LOVEN GJORDE ALT VERRE

Hvem av oss har vel ikke kjørt for fort noen ganger, og brutt trafikkreglene? Men fordi straffen i kroner og øre er så stor, og at vi i verste fall kan miste førerkortet velger vi å stort sett holde oss innafor lovens rammer.

Jeg mistet førerkortet på MC i 6 måneder da jeg var 18 år. Selvfølgelig stod politiet der med radar på den lange og rette sletta, som av en eller annen grunn var ei 50 sone? Det syntes jeg var tullete, og kjørte deretter. Det gikk alltid fint, helt til det ikke gikk fint.

Det å miste lappen endret meg ikke, men jeg er fremdeles like glad i både dreiemoment, fart og akselerasjon. Men fordi jeg har erfart hva det koster å kjøre over fartsgrensen er jeg av den grunn mer forsiktig. Det er hva det vil koste meg jeg tenker på mer enn lydighet til de trafikale myndighetene. De tenker jeg vel egentlig aldri på.

I Jehovas Vitner var det, som i trafikken en hel masse regler. Brøt du dem så ble det en konsekvens. En av reglene var at du ikke kunne feire Jul, for det stod visst i Bibelen. Konsekvensen for å bryte denne regelen var faktisk døden, tro det eller ei.

Men det var ikke bare Jul vi ikke hadde lov til å feire, men også påske, 17 mai og gebursdager. Straffen for å feire disse var den samme, du måtte dø og ble ikke med i deres versjon av Himmelen. I tillegg fikk jeg heller ikke lov å trene kroppsbygging, selv om det ikke stod noe sted. Men de fant et vers som i det minste indikerte noe i den retning, og brukte det som bevis.

Jeg klarte faktisk å holde reglene en stund. Frykten for den voldsomme straffen var effektiv i så måte. For det var jo heller ikke bare meg som skulle dø, men barna mine måtte også betale med sine liv for mine regelbrudd. Jeg brukte, forståelig nok all min vilje til å holde ut, for som de sa: «DET GELDER LIVET!»

Men det ble fort vanskelig, og den ene etter den andre regelen ble brutt. Jeg husker enda at vi som en liten familie på tre hadde et bittelite juletre gjemt inne i kjøkkenskapet. Når noen fra Jehovas Vitner var på besøk stod treet godt gjemt i skapet. Men med en gang de gikk tok vi det ut og feiret Jul så godt det lot seg gjøre.

Jeg tenkte overhodet ikke på at «Gud så meg» når vi feiret Jul på denne måten, men det viktige var at de i menigheten ikke oppdaget det. De var ikke like tilgivende som Gud. For jeg hadde nemlig lært at om du feilet, kunne du be Gud om tilgivelse. Hvis du ba inderlig og mente det fra hjertet, ble du tilgitt. Og ingen ber så inderlig som en som risikerer dødsdommen, så det gikk lett.

Jeg ble etter hvert ekspert på å be Gud om tilgivelse. Hvis synden var liten holdt det med en kort bønn. Var synden stor, som å feire Jul måtte jeg be lengre og helst grine litt så Gud så at jeg virkelig angret.

I dag er dette komisk å tenke på, om det ikke hadde vært så tragisk. Livet var jo totalt ødelagt og handlet om å holde så mange regler du maktet, og å be om tilgivelse der du feilet. Fokus var ikke på Gud og heller ikke på å redde andre fra fortapelsen, men alt fokus var på meg selv!

Reglene hadde gjort meg selvsentrert, og jeg husker godt at jeg overhodet ikke unnet andre å komme til himmelen. I mine øyne fortjente de det ikke. De levde jo livet her og nå, hadde det gøy med venner og familie, feiret Jul, påske og 17 mai mens jeg ofret alt for Gud ,og fortjente å leve godt i det kommende Paradiset. Det gjorde ikke de andre!

Jeg kom meg etter hvert ut av JV, og begynte i Filadelfia Vennesla, og her var det lov å feire både Jul og gebursdager, 17 mai og påske. Den ekstra friheten kom med en kostnad, for der straffen for lovbrudd i JV var dødsdom var den i Filadelfia oppgradert til evig tortur i et flammende helvete de kalte ildsjø.

Vel ba jeg inderlig om tilgivelse da jeg var i JV, men nå ble bønnene på et helt nytt nivå. For hvem vil vel ende opp i helvete og pines og tortureres i en sjø av ild? Ikke jeg i hvert fall.

Etter mange år var under pinseforkynnelsen, himmel og helvete, turn or burn, begynte jeg å ane at noe er galt. Dette kan da ikke stemme at Gud faktisk synes det er helt uproblematisk å pine mennesker i all evighet? Og jeg ble heller ikke ikke et bedre menneske av disse nye reglene, men mitt motiv for å «leve rett» var fortsatt egoistisk og så langt fra edelt og "jeg vil gjøre alt for Gud" som du kan komme. Jeg elsket ikke Gud, men fryktet Ham. Til tider hatet jeg ham for å ha gjort det kristne livet vå vanskelig og kjedelig, og mange ganger forbannet jeg den dagen jeg ble en kristen. Jeg hadde hatt det mye bedre uten Gud.

Hele livet dreide seg om å unngå straff, og spesielt den ultimate straffen i helvete.. Alt fokus var på meg, mitt og mine, og alt jeg gjorde var egoistisk motivert men selvsagt solgt som kjærlighet til Jesus, menighet og medmennesker. Jeg gav penger til menigheten for å unngå forbannelser og å vinne velsignelser. Jeg vitnet for å unngå å «få blod på hendene». ikke fordi jeg følte for å dele det gode?? budskapet. For Filadelfia forkynte mer enn en gang at om vi ikke vitnet til naboen og han døde som ufrelst og havnet i helvete, ville det være vår skyld.

Og om du ikke en gang gadd å vitne til naboen, hvordan kunne du da være sikker på at du var frelst? De så på deg fra talerstolen og lot deg virkelig kjenne på frykten som reiv i magen som ei klo.

Når jeg bommet ba jeg om tilgivelse. Men angeren var ikke ekte og Gud-fokusert, for det var ikke selve gjerningen jeg angret på men jeg ville bare unngå straffen! Loven gjør oss til dårlige og selvsentrerte mennesker og tar fokus bort fra Gud og medmennesker. Den gjør deg egoistisk, noe du må bli for å overleve i et lovisk regime da din evige skjebne handler om kvaliteten på dine prestasjoner.

Men det er en bedre vei, og det er la DHÅ endre deg fra innsiden.

Rom. 12:2: «Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.»

Rom. 2:4: «Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?»

Der Loven peker på deg og hva du må gjøre, peker Ånden på Jesus og hva han har gjort. Lov og Ånd er gjensidig ekskluderende, og sinnets fornyelse handler derfor om å vaske ut alle rester av Loven. Det er en spennende reise der du som passiv mottaker gradvis ser mer og mer av Guds ubetingede kjærlighet og nåde.

1. Kor. 15:56. «....det som gir synden kraft, er loven.»

Rom. 7:8: «Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, for uten lov er synden død.»