Kontraster
Kulde og varme, mørke og lys, kjærlighet og ondskap, er typiske eksempler på kontraster som vi alle har et forhold til. Det er en normal oppfatning at det ene ikke kan eksistere uten det andre, og at kontrastene faktisk er gjensidig avhengig av hverandre.
En god film trenger en skurk like mye som den trenger en helt, og kjærligheten skinner aldri så sterkt som der det er ondskap. Vi er omgitt av kontraster som svart og hvitt, tung og lett, rask og treg, skjønnheten og udyret, og uten å tenke på det tar vi det for gitt at slik er det.
Noe som også er riktig, og vi blir daglig utsatt for de til dels voldsomme kontrastene i verden. Dagsrevyen balanserer sine nyhetssendinger ved å vise en dose ondskap som terror og folkemord, men også en dose godhet der noen uselvisk risikerer liv og helse for å redde andre.
Vår verden består av en uendelighet av kontraster, der en tilstand eller egenskap har sin motpol. Dette har ført til at mange forutsetter at det også er slik i det åndelige der det gode må ha sin motpol i det onde, og at Guds nåde derfor må ha en kontrast. Men er dette riktig?
La oss se litt hva Bibelen sier, og vi går til Jak. 1:17:
"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke."
Her får vi et hint om at det kanskje er annerledes i det åndelige enn i det jordiske, og at det ikke eksiterer kontraster slik vi opplever det her på jorden? Om det stemmer vil det få voldsomt dramatiske følger for hvordan majoriteten av kristenheten forkynner Evangeliet, der Guds nåde balanseres mot kontrasten rettferdighet, som igjen hviler på systemet straff og belønning.
Tradisjonell kristendom hevder at Guds nåde må balanseres på Guds rettferdighet, og uten denne kontrasten kan ikke Guds kjærlighet eksistere. "Gud er jo ikke urettferdig?" er deres argument. Men hva sier Bibelen om Guds rettferdighet? Er den en nødvendig kontrast til nåden der man som i det jordiske rettssystemet må oppfylle et himmelsk krav om rettferdighet?
Vi kan lese om dette i Rom. 3:22-24:
"Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus."
Her ser vi at Guds rettferdighet, i motsetning til vårt jordiske konsept, ikke hviler på systemet straff og belønning men på nåden alene! I det åndelige juridiske systemet blir vi faktisk erklært rettferdige, ufortjent og av nåde; ikke på grunn av noe vi har gjort, men på grunn av det Jesus gjorde.
Vi går til Rom. 5: 18-19 der dette bekreftes ved disse ordene fra Paulus:
"Altså, likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet."
Som du ser så er det Jesu rettferdige gjerning som gjør oss rettferdige for Gud, og det er ikke vår lydighet, men Jesu lydighet vi ufortjent og av nåde får nyte godt av. I det åndelig eksisterer det ingen kontrast mellom gode og dårlige gjerninger der vi må fortjene rettferdighet ved å gjøre mer godt enn ondt, men der eksisterer det kun ufortjent og betingelsesløs kjærlighet, nåde og barmhjertighet.
La oss lese et vers som forklarer om Guds kjærlighet, og vi leser i 1. Joh. 4: 9-10:
"Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder."
Guds kjærlighet er altså uten betingelser vi må oppfylle, og jeg sammenlikner den derfor mange ganger med sola. For som sola varmer opp alle den treffer uten å stille betingelser, slik er det også med Guds kjærlighet. Den er en enveis nådehandling mot oss, og stiller ingen betingelser, ingen krav, og kan således ikke verken fortjenes eller mistes. Gud elsker fordi Han er kjærlighet, ikke fordi vi har fortjent det.
Koblingen mellom den jordiske virkeligheten og den åndelige med tanke på kontraster tror jeg er feil, og legger et ødeleggende slør over Evangeliet. Konsekvensene er at det forkynnes et dem og oss budskap, himmel og helvete, straff og belønning, rettferdig og urettferdig, verdig og uverdig.
Evangeliet er blitt pervertert av kontraster!
Jeg tror at det i det åndelige IKKE eksisterer kontraster, men kun nåde og kjærlighet uten betingelser. Det var dette Jesus viste oss i sitt liv der hans ord og gjerninger stod i kontrast til det religiøse og loviske evangeliet som samtidens presteskap forkynte. Der de hevdet at galt måtte balanseres med rett, synd med straff, urettferdighet med rettferdighet, sa Jesus det stikk motsatte. Han gav nåde og barmhjertighet til alle uavhengig av deres gjerninger.
Men hva blir konsekvensen om det i det åndelige ikke eksisterer kontraster som i det jordiske? Svaret er like enkelt som det er oppsiktsvekkende, for den blir at alle mennesker er Guds barn i kraft av sin relasjonelle tilhørighet til Gud, og det helt ufortjent.
Som ikke uvanlig er i mine leksjoner der jeg ser på temaet universell forsoning, tar jeg også denne gangen med versene 4-6 i Ef. 1:
"I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn."