Må det være en ond kontrast til det gode?

Vi lever i en verden av kontraster. Det er mørke og lys, svart og hvitt, natt og dag og varmt og kaldt. Men finnes det en ond kontrast til det gode?

Ja, påstår kristendommen, og i Bibelen finnes det utallige vers, historier og liknelser som kan brukes som bevis på det. Men på tross av alle disse versene så stiller jeg et stort spørsmålstegn på om det eksisterer en ond kontrast til det gode - en Satan i kontrast til Gud.

I det naturlige har alt en kontrast, som lys og mørke, varme og kulde, natt og dag. Så lenge det har vært mennesker på jorden har de måtte forholde seg til kontraster, og det har derfor vært helt naturlig å inkludere kontraster også i den åndelige verden.

Som det på jorden eksisterer gode og onde mennesker, må det derfor være det samme i Himmelen. En god Gud må ha en ond Satan som sin kontrast, er kristendommens påstand. Det er også de aller fleste enig i, men ikke jeg. For min Gud, altså den oppfattelsen og opplevelsen jeg har av Ham, er at Han i egenskap av å være universets skaper og opphavet til alle ting, har den absolutte makt alene. Det er ikke mulig, slik jeg ser det, at det er rom for eksistensen til en ond kontrast ved navn Satan. Da er ikke Gud lenger allmektig, men som jordiske regenter må han mot sin vilje forholde seg til en motstander.

Jeg tror at innføringen av Satan som Guds kontrast er bevisst fra kristendommens side, og det er flere grunner til at jeg tror det. Det er feks ingenting som samler mer enn en felles ytre fiende. Det så vi i England i andre verdenskrig, der landet var i et kaos. Ingen var enige om hvordan landet skulle styres, og av hvem. Alle sloss mot alle, men så skjedde det noe som samlet hele landet på rekordtid.

En ytre fiende entret scenen, nemlig Hitler. Da fikk folket og landet et felles mål, å vinne over Nazi Tyskland, og glemt var alle interne stridigheter.

Der Hitler samlet England, samlet Satan kristenheten. For hva er vel viktigere enn å vinne over Satan og hans demoner? De er kun ute etter å stjele, myrde og ødelegge, mens Gud vil velsigne, gi liv og bygge nytt. Det er en stadig pågående kamp om sjelers frelse, ropes det fra talerstolen, og som soldater manes vi til felles kamp mot ikke bare vår, men Guds fiende - Satan.

En annen grunn til at kristendommen holder liv i Satan er at hans eksistens er en viktig del av det kristne budskapet om at du i deg selv ikke har en verdi. For vi er vant til å høre at om du gjør noe godt, er det DHÅ i deg som gjør det. I deg selv (hva nå det måtte bety) er du ikke i stand til å gjøre noe godt, men du er kun et passivt verktøy i den godes hånd. Dette trenger en kontrast. Så når du da gjør noe ondt, er det ikke du, men Satan som gjør dette gjennom deg.

Det at man ikke får kreditt for det gode man gjør er en liten pris å betale mot å slippe ansvar for det onde. Det er en trade off de fleste synes er uproblematisk. Men ikke jeg. For det nuller ut mennesket til å ikke være i stand til å gjøre noe godt i seg selv, og fratar oss ansvar for det onde man gjør.

Jeg husker veldig godt da en lovsangsleder som ble tatt i utroskap, på et offentlig møte ble frikjent fordi, og jeg siterer: "han var inntatt av en sexdemon som gjorde han uimotståelig for kvinner, og ute av stand til å stå imot kvinners forførelse." Men det stoppet ikke der. For grunnen til at han ble inntatt av denne sexdemonen var at Satan visste hvor viktig han var for Gud i denne menigheten, så faktisk var hans utroskap et bevis på hans store verdi hos Gud.

En annen årsak til at Satan har en fremtredende plass i kristendommen er når det kommer til velsignelser, og når de uteblir. La oss si at du sår penger inn i menigheten, men det blir ingen høst. Da kan det være at Satan er den som ødelegger for deg, og at du derfor trenger å fokusere på hvordan du kan stoppe dette angrepet. Det samme gjelder for helbredelse, og jeg har hørt flere ganger enn jeg liker å tenke; "Satan!! Jeg befaler deg å slippe taket i denne personene og ta med deg sykdommen og gå!"

Satan har på den måten en viktig rolle, der han kan brukes som syndebukk til stort sett alt som går galt. Og ser vi rundt om i verden så er det mye ondskap, og mange vi peke på dette og si at det er et bevis på Satans verk. Men hva om det ikke finnes en Satan, og at det er vi som må ta ansvaret selv? At det er vi som må velge å gjøre det gode, eller motsatt, velge å gjøre det onde? Bibelen kan peke i den retningen, selv om mange vers kan hevdes å peke i motsatt retning.

1 Mosebok 1:28: "Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!" Jeg tror ikke lenger på Satan som Guds onde kontrast, men at vi mennesker er ansvarlige for våre handlinger og konsekvensen av disse. Så forstår jeg det bryter med kristendommens plattform, som er avhengig av det gode og det ondes sameksistens. Men jeg tror på en allmektig Gud som ikke trenger en ond kontrast for å eksistere, og at det i den åndelige verden ikke er som på jorden - både godt og ondt.

Der er det fullkomment, og ikke en uløst konflikt mellom gode og onde krefter.