oppdra oss, og via den formidle Hans ulike krav og forventninger til oss. Som at vi ikke måtte lyve, stjele, baksnakke, være bitre og utilgivende, eller gjøre noe som en hellig Gud ikke likte. Bommet man på dette fikk man som fortjent.

Men det var andre ting som var litt vanskeligere å forstå, som at vi ikke fikk lov til å feire Jul, Påske, og faktisk heller ikke fødselsdager? ”Men hadde Gud sagt det, så var det vel sånn. Han hadde vel sine grunner for å nekte oss dette,” tenkte jeg. Så var selvsagt også en masse ting man måtte gjøre, som å gå på alle møtene, bibelstudiene, og ikke minst på alle dugnadene. Man måtte også betale tienden til menigheten, ”banke dører” som det hette, og fortelle alle i familien og de man ellers møtte at de var fortapt slik de levde, og at Gud hatet både dem og deres livsstil. Men om de gjorde som Han sa og krevde ville Han som en belønning begynne å elske dem.

Gud ville på en måte redde dem fra det Han ville gjøre med dem om de IKKE gjorde som Han sa. Dette er det ene tankesettet som man finner beskrevet i Bibelen, der Gud først og fremst er din dommer. Det er kun opp til deg hva slags dom du skal få, men du kan være sikker på at du får det du fortjener, for Gud er hundre prosent rettferdig. Gjør du det riktige blir Gud din fortjente Far, men gjør du det ikke blir Gud din fortjente dommer. Og dommen er nådeløs om du ikke strekker til, for den er lik den som venter satan og hans demoner. Dette tankesettet og måten å se Gud på er feil. Hadde det vært riktig hadde jo vi vært bedre enn Gud, noe alle vel må erkjenne at de ikke er? For ingen av oss vil vel støte vårt eget barn fra oss selv om de om så bommet på det meste? Det er jo da kjærligheten til dem virkelig viser seg i full blomst, og vi har vel alle kjent på den smerten når barnet påfører seg selv lidelser ved å ta feil valg? Men vi trakk oss jo ikke unna, og håpte de fikk som fortjent?

Men allikevel tror noen at Gud trekker seg unna syndere, og at synd for Ham er som kryptonitt er for supermann? Selvsagt trekker vi oss ikke bort fra våre barn, for den ubetingede kjærligheten driver oss til dem – ikke fra dem. Deres synd, for å bruke den terminologien, skilte oss ikke fra dem men heller drev oss til dem, ikke sant? Vi ønsker jo våre barn det beste, ikke det verste.

Skulle da Gud, som er ubetinget AGAPE kjærlighet i følge 1 Johannes 4:8, være mindre enn oss i å vise godhet, barmhjertighet og nåde? Han som ikke sparte sin egen sønn, men gav Ham for oss alle? (Romerne 8:32) ”Så hvorfor står det så mye om dette gale tankesettet i Bibelen da,” lurer du kanskje på? Svaret er at helt siden Edens Hage der Lucifer for første gang introduserte denne løgntanken at Guds forhold til menneskene ikke er relasjonelt, men prestajonsbasert, har Gud lagt til rette for at denne løgnen en gang for alle skal avsløres. Via loven ble det nå for første gang konsekvenser for synd - en straff å betale. I Romerne 5:13-14 kan vi lese om når synden først ble regnet som synd: ”Synden var i verden også før loven kom. Og selv om synden ikke blir regnet som synd der det ikke er noen lov, hersket likevel døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam.” Denne konsekvensen med en straff forsterket Lucifers løgn, og etter 1500 år der menneskeheten kollektivt feilet i å oppnå lovens krav, var tiden inne for Jesu komme. Loven hadde fullført sitt verk, og gjort fallet i Edens Hage til det komplette og totale nederlag for alle mennesker. ”Loven kom til for å gjøre fallet større.” (Romerne 5:20) Jesus naglet loven på korset, og nå hadde ikke satan lenger noe grunnlag å fordømme oss på. Loven var oppfylt i Kristus (Matteus 5:17) og ”Kristus er lovens ende, så hver den som tror, blir rettferdig for Gud.” (Romerne 10:4:

Hebreerne 9:15: Så er da Kristus mellommann for en ny pakt”

Hebreerne 9:26: ”nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å utslette synden ved sitt offer.” Vi lever i en ny Pakt der vi kan se Gud slik Han alltid har vært, uten at loven kommer inn og ødelegger sikten! Vi kan nå fritt se Gud som Han er, og Johannes er kanskje den som best viser oss at Jesus i sannhet var Gud.

Johannes 1:14-18: ”Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.” Til slutt vil jeg ta med nesten hele 2 Korinter 3, fra vers 4-18, og la Bibelen forklare seg selv. Jeg vil personifisere dette utdraget, og bruke ”meg og jeg” i stedet for ”vi, dem og oss”.

”Denne overbevisning har jeg i Kristus, for Guds ansikt. Ikke slik at jeg i meg selv er i stand til dette; jeg kan ikke tenke ut noe, som kom det fra meg. Det er Gud som har satt meg i stand til det, han som gjorde meg til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Den tjeneste som var foreskrevet med bokstaver hogd i stein, var dødens tjeneste. Likevel var den omgitt av en slik herlighet at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses; så sterk var glansen på det, enda den tok slutt. Hvor mye større herlighet har da ikke Åndens tjeneste? For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da ikke rettferdighetens tjeneste være? Ja, det som den gang var omgitt av herlighet, har nå helt mistet sin herlighet. For nå er det kommet en herlighet som er så mye, mye større. For hvis det som tok slutt, var herlig, hvor mye herligere er da ikke det som består? Da jeg altså eier et slikt håp, går jeg fram med stor frimodighet. Jeg gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen tok slutt. Men de ble forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakts bøker, og det blir ikke klart for dem at pakten er opphevet i Kristus. Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når jeg vendte om til Herren, ble sløret tatt bort. Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og jeg ser nå med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet (fra det gamle tankesettet til det nye tankesettet) Dette skjer ved Herrens Ånd.” Bibelens 2 tankesett hjemmehørende i hver sin Pakt kan ikke begge fortelle oss hvem Gud er, for de har hvert sitt totalt motstridende budskap! Det ene forteller oss om en Gud som har et rent far/barn relasjonelt forhold, og det andre om en Gud som har et rent ansatt/sjef prestasjonsbasert forhold. I det ene tankesettet får du som fortjent, i det andre får du ufortjent barmhjertighet og nåde.

De strider mot hverandre, og det å blande dem er katastrofalt. Enten er Gud bare god, eller så er Han slik Lucifer sa til Eva. Jeg regner med du vet hvilket tankesett, og dermed hvilken Pakt som viser oss hvem Gud er. Bare se på Jesus, så har du svaret. Jesus er Gud, og Han kom for å vise oss Faderens hjerte og Hans ubetingede kjærlighet og nåde, og for å avsløre Lucifer som en løgner - ikke for å bekrefte at Lucifer hadde rett!

Tro på det Jesus sa og gjorde, og ikke tro på Lucifer. Gud er ubetinget god, og fullkommen kjærlighet og nåde.