Fryktens kraft

Det var som om noen skjøt på meg med en mitraljøse ladet med frykt, og i brøkdelen av et sekund var gleden erstattet med dødsangst.

Hendelsen jeg referer til skjedde i 1992. Jeg var nettopp kommet ut av Jehovas Vitner der jeg og Hennie - min kone - hadde vært i 8 år. Årsaken til at vi i begynte i Jehovas Vitner var, så rart det enn høres ut, fordi jeg hadde hatt et overnaturlig møte med Jesus og livet derfor var snudd totalt opp ned.

Nå var det bare meg og Jesus 24/7, og den ubetingede kjærligheten var så intens og livs forvandlende at der alt tidligere handlet om meg, meg, og meg, var det nå kun Jesus og det fullstendig uforståelige at Han faktisk bodde på innsiden av meg. Vi snakket sammen konstant, og absolutt alt Jesus sa var positivt, godt, og det fylte meg hver gang med en helt overnaturlig glede. Det var sånn jeg kjente igjen Jesus sin stemme.

Jesus sa aldri noe negativt eller dømmende, men stemmen var en innvendig kilde av positivitet og ubetinget kjærlighet. Der jeg før dette, la oss kalle det møtet med Jesus, kunne føle både det ene mer negative enn det andre som tanker om hevn, vold og sinne sinne, levde jeg nå i en overnaturlig tilstand av glede og positivitet.

For å si det sånn, jeg er ikke i nærheten av å beskrive hvordan dette egentlig var, men det må bare oppleves.

Så når Eddie, en treningskompis kom på døra og sa; "blir du med på kristent møte?" tenkte jeg bare WOW, tenk at Jesus sender mennesker for å personlig hente meg til en menighet. Jeg gledet meg vilt til å treffe andre mennesker som hadde Jesus på innsiden sånn som meg, som snakket med Jesus 24/7, og som levde i denne veldige lykken og freden sånn som jeg gjorde. Jeg hadde ingen Bibel og ikke lest så mye som et eneste vers, og var totalt uforberedt på det som møtte oss. For møtet og menneskene var ikke som meg, så langt der ifra. De var kledd i dress, damene i kjoler, og de var seriøse, alvorlige, men alle smilte og virket på en måte hyggelige og ordentlige. Men det som virkelig skilte de ut fra meg var deres kunnskap om Bibelen.

Jeg kjente umiddelbart på en følelse av underlegenhet, en følelse jeg nesten hadde glemt hvordan var. Jeg bare visste at jeg måtte få mer kunnskap om Bibelen, for allerede etter første møte forstod jeg jo at det var boka som hadde rett - ikke hva stemmen på innsiden sa.

Det var på en måte utrolig trist å miste den personlige relasjonen med Jesus, men samtidig litt trygt. For nå visste jeg at det var to stemmer inni meg, og at bare én av dem var Gud. Det var den stemmen som sa det Jehovas Vitner forklarte at Bibelen sa. Den andre stemmen, uansett hvor snill og god den var, den var fra den onde.

Meg og Hennie studerte Bibelen, og fikk etter hvert mer og mer kunnskap. Og tenk hvor heldige vi var? Vi var i den eneste menigheten i Kristiansand som Gud hadde behag i, mens de i de andre menighetene - de uten sannheten - skulle dø den dagen Jehova kom igjen. For en utrolig flaks, og ikke minst for en ære at Gud valgte å sende et menneske for å personlig hente oss?

Årene gikk, og selv om vi visste vi var i den eneste menigheten som hadde sannheten og dermed sikret for evigheten, gikk det ikke så bra. Den gleden jeg hadde opplevde med Jesus den første tiden uten Bibel og menighet, var borte vekk. Den var erstattet med en frykt for å ikke bli godkjent på den siste dagen, for det var jo kun de som holdt ut helt til slutten som ble godtatt av Jehova. Men jeg visste jo veldig godt at jeg ikke levde bra nok, og hadde jeg vært Jehova hadde jeg aldri godkjent meg selv. For når angsten ble for stor å håndtere hendte det at jeg både drakk, sloss, bannet og det som verre er. Men frykten for å ikke bli med dro meg alltid tilbake på sporte igjen, og jeg mobilisert all min vilje for å klare å holde ut. Som de sa: "det er livet det står om!" Det holdt i 8 år men da klarte vi ikke mer, for livet og hverdagen var blitt for trist og vanskelig. Verken jeg eller Hennie hadde det bra, og vi sluttet. Men selv om vi sluttet i Jehovas Vitner sa vi: "Vi vet de har sannheten, men vi klarte ikke å holde ut!"

En dag i 1992 skjedde det noe helt spesielt. Jeg hadde møtt en kristen på min alder, og han var litt sånn som jeg var før tiden i JV. Han var glad i Jesus og uten en masse regler og bud. Han var ganske enkelt glad og fornøyd. Vi begynte å henge sammen, og jeg begynte så smått å tro på at jeg kunne få et normalt liv igjen. Men med en gang jeg kjente håpet, kom frykten og minnet meg om alt jeg hadde lært i JV. Jeg sank ned i gjørma igjen og den etter hvert så velkjente panikkangsten som rev og slet i sjelen.

Panikkangsten hadde vært min trofaste følgesvenn i mange år nå, og det ble bare verre og verre. Det var en dødsangst jeg ikke unner noen å oppleve, og den kom når du minst av alt ventet det. Men så skjedde det noe spesielt, og det var tilfeldigvis på min gebursdag 24 september 1992, klokken 14.00. Jeg møtte den siste veggen, og forstod at om ikke noe dramatisk skjer så klarer jeg ikke å leve lenger. Ikke det at jeg ville dø, men jeg kjente og visste at nå er det snart slutt, uten at jeg hadde noen tanker om hvordan. Jeg kjørte hjem til Hennie, og i min fortvilelse full av angst sa: "Jeg tror jeg går og legger meg!" Hun av dessverre ikke ukjent med at jeg hadde sånne turer, og hun så på meg og tenke nok sitt. Jeg la meg under dyna, og visste at dette går ikke lenger. Plutselig snakker jeg til Jesus igjen, noe jeg ikke hadde gjort på mange år. Jeg hørte meg selv si: "Om du finnes så må du hjelpe meg. Du må ta bort alt dette vonde, for du vet jo at jeg ikke klarer dette mye lenger. Men du må vise meg at du virkelig eksisterer på en sånn måte så jeg kjenner det fysisk på og i kroppen. For jeg er så ødelagt innvendig at jeg trenger noe helt spesielt. Amen"

Jeg sovnet rett etter det. men så våknet jeg og kjente på en frykt. Det var noe rart som skjedde, og først trodde jeg at jeg var syk. Jeg var varm og rar, og tenkte at dette er farlig. Er det noe jeg har spist eller det noen av de pillene jeg har tatt?? Plutselig hører jeg meg selv si: "Er det deg Gud?" Med en gang jeg hadde sagt det var det som om rommet eksploderte i kjærlighet, og det opplevdes som om jeg lå under et teppe av varm honning fylt med en slags elektrisitet som var bare så nydelig. Det var en rus jeg aldri hadde opplevd, og når den toppet seg åpnet seg et slags hull nede ved føttene og fra der ble jeg fylt opp av en slags tilstedeværelse, en følelse som jeg bare visste var Gud. Når hele kroppen var fylt opp klarte jeg ikke lenger å holde meg våken, og jeg enten besvimte eller sovnet.

Da jeg til slutt kom til meg selv igjen var jeg såpass at jeg kunne klare å gå, men såvidt. Jeg gikk inn til Hennie og sa; "Jeg er blitt frelst!" Hun så på meg, og jeg så hun tenkte vel at nå har det virkelig tippet. Men han er i hvert fall glad, og det er ko noe.

Vi gikk på møte i Filadelfia Vennesla neste søndag, og der fikk Hennie oppleve det samme som jeg gjorde i soverommet. Vi døpte oss søndagen etter, og ble medlemmer i menigheten. Etter ett år fikk jeg det for meg at jeg skulle besøke et tidligere vennepar i JV for å fortelle dem at de tar feil og at Gud elsker dem uten betingelser. Jeg var så overfylt av glede over å ha funnet tilbake til den første kjærligheten, at jeg var hundre prosent sikker på at de ville tro alt jeg sa. Jeg tok turen til dem, og vi satt oss ned i stuen. Men før jeg fikk sagt ett eneste ord, var det de som begynte å prate til meg i en dømmende tone der de siterte det ene verset etter det andre. Jeg hørte ikke ett eneste ord av hva de sa, men opplevelsen var som å bli skutt på av en mitraljøse ladet med frykt. Gleden og tryggheten forsvant i meg forsvant og ble erstattet med frykt. Det eneste jeg klarte å tenke var, "De har rett og på grunn av at jeg ikke holdt ut må jeg og min familie dø på den siste dagen!"

Jeg løp ut av huset, satt meg i bilen og kjørte hjem. Tankene raste, og jeg var livredd. Men så hører jeg den stemmen jeg kjente så godt, og han trøste meg og sa: "Dette var alt for tidlig for deg. Husk at du fremdeles er en baby i kjærlighet, mens de er mestere i ondskap." Frykt er å være redd for straff, og har derfor gode vekstvilkår i all religion - dessverre også kristendommen. Men det er en vei ut av fryktens grep, og det er å tillate sinnets fornyelse. Det handler ikke om Bibelkunnskap, men om å lytte og gi verdi til det Jesus sier til deg personlig. For det er slik livet skal leves, i en personlig intim relasjon med Jesus.

I tiden etter dette opplevde jeg at det å lese i Bibelen kunne føre til frykt. For det er ord og vers som kristendommen bevisst har brukt for å disiplinere oss, men disse lot jeg ligge inntil videre. Jeg opplevde nærmest et kall til å få kunnskap nok til å kunne motbevise det jeg kaller slemme vers - de som holder mennesker i et fengsel av frykt for ikke å være gode nok. Jeg studerte Bibelen timesvis hver dag, og hadde mengder av oppslagsverk, blant annet Strongs. Etter mange år sa Jesus til meg; "Nå er tiden inne for å ta for deg de slemme versene." Med en blanding av frykt og forventning startet jeg på oppgaven, og etter ca 10 år var jeg ferdig. Trodde jeg. Men Jesus sa; "det er ett begrep til jeg vil åpenbare for deg , og det er synd."

Samme natt kom første trinn av åpenbaringen (for det var som regel på nettene jeg fikk disse åpenbaringen, mens jeg sov" Og for en åpenbaring det var. Jeg visste det ville komme mer, og det gjorde det. Mye mer. I dag kan du lese alt jeg har opplevd med Jesus her på Fresh Mind. Men det er en utvikling i åpenbaring, og noe av det eldste hadde jeg skrevet annerledes i dag. Etter noen år med pause i skrivingen har det i det siste tatt seg opp igjen. Nå er det en annen tilnærming enn før, og jeg stiller spørsmål om det meste helt uten å kjenne på frykt. For det er det ikke selvsagt at man kan gjøre som kristen, og om man stiller spørsmål med inngrodde doktriner og såkalte sannheter får du ofte merkelappen opprører og frafallen.

Selv om kristenheten påstår at man ikke bare er fri, men virkelig fri, så er det visste ting man ikke gjør. Går du for langt i forhold til oppleste og vedtatte sannheter og doktriner i menigheten, får du klar beskjed om at du er i fare for å miste frelsen, rett og slett. Dette forteller meg at frykten lever i beste velgående, og det som gir den liv er løgnen om straff og belønning - kunnskapens tre. Jeg opplever at min oppgave er å avsløre fryktens kilde, dette løgnaktige systemet straff og belønning. Derfor driver jeg Fresh Mind, og vil nok gjøre det en stund til. Jeg sier ikke at jeg har alle svar, selv om jeg tidligere trodde jeg visste mye om det meste. I dag vet jeg bedre, og har jeg stort sett bare spørsmål igjen. Men jeg tenker at det er i denne undringen du finner Gud. For når du undrer innover, lytter til hjertestemmen (Jesus), får du alltid et svar. Men i det du tror du vet alt fordi du har lest og tolket Bibelen riktig, lukker du døren innover og velger å stole mer på deg selv enn Jesus.

Eller som de sier; "hvis stemmen på innsiden ikke stemmer med Bibelen, er det ikke Jesus men satan." Men det er omvendt. Hvis din tolkning av Bibelen ikke stemmer med stemmen på innsiden, da er det du som tar feil - ikke Jesus.