relasjonen som forsvant

Det store spørsmålet er om vi er Guds barn, eller om vi må bli det. Innen kristenheten eksisterer det litt ulike tolkninger, men det vanligste er at vi blir født som Guds barn, på et tidspunkt mister relasjonen, men gis muligheten til å igjen bli det. I denne artikkelen skal jeg komme med mine tanker rundt dette.

I Edens Hage leser vi om Eva og Adam - de to første menneskene. De var skapt i Guds bilde, og de var hans barn fordi Gud hadde valgt det. Forholdet var altså rent relasjonelt.

Men som vi kjenner til av historien mistet Adam og Eva troen på det relasjonelle forholdet til Gud. De trodde løgnen om straff og belønning, og relasjon ble erstattet med prestasjon.

Det tidligere på mange måter barnslige forholdet til Gud ble erstattet med et innbilt krav om at Guds favør måtte fortjenes. Så gikk det mange tusen år, og til slutt endte vi opp med Loven. Endelig hadde vi det svart på hvitt hva Gud krevde av oss, og det opprinnelige relasjonelle forholdet til Gud var for lengst borte fra menneskenes sinn. Men jeg legger til, det var aldri borte fra Guds sinn for han trodde aldri løgnen om seg selv.

Jesus kom for å erstatte prestasjon med relasjon, men da måtte vi endre måten vi tenkte på. Vi måtte omvende oss, som betyr å tenke annerledes. Det betyr ikke å ta seg sammen, prestere bedre, vende ryggen til synd og gi livet til Jesus etc. Nei, det betyr å tenke annerledes.

Gud utvalgte Johannes som den første til å forkynne til jødene at de måtte omvende seg, og endre deres Gudsforhold fra prestasjon til relasjon. Jesus forkynte det samme budskapet, og la til at han kun var sendt til de fortapte får av Israels hus, som er jødene.

I den tiden Jesus levde var Loven det rådende synet, og alt handlet om å prestere så bra at du til slutt ville vinne Guds favør. Vi går til Johannes 1 der Jesus diskuterer med Nikodemus, en jødisk rådsherre og en ivrig tilhenger av Loven. I vers 2 ser vi at Nikodemus har forstått at Jesus må være av Gud, for han sier: "Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør, uten at Gud er med ham.»

Jesus bruker flere bilder for å forklare Nikodemus at Guds forhold til menneskene kun er relasjonsbasert, og at våre prestasjoner ikke endrer dette. Det er i denne rekken av bilder og forklaringer Jesus sier i Joh. 3:16: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Disse ordene fra Jesus har, slik jeg ser det, kristendommen misbrukt for å disiplinere oss til lydighet. For de har totalt ødelagt verset, og fått det til å bety noe slikt som at Gud elsker oss, men om vi ikke tror det og velger å si ja til Jesus, vil han allikevel som en fortjent straff sende oss til helvete. De har vrengt verset til å handle om vår prestasjon, der Jesus forsøkte å overbevise Nikodemus om det motsatte, at vi alle er Guds barn i kraft av relasjonen.

La oss se på et par ord i verset.

Elsket er oversatt av agape og betyr at Jesus lever i oss. Dette var også det Paulus fikk som kall å forkynne, at Jesus bor i alle mennesker! Det vil si at når Gud elsker oss betyr det ikke bare at han er glad i oss, men at Jesus bor i deg, som igjen faktisk betyr at du er Guds barn (om du tror det eller ei).

Når vi leser "hver den som tror" betyr det at de menneskene som er bevisst at de er Guds barn i kraft av relasjone ikke lenger som jødene vil leve fortapt, men i det som kalles evig liv. Jesus setter altså opp en kontrast mellom fortapt og evig liv, og vi ser av sammenhengen at begge tilstandene er her og nå. Det er viktig at du ser, for det handler ikke om livet etter døden, men det liver du lever her på jorden.

I Joh. 17: 3 forklarer Jesus mer om dette evige livet: "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus." Kjenne er oversatt av ginosko, et ord som betyr intimt og dyp kjennskap/vennskap. Ordet er så sterkt ladet i intim retning at det også brukes om samleie. Det evige livet, som er kontrasten til det fortapte livet, er å leve i en personlig intim relasjon med Jesus. Å leve fortapt er ganske enkelt å leve uten å være bevisst denne personllige relasjonen, og betyr ikke et fremtidig liv i helvete. For de jødene Jesus sa var fortapt levde jo i beste velgående, ikke sant?

Men hva med evig da? Betyr ikke det for alltid? Nei, det er et ord som fokuserer på innholdet og kvaliteten i en definert tidsperiode, som Jona i fiskens buk feks. Der brukes ordet aionios, og vi vet det var kun 3 dager - ikke evigvarende. Evig/aionios får sin verdi av det ordet det settes i sammenheng med, og det er kun når det settes sammen med Gud, som er evig, at det betyr evigvarende. Når evig står sammen med alle andre ord så betyr det ikke evigvarende, men fokus er på innhold og kvalitet i en tidsbegrenset periode.

[166 (aiṓnios) does not focus on the future per se, but rather on the quality of the age (165 /aiṓn) it relates to. Thus believers live in "eternal (166 /aiṓnios) life" right now, experiencing this quality of God's life now as a present possession. (Note the Gk present tense of having eternal life in Jn 3:36, 5:24, 6:47; cf. Ro 6:23.)]

Johannes 3:16 er et fantastisk budskap fra Jesus, der formålet er å få oss til å senke skuldrene i forhold til våre prestasjoner, og gjeninnføre relasjonen fra Edens Hage - vår opprinnelige og uforandrede status. For vi har alltid vært Guds barn, og vil alltid være det.