Fortapelse

I dag skal vi se på ordet og begrepet fortapelse, og vise at det overhodet ikke har noe med helvete å gjøre, den hedenske og ubibelske myten skapt av blant annet Dante via sitt verk Dantes inferno. Helvete, ildsjøen, og andre beslektede temaer har jeg forøvrig grundig belyst i andre leksjoner, og vil i denne leksjonen derfor konsentrere meg om fortapelse.

Hva er egentlig fortapelse? Vi går til grunnteksten og finner at det stammer fra det greske ordet Appolumi og betyr; ødelegge, kuttes av, miste, fortape, å fortapes der sikker død er utfallet. Å miste det sanne og evig liv; å leve i evig elendighet.

Johannes 3:16 – den lille Bibel – sier: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Fortapelse er kontrasten til evig liv!

Johannes 17:3 forklarer: ”Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.”

Hvis vi ser det i sammenheng med Johannes 3:16 ser vi at fortapelse er det motsatte av å kjenne Gud. Ordet "kjenne" kommer fra det greske ordet ginóskó, og betyr: å lære seg å kjenne, bli kjent med, og dette på et så dypt og intimt nivå at det på hebraisk også brukes om samleie.

Dette forteller oss at siden evig liv er det her og nå livet i felleskap med Gud, er fortapelse et her og nå liv UTEN felleskap med Gud. Dette fjerner fortapelsen fra fremtiden, og umuliggjør koblingen til helvete i betydningen et fremtidig torturkammer for ufrelste.

Kom Jesus for å frelse oss fra helvete?

La oss "grave litt" og se litt på påstanden om at Jesus kom for å frelse oss fra et fremtidig helvete, og vi leser fra Lukas 19:9-10 et utdrag fra historien om Sakkeus: ”Da sa Jesus: ”I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.”

I Matteus 18:11 sies det slik: ”For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.”

Jesus sitt oppdrag er i følge Ham selv ikke å frelse oss fra et fremtidig helvete, men fra en fortapelse som er her og nå!

I Matteus 10:5-6 bekrefter Jesus at oppdraget er frelse fra en her og nå fortapelse – ikke et fremtidig helvete: ”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!”

Fortapelsen opprinnelse.

I følge Jesus var altså verden som sådan fortapt, og Han kom for å frelse, redde, utfri menneskeheten fra denne fortapelsen vi alle levde i. Men når skjedde dette fatale som førte til en kollektiv fortapelse? Da må vi helt tilbake til Edens Hage, og til den løgnen om Gud som Satan fikk Adam og Eva til å tro. Vi kaller det syndefallet, forøvrig et ord som ikke finnes i Bibelen, men som er lagt til senere.

Syndefallet, eller fallet, var et faktum i det øyeblikket menneskene trodde løgnen om Gud. Denne løgnen hevdet at Gud ikke lenger hadde et relasjonelt forhold basert på ubetinget kjærlighet, men at Hans forhold til menneskene var prestasjonsbasert.

Fortapelsen var et faktum i det de to første menneskene trodde løgnen om Gud, og det førte til at de i en misforstått uverdighet trakk seg bort fra Gud. Legg merke til at det ikke var synden som fikk Gud til å fjerne seg fra menneskene, for i 1 Mosebok 3:9-10 ser vi at Gud dagen etter fallet/fortapelsen oppsøkte dem som vanlig:

”Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: ”Hvor er du?” Han svarte: ”Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.”

Fortapelse er å tro løgnen om Gud, og dermed om deg selv!

Syndefallet førte til menneskehetens fortapelse, det vi har sett er det motsatte av å leve i et intimt felleskap med Gud; fullt bevisst hvem du er, hva du er, og hvilke rettigheter og velsignelser Gud i sin nåde har plantet i deg. Det evige livet er et her og nå liv med frukter som velsigner oss og de rundt oss, og er evig fordi Gud er evig.

Fortapelsen er å leve med et misforstått gudsbilde som hindrer deg i å leve i de fruktene Gud har gitt deg, og det var altså dette Gud sendte Jesus for å redde oss alle fra. Ikke et fremtidig helvete som straff for å ikke tro på Jesus, eller synde en gang for mye, men for å redde oss fra de smertene og lidelsene som livet uten felleskapet med Gud fører med seg.

Den fortapte sønnen.

La oss se på liknelsen om den bortkomne/fortapte sønnen, og vi leser fra Lukas 15:24: ”For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.”

Den yngste sønnen har gått fra å leve i felleskapet med Faderen, nyte godene og fruktene av farens rikdom, og dette er et bilde på Adam og Eva før fallet. Men så skjer det fatale, og han velger å trekke seg bort fra faren, som i historien representerer Gud. Det vi skal legge merke til er at han aldri mister statusen som sønn, selv i sin selvvalgte og selvpåførte fortapte stilling!

Slik levde vi også, som fortapte sønner og døtre av Gud, men som i liknelsen så kom Gud oss i møte da vi i vår nød søkte hjelp. Som Gud løper sønnen sin i møte, kom Jesus til oss og frelste det som var fortapt.

Men la meg si deg noe du kanskje ikke har tenkt på før, og det er at den hjemmeværende sønnen var like fortapt som den bortkomne! For like lite som sin bror forstod han at Guds favør og kjærlighet var ufortjent, noe vi tydelig ser av hans reaksjon i Lukas 15:29.30:

”Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!”

Den hjemmeværende sønnen måtte også frelses fra løgnen i sitt sinn som holdt ham i fortapelsens forbannelser, og i vers 31 forklarer Gud følgende: ”Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.”

Fortapelsen er reell.

Fortapelsen er i høyeste grad reell og noe vi kristne må forholde oss til som en virkelighet, og den skjedde som vi har sett i Edens Hage. Fra da av var vi alle fortapt i våre formørkede sinn, og hadde ikke Jesus gitt sitt liv på korset på Golgata hadde vi alle levd i vår fortapelse, uten håp om en fremtidig redning. Løgnen "nektet" oss å ta imot Guds nåde, og noen av oss prøvde derfor å fortjene Guds kjærlighet og barmhjertighet via gode gjerninger, mens andre bare gav opp slik jeg en gang gjorde.

Vi er altså ikke frelst fra et fremtidig helvete, men fra et fortapt her og nå liv der løgnen i våre sinn hindret oss i å se hvem Gud er. Det var derfor helt nødvendig at Jesus kom for å vise oss Faderen. For det er når vi ser hvem Gud er at vi ser hvem vi er, og når Jesu blod rant nedover korset så vi alle Faderens ubetingede kjærlighet til oss i praksis.

Jesus frelste oss fra fortapelsen.

Jesus kom for å avsløre løgnen om Gud, den som hadde ført hele menneskeheten inn i fortapelsen. Som blinde levde vi alle med en misforstått følelse av uverdighet, og som Adam og Eva trakk vi oss bort fra Gud. Vi var fortapt i våre sinn! Men takk Gud for korset, for der ble frelsen åpenbart.

Jeg takker Gud for Jesu offer på korset, og for blodet som rant. Uten blodet, ingen frelse. Men som sagt ikke fra et fremtidig helvete, men fra et her og nå liv uten det blodkjøpte felleskapet med Gud. Jeg forkynner da også at det er to utganger fra dette jordiske livet, der du ved å ikke ta imot frelsen gave – livet i Kristus – vil dø i din nåværende fortapte posisjon.

Hva som skjer i etterlivet vil jeg ikke spekulere for mye i, annet enn å si at jeg har et håp om at Guds godhet ikke stopper opp ved graven, men at Hans evige kjærlighet vil etterjage alle mennesker slik at satan ikke vinner noen av oss.

Det er mitt håp, og det ville ha vært ”typisk” Jesus å gjøre det slik.