Som far, så sønn

Vi likner på Gud, vår Far, og vi er skapt i Hans bilde. Alt annet på jorden er skapt; "hvert etter sitt slag." Et spesifikt tre er "sitt unike slag" og produserer trær som er hundre prosent nøyaktig kopi av originalen. Helt ned til den aller minste detalj.

Vår original er ikke jordisk, men Himmelsk - vår original er Gud. Vi er skapt - ikke som en kopi av noe på jorden - men som en NØYAKTIG KOPI AV GUD!

Vi er Guds barn!

Vi ikke bare likner på Gud, men vi er som Han. Vi tenker og føler som Han gjør, og Gud selv taler til oss via våre tanker og følelser. Vi er altså barn av vår Far, og er skapt med et følelsesliv gitt oss av Gud.

Mitt spørsmål til deg i dag er; "Slutter du å elske noen, være glad i noen, i det de trekker sitt siste åndedrag her på jorden? La oss se for oss det grusomme at ett av dine barn skulle dø; ville du slutte å elske dem i det de døde?"

Selvsagt ikke, og for et tåpelig spørsmål egentlig. Vi er jo ikke helt avstumpet i vårt følelsesliv heller. Faktisk er det vel heller det motsatte; at vi på en måte elsker dem enda mer når de er borte. Ved graven veller det opp følelser vi til og med kanskje ikke visste vi hadde, og en ny dybde av savn og kjærlighet fosser opp fra innsiden som får de fleste av oss til å bryte sammen.

Disse helt usannsynlig sterke, kjærlige følelsene er av Gud, og det er Gud som virker og lever ut disse følelsene i deg!

Som vi er, er også Han - og som Han er, er også vi. Våre følelser for våre kjære forsvinner ikke ved graven, og det gjør heller ikke Guds følelser for sine barn - menneskene!

Men noen tror det, og de tror til og med at ikke bare slutter Gud å elske dem når de dør fysisk, men at Han snur om og begynner å hate dem. Det vil si de som ikke ba en frelsesbønn før de døde.

De ufrelste mister altså ikke bare Guds kjærlighet, men de vinner Guds vrede.

Deres tilværelse i evigheters evighet blir i et helvete der Gud skal sørge for at de tortureres, brennes i ild, og utsettes for plager og smerter som i det naturlige ville ha tatt livet av dem etter få sekunder. Så for å sikre at straffen blir evig skaper Gud nye kropper som aldri dør, og som ifølge enkelte også er overfølsom for smerter slik at straffen skal bli "overjordisk" grusom.

Alt dette bare fordi de av ulike årsaker ikke tok i mot Jesus her i livet!

Denne helt vanvittige endringen i Guds følelser skjer altså når et ufrelst menneske dør, og Gud går fra å elske til å hate på et nivå ingen mennesker er i stand til. Men er dette sant?

Spør deg selv; reagerer du sånn når et ufrelst menneske dør? Nei, selvsagt gjør du ikke det. Men betyr ikke det at ditt hjerte da faktisk er større enn Guds hjerte, og at du har mer barmhjertighet, empati og kjærlighet enn Gud?

Svaret på det er faktisk ja, det vil si om det er sant at Guds kjærlighet, ulik vår, har en utløpsdato - et menneskes fysiske død. Men det er heldigvis ikke sant! For Gud har skapt oss i Hans bilde, og Hans kjærlighet etterjager mennesker i både dette livet, og i etterlivet.

Heb. 13:8: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid."

Jeg avslutter denne leksjonen på et litt uvanlig vis, med et utdrag av en blogg til en prest jeg har stor sans for.

Utdrag blogg.

Store deler av arbeidsdagen til millioner av fattige familier og barn går med til å skaffe seg mat. Hver dag er en kamp om å overleve. Det å i det hele tatt foreslå at disse vil tilbringe evigheten i helvetet fordi de ikke stoppet opp å ”tok imot Jesus” er ikke bare latterlig og arrogant, men også ekstremt ukjærlig.

Troen på at Gud vil fortsette sitt misjonsprosjekt på den andre siden av døden er det eneste som virker logisk. Dersom det er sant at ingen kommer inn i himmelen uten gjennom Jesus Kristus, noe jeg selv tror på, - så må det også være en mulighet for alle de som ikke kom til tro på Jesus i dette livet, at de vil få en ny mulighet i det hinsidige eller i oppstandelsen.

Er han ikke ”Herre over både levende og døde”? (Rom 14.9)