top of page

Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

En vanskelig kabal


Satan er en vanskelig person å få på plass i den teologisk kabalen, og i denne artikkelen skal vi se litt hvorfor jeg mener det er slik.


For det første så vil jeg understreke at dette er mine tanker og personlige tolkninger. Jeg påstår ikke at jeg er den eneste som har løst gåten med satan og han eventuelle tilstedeværelse, men dette er hva jeg tror.


Men la oss begynne med begynnelsen, der de fleste kristne er enige at Satan på et tidspunkt ble kastet ut av Himmelen som en reaksjon og straff fra Guds side for hans opprør. Det var visst i grevens tid at Gud fikk rede på det som var i ferd med å skje, for i følge historien hadde Satan fått med seg en tredjedel av englene. Hadde det bare gått litt lenger tid hadde kanskje Gud vært den som ble kastet ut av sin egen Himmel? Vel, det er det nok ingen som tror, men for meg reiser dette et viktig spørsmål. Hvis Gud er allmektig, noe jeg personlig tror Han er. Han ser alt, vet alt før det skjer, og er i sannhet Alfa og Omega, universets hersker og skaper, hvordan kan det da være mulig at Han ikke så dette opprøret før det i det hele tatt begynte? Og hvordan er det i det hele tatt mulig å se for seg at i Himmelen, der det ikke finnes løgn eller svik men alt og alle er i perfekt harmoni med Gud sin skaper, at det kan skjer et opprør?


At opprør kan skje på jorden, det vet vi. Men i Himmelen, i Guds eget paradis? Nei, det klarer jeg ikke å være med på, og tror derfor ikke på doktrinen, forøvrig basert på kun ett vers i Bibelen, at Satan ble kastet ned på jorden sammen med en tredjedel av englene. Da er jo ikke Himmelen det grann bedre enn hvilket som helst jordisk rike. Det neste jeg har store problemer med å ta inn over meg er at hvis jeg skal følge tanken om at Satan og en tredjedel av engelen, nå demoner med onde sinn, blir kastet ned til de to første menneskene - Adam og Eva. Disse to var hundre prosent uskyldige, rene i sinn og tanke, og hadde ingen kunnskap om konseptet rett og galt (kunnskapens tre). De var per definisjon totalt forsvarsløse mot de kanskje millioner av demoner (tidligere engler) og deres nye leder - Satan. Hvis vi tenker denne historien i Bibelen både er riktig gjengitt (godkjent av Gud) og skal tolkes bokstavelig, så blir det hele ganske så uhyrlig.


For her har Gud skapt Adam og Eva i sitt bilde, rene og uskyldige og totalt forsvarsløse mot løgn, svik og ondskap. Så får Han altså et problem i sin før så rene og hellige Himmel der Satan og en tredjedel av englene vil fjerne Gud som sin konge, noe som for meg i seg selv er problematisk siden jeg tror at Gud er allmektig. Men om problemet er vanskelig å ta inn over seg, blir Guds påståtte reaksjon for meg helt vanvittig.


Gud kunne ha valgt hvilken som helst planet, men Han valgte jorden?


Gud kunne også ha tatt livet av Satan og de falne englene, men neida, Han velger å forvise dem til Edens Hage - til de uskyldige i sinn og tanker, Adam og Eva. Den allmektige Gud klarte altså ikke selv å forhindre et opprør i sitt paradis - Himmelen - og så velger Han å gi problemet til Adam og Eva? Og vi vet jo hvordan det gikk - de ble et lett bytte for en ondskap de ikke hadde noen som helst forutsetning for å forsvare seg mot. De tapte og falt.


Men seriøst, hva annet hadde Gud forventet? At de skulle makte det Han ikke klarte, og å avsløre Satans angrep da Han for første gang introduserte seg for dem i en slanges skikkelse? Som du forstår tror jeg ikke at historien om Edens Hage skal tolkes bokstavelig, og jeg tror heller ikke på at en allmektig og kjærlig Gud verken opplevde et opprør i Himmelen, og overlot til Adam og Eva å ta seg av problemet Han ikke klarte. Som det meste i Bibelen så er det snakk om liknelser, og "min Edens Hage" tolker jeg til at de første menneskene falt bort fra å ledes av Gud alene i ett og alt, og begynte å lede seg selv via inntrykk fra de fem sansene og det vi kaller "fornuften". Satan er forøvrig den karakteren i Bibelen som har endret seg mest av alle. Den første Satan var ikke en person eller åndelig vesen, men et begrep på en fiende. Salomo kjedet seg fordi det ikke lenger var noen sataner å sloss mot. Til det var han blitt for mektig. Den neste satan på den teologiske scene blir som en en av Guds sønner. I seg selv er ikke Satan ond, men utfører kun det Gud befaler han om, som å være dødsengelen i Egypt.


I den jødiske tradisjonen ble det etterhvert en mer akseptert ide om at det hadde eksistert en slags guddommelig motstander i lang tid, og i 1 Krønikebok blir Satan brukt som et substantiv for første gang i Bibelen. Dette ser ut til å antyde at Saṭan endelig hadde vokst fra å være et enkelt begrep som brukes til å beskrive enhver form for motstander, menneske eller engel, til én mektig kilde til ondskap. Det tar godt og vel hundre år etter Kristus før Satan begynte å få den form og innhold som vår moderne Satan har, og som vi ser i Hollywood filmer. I dag er Satan et begrep alle kristne har et forhold til, og hvis eksistens man ikke diskuterer. Det vil si andre plasser enn her. For jeg er ikke med på at Satan eksisterer, men min tolkning er at Satan er et ord og begrep på løgnen. Verken mer eller mindre. Når jeg leser ordet Satan, tolker jeg det inn i den Bibelske historien som løgnen om Gud. Da gir de fleste versene - ikke alle - mye mer mening enn om jeg skulle tolke inn at Satan er en verdig motstander av Gud med så mye makt at han vil vinne majoriteten av mennesker til sitt helvete. Gud vil faktisk miste de aller fleste av sine barn, og må mot sin vilje være vitne til at de tortureres i all evighet i en sjø av ild. Jeg mener, MOT SIN VILJE? Leser du hva jeg skriver, og hva kristendommen påstår? At Gud, den allmektige Gud som ikke bare er kjærlig, men kjærlighetens rene kilde, og Han som er over alt og alle, MOT SIN VILJE vil miste de aller fleste av sine barn? Og skylda for det må Han jo ta på seg selv, for i ettertid ser vi jo alle at konsekvensene av forvisningen av Satan og hans demoner til jorden ødela Guds plan. Hadde han valgt en annen planet, eller om så drept de alle sammen, hadde Adam og Eva ikke falt og Guds pan hadde blitt fullført. Og hva med at kristendommen, med Bibelen som bevis, som påstår at på den ene siden er Satan beseiret og fratatt alle sin våpen, men på den andre siden er han den mektige motstanderen de referer til når de siterer; "vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot....." Hvordan kan en beseiret og våpenløs Satan kjempe mot oss og mot Guds plan, og til og med vinne majoriteten av menneskeheten? Er han beseiret eller er han ikke? Her er kristendommen i utakt med seg selv. Men hvis vi bytter ut Satan med løgnen gir det mening, i hvert fall for meg. For løgnen er avslørt, og det gjorde Jesus da Han gikk imot de rettroende jødene og ba de omvende seg - tenke annerledes om den loviske og gjerningsbaserte tilnærmingen de hadde til Gud. Men hva med de som har sett demoner, og til og med Satan? Jeg tror de har sett det de påstår, for jeg har selv sett min avdøde far.


Rett etter pappas begravelse var jeg totalt utslitt mentalt, da jeg hadde vært med i et 8 mnd sykdomsforløp som var brutalt. De siste dagene var jeg alene med pappa, også helt inn i døden. Jeg spilte bass gitar i begravelsen sammen med en gruppe fra Filadelfia Vennesla, og den mentale kostnaden var blitt for stor.


Jeg ble derfor med på en manns-weekend i regi av Filadelfia Vennesla, og tenkte at det ville gjøre meg godt. Det var en fantastisk forkynner på kveldsmøtet, som ble holdt i ei koselig kjellerstue på Fredheim. Han liknet litt på pappa, og fordi jeg savnet pappa så masse kom tanken; "lurer på om det er mulig å se pappa en siste gang i denne forkynneren?" Ikke det at han skulle bli til pappa, men at jeg ville kjenne igjen pappa i det ha sa?


Jeg lukket øynene og tenkte ikke noe mer over det, men mer bare satt stille og kjente på savnet. Plutselig hører jeg pappa klart og tydelig. Jeg åpner øynene, og der står han! Forkynneren er borte, og pappa står der i stedet. Han ikke bare likner på pappa, men det ER pappa. Han har pappas skjorte og bukse, det antrekket han alltid brukte når han jobbet på gården i Høvåg, og stemmen er pappas. Etter noen minutter kommer tanken at dette er farlig, og lang i fra sunt verken mentalt eller på annet vis. Jeg lukker øynene, og når jeg åpner dem liksom rister jeg bort bildet av pappa. Jeg tar rett og slett en beslutning at jeg ikke vil se dette ikke reelle men allikevel så virkelige synet av pappa, for jeg forstår det ikke er virkelig og også at det kan være farlig rent mentalt. Etter nok noen minutter kommer allikevel tanken; "lukk øynene så får du se pappa bare én gang til!" Det er for fristende til å ikke prøve da savnet er for brutalt, og jeg gjentar prosessen. Der er pappa igjen, og utseende, klær og stemme er hundre prosent pappa.


Jeg forstår intuitivt at dette er farlig, men jeg vil se pappa bare litt til. Plutselig blir jeg kvalm, og rekker ikke inn til doen, men spyr som en foss i ganga utenfor kjellerstua. Jeg faller sammen som en sekk med en kvalme og hodeverk jeg sjeldent har opplevd. Lederne ringer til Hennie, min kone, som henter meg. Så ja, jeg tror mange har sett og ser mangt og mye. Men i lys av min opplevelse tror jeg ikke disse synene er virkelige. Jeg har også jobbet mange år i psykiatrien, og mer enn en gang måtte holde jenter som ikke bare ser personer som ikke er virkelige, men som fysisk opplever å bli voldtatt av disse for andre usynlige vesener. For dem er det i aller høyeste grad virkelig, og om vi skulle tilpasse en teologisk tolkninger, doktriner og teologi basert på denne type opplevelser og personlige vitnesbyrd, vil må gi plass og rom til demoner, Satan, døde som går igjen etc etc. Og dette skjer dessverre hele tiden, at mennesker med sine for dem reelle opplevelser påvirker teologien til det blir et sammensurium av sunn Bibeltolkning, og at din døde pappa kan vise seg for deg om du bare vil det nok.

Satan er slik jeg tolker det kun et annet ord for løgn, og løgn i betydningen "motstander av Gud." Denne løgnen (Satan er løgnens far) påstår at at alle mennesker er født syndere og derfor på vei mot et fortjent evig helvete. Men om disse synderne gjennomfører et definert rituale som å angre sine synder, ber Gud om å få tilbake sin opprinnelige status som Guds barn, eller hva nå den lokale menighetens regler beskriver det til å være, vil man slippe unna helvete og vinne (les fortjene) Himmelen. Man må altså gjøre noe, om enn lite, men alltid noe for å endre status fra Satans barn til Guds barn. Hvis du ikke gjøre dette "noe" ender du opp i et fortjent helvete. Ikke fordi Gud vil, men fordi du har valgt det som betyr at din vilje faktisk trumfer Guds vilje. For hav Han vil er alle enige om, at du skal leve evig i Guds Himmel sammen med resten av Guds barn. Det er denne løgnen jeg tror er den Bibelske satan, og det er denne satan Jesus beseiret på korset - nemlig løgnen om at relasjonen med Gud ikke er nok, men at det er prestasjonen som vil avgjøre din evige skjebne.





Yorumlar


bottom of page