GUD STRAFFER INGEN

1 Joh. 4:18: "I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten."

Hvis det er ett ord du som troende må viske ut av sinnet ditt for alltid, så er det ordet straff. For Gud verken straffer eller belønner, Han velsigner! Men Han velsigner ikke som et resultat av kvaliteten på dine prestasjoner, noe som er det samme som å belønne. Men Han har allerede velsignet oss tusenvis av år før vi i det hele tatt ble født.

1 Mos. 1:26-28: "Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

"Gud er kjærlighet." leser vi i 1 Joh. 4:8. Det er hva Han er, og hva Han består av. Gud er Kjærlighetens kilde, og fra denne kilden stråler Hans kjærlighet ut og inkluderer hele skaperverket. Som sola gir ufortjent varme og lys til alle den treffer, slik er også Guds kjærlighet. Men der du kan gjemme deg for sola er det umulig å gjemme seg for Guds Kjærlighet.

Om du så befant deg på den ytterste planeten i universet er du allikevel inkludert i Gud og en del av Ham. Du er ikke bare omsluttet av Hans kjærlighet, med den bor i deg ved DHÅ. Gud er alt i alle, og det betyr at ingen, og ingenting kan eksistere uten at det er i Gud. Hele skaperverket opprettholdes av Gud, og selv et lite sandkorn, ja helt ned til et mikroskopisk atom har Guds DNA i seg.

Det er umulig å fortjene Guds kjærlighet, og det var budskapet Jesus kom for å fortelle oss. For menneskene hadde forlatt det relasjonsbaserte Gudsforholdet, og levde nå som slaver under løgnen, systemet straff og belønning. De trodde feilaktig at Guds favør måtte fortjenes, og at kvaliteten på deres prestasjoner utløste straff eller belønning fra Gud. Freden og gleden som følger med vissheten om at Gud elsker alle mennesker uten betingelser var erstattet med frykten for å ikke strekke til.

Frykt er oversatt av ordet phóbos og betyr å flykte, trekke seg tilbake, tilbaketrekning, flykte fordi man følte seg utilstrekkelig og uten tilstrekkelige ressurser. Det er det som skjedde i Edens Hage da Adam i sitt sinn trodde løgnen om at han manglet innsikt (deres øyne vil bli åpnet), at de ikke var skapt lik Gud (dere vil bli som Gud), og at de var i behov av kunnskapen om godt og vondt for å kunne prestere bedre (kjenne godt og ondt).

Løgnen om straff og belønning var en realitet i det øyeblikket Adam og Eva spiste av kunnskapens tre. (1 Mos. 2:9) Konsekvensen var umiddelbar og brutal, og noe nytt og ukjent tok bolig i deres hjerter - frykt. Denne ukjente følelsen av utilstrekkelighet, som er hva frykt i Bibelsk sammenheng betyr, førte til at Adam og Eva trakk gjemte seg for Gud.

1 Mos. 3:8: "Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen."

Legg merke til at det ikke var Gud som trakk seg bort fra menneskene, for Han trodde selvsagt ikke løgnen om seg selv, men det var menneskene som trakk seg bort fra Gud. Det var kun de som trodde løgnen om at Guds favør fra nå av måtte fortjenes, og at Guds straff måtte unngås.

Jeg har levd under frykten som kommer av å kjenne deg utilstrekkelig. Budene og reglene jeg ble fortalt ville bringe meg nærmere Gud førte meg bare lenger og lenger bort. Jeg var som Adam og gjemte meg under et tre, og frykten - løgnen om min utilstrekkelighet - gjorde meg mer og mer selvsentrert.

Der livet skulle handle om Jesus og hva han har gjort, handlet alt om hva jeg måtte gjøre for å unngå Guds straff. Men fokuset var mer på reglene enn på Gud, for det var reglene jeg måtte fokusere på. Det var jo de som beskrev hvilken standard jeg måtte leve etter, og det var de som jeg fokuserte på. Det er som fartsgrenser i trafikken. Fokuset er på hvor fort det er lov å kjøre, og hvor stor straffen blir for å kjøre for fort. Hvem som står bak fartsgrensen er ikke viktig. Den samme mekanismen skjer når vi lever under Loven. Fokus fjernes fra Gud til reglene, og du blir på en måte senter i eget liv der alt handler om å leve i henhold til gjeldende bud og regler så godt det lar seg gjøre. Det å leve livet som en slave av løgnen om straff og belønning fører deg ikke nærmere Gud, tvert imot. Konsekvensen er at du gjemmer deg for Gud for du kjenner så alt for godt til din utilstrekkelighet. For du kan alltid gi mer, be mer, være mer brennende, ofre enda mer for Gud, men Loven, reglene og budene vil aldri gi deg karakteren "godkjent!" Jeg leser med sorg i hjertet hva kristne skriver på Facebook om hva Gud krever av oss, og hva Han vil straffe oss med om vi ikke presterer. Det er så ufattelig trist å se hvordan Gud framstilles som en tyrann, diktator, og en nådeløs bøddel som uten nåde vil sende samboere, gjengifte, og for ikke å snakke om homofile til evig tortur i helvete. Og ikke bare vil Gud sende dem alle til helvete, men Han mener også at de fortjener det?

En del av det jeg opplever som min oppgave er å renvaske Gud for disse fryktelige anklagene. For Gud verken straffer eller belønner oss i henhold til kvaliteten på våre prestasjoner. Systemet straff og belønning er menneskeskapt, og det kan kun eksistere i løgnen. Men Gud er Sannhet med stor S, og i Ham finnes det ikke løgn.

Gud elsker alle mennesker fordi kjærlighetens/Guds natur er at den elsker uten å kreve vår kjærlighet i retur. Vi elsker i samme grad som vi har tillatt sinnets fornyelse å viske ut løgnen om straff og belønning, og som en passiv konsekvens at vi har fått åpenbart at Gud elsker oss uten ett eneste krav og betingelse.

1 Joh, 4: 10: "....dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss." Når vi tillater sinnets fornyelse der vi som passive mottakere av DHÅ´s personlige veiledning slipper tak i de feilaktige tolkningene av bibelvers som er byggestenene til løgnens festningsverk, vil vi bli kanaler for Hans ubetingede kjærlighet til verden.

Beviset på at vi har fått åpenbart at Guds kjærlighet er uten betingelser og derfor er universell, er at vi elsker alle mennesker uavhengig av tro, legning, etnisitet eller prestasjon. Rett og slett slik Gud elsker deg. 1 Joh. 4: 11: "Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre."

Premien er voldsom i positiv forstand, og den beskrives så ufattelig godt og presist i 1 Joh. 4:17: "I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden." Jeg glemmer aldri de gangene jeg satt i Filadelfia Vennesla og forkynneren sa: "du som er kristen, lukk dine øyne, bøy ditt hode, ransak ditt hjerte og spør deg selv. Hvis Jesus kom tilbake i natt, er du helt sikker på at du blir med?"

Etter en kjapp ransakelse forstod jeg at jeg ikke ble med, for jeg visste altfor godt at kvaliteten på mine gjerninger og livet generelt var milevis unna det Gud krevde. Heldigvis fikk vi arme syndere komme opp foran scenen, og ble på nytt renset i Jesu blod. Men først etter å ha tilstått dine synder til en forbeder, angret fra dypet av ditt hjerte (det går av seg selv når helvete er alternativet) bedt Gud om tilgivelse for så til slutt gråtende og med løftende hender fikk et par hender på hodet og du hørte noen si:

"Takk Gud for at du tilgir Thor Ivar, og at han igjen kan regne seg som rettferdig og tilgitt alle sine synder!"

Jeg takker Gud for sinnets fornyelse ved DHÅ der jeg uten min aktive deltakelse har fått åpenbart det samme som Paulus og Johannes beskriver så mye bedre enn meg, nemlig at Gud ikke straffer oss basert på kvaliteten på våre gjerninger. Jeg kjenner ikke lenger på den tidligere så lammende frykten som gjorde at jeg trakk meg lenger og lenger bort fra Gud, men har en fred og glede på innsiden fordi jeg nå vet at jeg er Guds barn i kraft av relasjonen alene. Konseptet straff og belønning finnes ikke i Gud. Og så utrolig dette isolert sett er når man ser det, så vil det lede deg til noe så fantastisk at man i begynnelsen ikke helt klarer å gripe det. Det er rett og slett for godt til å være sant. For når du ser og forstår at straff ikke kan sameksistere med ubetinget kjærlighet (agape), blir konklusjonen at alle mennesker er Guds barn. Når denne åpenbaringen treffer hjertet ditt blir Evangeliet så gode nyheter at det blir helt umulig å holde det for deg selv. I lys av åpenbaringen om Guds ubetingede og universelle kjærlighet blir budskapet i Ef. 1:4-6 et helt annet, og det gir plutselig mening.

"I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt."