Satans opprinnelse

En studie av Lucas Sweeney

Oversatt av Thor Ivar Hornnes

I jødisk-kristen tradisjon er det mange ærverdige karakterer, spesielt i Bibelen, som har bidratt til å gjøre jødedom og kristendom til de mest praktiserte religionene i verden i dag. I tillegg til Gud selv, er det mange andre figurer og karakterer som illustrerer eksemplarisk oppførsel, som Abraham, Moses, kong David, jomfru Maria og Jesus fra Nasaret.

Imidlertid er det også figurer som illustrerer negative modeller, og som fører Guds folk bort fra rettferdighet og til synd. Blant alle disse har ingen den berykta og fryktinngytende kraft til kristendommens falne engel, Satan. Som fienden til Gud selv, helvetes hersker og kilde til alt ondt og lidelse i denne verden, har Satan tjent som inspirasjon bak noen av menneskehetens største redsler. Hans kraft er så stor at han i evangeliene i Det nye testamente er i stand til å tilby Jesus verden i retur for hengivenhet og lojalitet.

Men hvordan kunne en ydmyk engel, falt fra Guds nåde, ha blitt en demon som er i stand til å terrorisere hele skapelsen? Enda viktigere, hvordan kan det ha seg at Guds erkerival i kristendommen ikke har spilt en viktig rolle i jødedommen? For å finne svarene på disse spørsmålene vil vi utforske den hebraiske bibelen, det kristne kaller Det gamle testamente, for å finne opprinnelsen til Satan, mørkets prins.

Av alle navnene som er gitt til ham, er Satan kanskje det mest brukte og lettest gjenkjennelige. Andre navn, for eksempel Belzebub, kom fra nedgradering av guddommer fra andre nærøstlige religioner som ble gjort til mindre "guddommelige skikkelser" under den jødisk-kristne Gud. Navnet Satan stammer imidlertid fra det hebraiske ordet "śaṭan", et begrep hvis definisjon inkluderer “motstander” og “anklager.”

I den hebraiske bibelen ble śaṭan altså aldri brukt som et navn, men tjente bare som et begrep for å identifisere en motstander. I den hebraiske bibelen var det ingen Satan med stor S, og i tidlige hebraiske tradisjoner var det ingen djevel, demoner eller helvete. Ondskap og lidelse i verden hadde i stedet en annen kilde; Gud selv. I Jesaja 45: 7 står det:

“Jeg former lys og skaper mørke, jeg stifter fred og skaper ulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette.”

I henhold til den hebraiske bibelen, det gamle testamentet, kontrollerte Gud alene alle hendelser og var ansvarlig for alle forhold i skapelsen, både gode og onde. Denne ideen, uansett hvor akseptert den var tidlig i jødiske tradisjoner, ble forvirrende og frustrerende, og førte til det grunnleggende spørsmålet om teodisi: Hvordan kunne en kjærlig og velvillig Gud tillate så mye lidelse og smerte på jorden? Det endelige svaret på dette spørsmålet innen religionen i det gamle Israel ble funnet i den persiske perioden, 539-332 f.Kr., den perioden da Persia kontrollerte hele Midtøsten, inkludert Israel. Kanskje det tidligste punktet i Satans historie kan ha sine røtter i det persiske imperiet, som igjen påvirket eldgamle jødedommer.

Den eldgamle religionen i Persia var zoroastrianisme, basert på læren til en religiøs filosof ved navn Zoroaster, som man antar kan ha levd rundt 600 f.Kr. Blant hans lære var ideen om dualisme. Ifølge dualisme stammer ikke ondskapen fra den gode Gud eller ånden kjent som Ahura Mazda, “klok herre”. I stedet eksisterte det en egen ondskap kjent som Ahriman, ”djevelsk ånd”, også kjent som Angra Mainya, ”ond ånd,” som skapte død, sykdom og løgner.

Folk måtte velge om de ville følge Ahura Mazda på den gode, eller Ahriman på det ondes vei. Tanken fra Persia om at Gud selv var atskilt fra det onde, ville ha vært et akseptabelt svar på det tidlige jødiske teodiseringsspørsmålet, og ville ha forklart hvordan det kunne være slik lidelse i en verden skapt av en kjærlig Gud. Av dette ble ideen om at Gud ikke personlig skapte lidelse selv, men at han i stedet ville bruke andre laverestående figurer til å fullføre slike oppgaver med sin godkjenning. Denne ideen la grunnlaget for Satans inngang til verden.

Hvis det først ikke var noen djevel, hvem ble da kalt śaṭan? Innenfor den hebraiske bibelen finnes begrepet i ti tilfeller. Seks av disse bruksområdene var ikke for å beskrive en guddommelig skikkelse, men et menneske.

Den første av disse finnes i 1.Samuelsbok 29: 4 hvor begrepet brukes til å beskrive David selv mens han er på flukt fra Saul, den første kongen av Israel som fryktet at David skulle stjele tronen og avslutte hans slektslinje. David bruker tid på å gjemme seg i den filistiske hæren som var engasjert mot israelittene, men blir snart tvunget til å dra da filistinske ledere fryktet at han kunne bli en śaṭan, en fiende eller kanskje her en «anstøtestein» i deres mål om å erobre Israel.

I neste tilfelle, funnet i 2. Samuel 19: 21-23, er śatan brukt for å beskrive Abashai, Davids nevø og et medlem av hans domstol. Abashai prøver å overbevise David til å drepe Simei, en Benjaminitt som aktivt uttalte seg mot David i Sauls tid. Victor Hamilton lanserer tanken at David tilgir Shimei for å få gunst blant Saulide Benjaminittene, og det er derfor David omtaler Abashai som en “motstander.”

Den tredje bruken er funnet i 1 Kongebok 5: 4, hvor den store kongen Salomo, Davids sønn, som regjerte fredelig, reflekterer over å ikke ha flere śaṭans eller “motstandere” å bekjempe.

De to neste bruksområdene er funnet i 1.Kongebok 11:14 og 23, der śaṭan brukes til å referere til to militaristiske motstandere, Hadad Edomittene og Rezon, sønn av Eliada, vekket opp av Gud sent i Salomos regjeringstid.

Den endelige menneskelige motstander er nevnt i Salme 109: 1-6 der salmisten indikerer at en baktalende motstander feilaktig hadde "anklaget" ham for urettferdighet. I dette siste tilfellet er śaṭan brukt til å beskrive en motstander i en rettslig prosedyre.

I motsetning til disse seks menneskelige śaṭans bruker den hebraiske bibelen også begrepet fire ganger for Guds himmelske tjenere. Disse figurene blir vanligvis sett på som englevesener, eller (på hebraisk) benay elohim, "Guds sønner." Ifølge Elaine Pagels var ikke disse motstanderne nødvendigvis onde av natur, men utførte ganske enkelt en oppgave på Guds ordre, slik som Dødsengelen.

Den første av disse kosmiske motstanderne finnes i historien om Bileam og engelen i 4. Mosebok 22:22. Gud ble sint på Bileam fordi han reiste med mennene i Moab som ønsket å angripe Israel, en nasjon velsignet av Gud. I sitt sinne sender Gud en engel som bærer et sverd for å blokkere deres “perverse sti”. Imidlertid er denne engelen helt usynlig for Bileam og kan bare sees av eselet som Bileam rir på. Eselet ser denne engelen med et sverd i hånden, prøver å komme seg bort fra engelen, og redder dermed Bileams liv tre ganger. Bileam derimot slår eselet hver gang. Gud snakker da til Bileam gjennom eselet og refser ham for hans dårlige behandling av dyret, og lar ham se engelen som sperret veien for ham. I dette eksempelet blir śaṭan sett på som en fullstendig lojal tjener for Gud som følger hans befaling uten spørsmål; langt fra Satan vi kjenner i dag.

Av de fire kosmiske motstanderne i den hebraiske bibelen er det haśśaṭan ("satan") i Job som spiller den største rollen av alle “motstandere” i den hebraiske bibelen. Denne historien begynner mens Gud skryter av en mann som heter Job, en av hans mest lojale tilbedere. Haśśaṭan nærmer seg Gud og utfordrer ham til å la ham ødelegge mannens eiendom, husdyr og familie, da han påstår at Job bare er lojal mot Gud fordi han har et godt og beskyttet liv. Gud aksepterer utfordringen på betingelse av at han ikke skader Job, og haśśaṭan ødelegger deretter alt av Jobs eiendeler og dreper de ti barna hans. Men til haśśaṭans forferdelse forblir Job fortsatt lojal til Gud.

Etter at Gud igjen begynner å skryte av Job, tilbyr haśśaṭan Gud en annen utfordring. Denne gangen påstår han at hvis Job blir fysisk skadet, vil han vende seg fra Gud. Gud aksepterer igjen utfordringen under forutsetning av at han ikke dreper Job, og haśśaṭan slår Job med byller, brannskader, og andre skader. Nok en gang forblir Job trofast mot Gud og haśśaṭan ser ut til å forsvinne fra historien.

I følge T.J. Wray og Gregory Mobbt, er Jobs bok symbolsk. Job representer Israels folk som hadde taklet mye lidelse, inkludert ødeleggelsen av Jerusalem og Babylon-eksilet som varte fra 586 til 539 f.Kr. Haśśaṭan i Job, selv om det sannsynligvis er en direkte forfader til vår moderne Satan, anses fortsatt ikke å være virkelig ond. Haśśaṭan presenteres som medlem av Guds domstol og har en veldig spesifikk rolle - anklageren, eller en slags påtale advokat, en rolle som finnes i rettssystemer i Østen. Det er hans jobb å observere Guds folks oppførsel og å rapportere om eventuelle mangler.

Den tredje himmelske motstanderen i den hebraiske bibelen finnes i Sakarja 3: 1-2, og han gjentar rollen som “anklageren” eller påtalemyndigheten til Job. Denne passasjen forteller om en visjon der Joshua som ser seg stå foran det himmelske hoffet for å bli bedømt etter hans evner til å tjene som yppersteprest i Jerusalem. I visjonen har Joshua på seg skitne klær, en indikasjon på at rettssaken nærmer seg slutten, og haśśaṭan har klart å komme med gyldige poeng mot ham. Men Gud, som finner gunst hos Joshua, irettesetter haśśaṭan og fjerner de skitne klærne, altså fjerner skylden. Denne historien styrker haśśaṭans rolle som Guds ”anklager”.

Det viktigste med denne historien er imidlertid samspillet mellom Gud og haśśaṭan, den ene som aktor og den andre som Joshua's forsvar. Selv om det i en juridisk sammenheng er lovlig, er dette første gang i Bibelen vi ser et tegn på at en som heter śaṭan er Guds direkte motstander. Det er kanskje disse śaṭans i Sakarja og Job som kan ha plantet frøene til troen på Satan som en reell motstander av Gud, og som representerer det onde.

Den siste himmelske śaṭan i den hebraiske bibelen finner vi i 1. krønikebok, en av de siste bøkene i den hebraiske bibelen som er skrevet (rundt 300 f.Kr.). Passasjen i 1. krønikebok 21: 1 forteller historien om David og hans folketelling som allerede har funnet sted i 2. bok Samuel, i en tidligere beretning om Davids gjerninger. Hovedforskjellen er at folketellingen i 2. Samuel er Davids idé, mens det i 1. Krønikebok er śaṭan som oppmuntrer David til å gjøre det.

I 2. Samuelsbok 24 (den tidligere beretningen) bestemmer David seg for å foreta en folketelling av sitt rike, en handling som opprører Gud. David blir tilbudt tilgivelse fra Gud i bytte for tre dager med pest over hans rike, brakt av en enhet kalt Mashit, "ødeleggeren" sendt av Gud. I denne tidlige versjonen av historien ser det ut til at David tar folketellingen på egenhånd, men vi får et glimt av en skapning med destruktiv kraft - Mashit, eller Destroyer - som kan indikere noe om evnene til det senere, mye -mer utviklet Satan-konseptet for å skape lidelse. Kanskje det er grunnen til at det i gjenfortellingen av historien i 1. Krønikebok 21 er śaṭan som oppfordrer David til å ta folketellingen, og ikke Davids egen idé.

Dette viser en ganske interessant utvikling av begrepet Satan innenfor den jødiske tradisjonen. Det ble en mer akseptert ide om at det hadde eksistert en slags guddommelig motstander i lang tid. Men det mest oppsiktsvekkende for oss er kanskje at i 1 Krønikebok blir Satan brukt som et substantiv for første gang i Bibelen. Dette ser ut til å antyde at śaṭan endelig hadde vokst fra å være et enkelt begrep som brukes til å beskrive enhver form for motstander, menneske eller engel, til én mektig kilde til ondskap.

Begrepet Satan fortsetter å utvikle seg utenfor den jødiske kanonen, i perioden kjent som den intertestamentale perioden. Den intertestamentale perioden refererer til de 300-400 årene mellom ferdigstillelse av den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet), og begynnelsen på Det nye testamentet som opplevde en oppblomstring av religiøse skrifter, spesielt apokalyptiske. Apokalyptismen til de intertestamentale skriftene inkluderte et forsøk på å forklare ytterligere hvorfor det var så stor lidelse i verden. Dette var en periode som så grekernes invasjon i 332 f.Kr. og innføringen av romersk kontroll over Midtøsten som startet i 63 f.Kr., og reduksjonen av uavhengig jødisk kontroll over sine egne land rundt Jerusalem.

Den jødiske befolkningen var delt mellom de som aksepterte og de som avviste helleniseringen - sammensmeltingen med romersk kultur og tradisjon) av samfunnet. Romersk okkupasjon førte også til en økning i vold som til slutt førte til et stort angrep på Jerusalem, en stor hungersnød mot israelittene og ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70. Ifølge Elaine Pagels etterlot dette angrepet av vold og konflikt Israels folk i både kaos og splittelse. Det er i denne perioden Satans endelige utvikling finner sted før han i Det nye testamentet dukker opp som Guds største motstander.

Den første passasjen fra denne tiden som vi vil undersøke forteller historien om Adam og Eva, men med viktige endringer. Primært endrer slangen som fristet Eva til å spise den forbudte frukten, seg til Satan. Selv om ideen om at slangen i Eden var Satan i dag er en ganske vanlig antagelse, var den relativt ny i det 1. århundre e.Kr., først og fremst fordi Satan selv fortsatt var en ny idé. I et tidligere avsnitt, som ble funnet i livet til Adam og Eva, blir det avslørt at Satan og hans etterfølgere ble kastet fra himmelen for å ha nektet å tilbe Gud og Adam, Guds bilde, slik de ble befalt. Denne passasjen forsøker å forklare opprinnelsen til Satan som en utstøtt engel fra urtiden.

Et lignende forsøk finnes i Enok, som ble skrevet et sted mellom 200 og cirka 60 f.Kr. Denne boken utvider ideen om de englevesenene kjent som “Vaktene” som er omtalt i Daniel 4:13, 17 og 23, og prøver å koble dem til den uklare og obskure beretningen fra 1.Mosebok 6: 1-4, der engler steg ned til jorden for å reprodusere seg med kvinner. I følge 1. Enok 7, gikk en gruppe "lystfylte" overvåkere under ledelse av en skapning kalt Azael ned til jorden for å pare seg med menneskelige kvinner. Dette skapte en rase av giganter kjent som nephilimene som førte demoner til verden. For deres forræderi kastet Gud de perverse vaktene i den brennende gropen.

I de siste kapitlene i boken endres Azaels navn til Satan, noe som viser navnets økende popularitet innenfor den jødiske kulturen. En lignende historie i den 10 sider «Satans opprinnelse» blir fortalt i Jubelboken, som ble skrevet rundt 160 til 140 f.Kr. I denne versjonen stiger overvåkerne, under ledelse av Mastema, ned til jorden for å undervise i rett og rettferdighet som befalt av Gud. Imidlertid forlater de snart Guds kommando, og som i 1. Enok, parer de seg med menneskelige kvinner og skaper en rase av nephilimer, som igjen fører demoniske ånder til verden. Mens Gud kaster de fleste av disse overvåkerne i den brennende gropen, har Mastema lov til å beholde en tidel av sine tilhengere. Begge disse historiene viser at kontrasten til en god Gud hadde en rolle i å skape lidelse på jorden, og er lederen for et mangfold av onde krefter som er mot Gud.

Den siste boken som vi skal undersøke er 2. Enok 29: 1-4, som inneholder det som sannsynligvis er den mest kjente opprinnelses-historien til Satan - fallet fra nåde og til dypet. I likhet med de forrige bøkene henter den inspirasjon fra tidligere skriftsteder, spesielt Jesaja 14:12 og Esekiel 28: 17-18. Satan fremstår som en høytstående offiser i den kosmiske hæren kalt saba’ot, “engleverter.” Med sine etterfølgere prøver han å styrte Guds rike for å få sin egen makt. Opprøret svikter imidlertid, og han blir kastet ut av himmelen og sies å falle uendelig over den "bunnløse gropen." Denne passasjen er direkte inspirert av en kana'anitisk myte beskrevet i Jesaja, om et eldgammelt opprør ledet av "Day Star", eller "Morgenstjernen", et populært navn for Satan, avledet av navnet Lucifer, den greske formen av hebraisk "Day Star."

Avslutningsvis vil skrivingen av Det nye testamentet fullføre utviklingen av Satan og bringe ham i sentrum i kristendommen som den mektigste motstanderen til Gud, Jesus Kristus og menneskeheten. I likhet med mange begreper innen jødisk-kristen tradisjon, var utviklingen av Satan en langsom og gradvis prosess. Det tok hundrevis av år å skape ham.

Mastema fra Jubelboken blir også gitt skylden for andre onde handlinger, inkludert testingen av Abraham ved nesten å brenne sønnen Isak, tilbedelsen av den gylne kalven mens Moses snakket med Gud på Sinai-fjellet. Selv i dag spiller Satan en viktig rolle i vårt samfunn som har blitt mye påvirket av kristendommen, og inspirert mange litteraturverk, musikk, film og kunst, og referanser til ham er ment å avskrekke Guds trofaste fra synd av frykt for evig forbannelse i helvete.

Enten Satan er ekte og virkelig som de kristne tror at han er, eller bare er et produkt av spekulasjoner i århundrer over ondskapens natur, er Satans nærvær på jorden veldig ekte og levende.

Kilder

Breytanbach, C. "Satan." Dictionary of Deities and Demons in the Bible DDD. By K. Van Der.

Toorn and Bob Becking. Leiden: Brill, 1999. N. pag. Print.

Comay, Joan, and Ronald Brownrigg. "Satan." Who's Who in the Bible. New York: Bonanza,

1980. 404-08. Print.

Hamilton, Victor. "Satan." The Anchor Bible Dictionary. By David Noel Freedman. Vol. 5. New

York: Doubleday, 1992. N. pag. Print.

Pagels, Elaine H. The Origin of Satan. New York: Random House, 1995. Print.

Wray, T. J., and Gregory Mobley. The Birth of Satan: Tracing the Devil's Biblical Roots. New

York: Palgrave Macmillan, 2005. Print.