Bundet i sin frihet

"Jeg er fri, for jeg lever for Jesus og har gitt ham alt!"

Etter at jeg kom meg ut av Jehovas Vitner tok det mange år før frykten forsvant. Og egentlig er det merkelig at jeg i det hele tatt fryktet som JV (Jehovas vitne), for budskapet var jo at vi var de eneste som var fri? For som de hevdet, vi var de som Gud elsket og som ville bli med i det de kalte det kommende Riket.

Så hvor kom frykten fra? Jeg mener, vi var jo sikret evig liv i en overflod og velstand du bare kunne drømme om her på jorden?

Jo, det skal jeg si seg. Frykten var ikke noe som kun de svakeste kjente på, men den var selve PLATTFORMEN som denne varianten av kristendommen var bygd på.

Den påståtte friheten var et forkledd fengsel!

Friheten hadde en kontrast, nemlig evig død. Men det var mer enn at du måtte dø en fortjent død om du ikke klarte å holde alle JV sine bud og regler, for det hadde faktisk vært enkelt/enklere å forholde seg til. Som du kanskje vet tror ikke JV på helvete, og har derfor ikke det som underliggende trussel. Men de har allikevel mer å true med enn kun en dødsdom, og dette er hva en eldste fra Olso kom ens ærend hjem til meg og min lille familie og sa:

"Jeg anbefaler deg virkelig å ta deg sammen, og leve i henhold til Jehovas lære. Hvis ikke skal du og dine barn drepes på den siste dag. Først skal Guds engler ta dine barn fra dere mens de fortvilet roper "pappa, mamma, hvorfor holdt dere ikke ut! " Så skal dere se på at fuglene i luften skal drepe dem, og spise deres kjøtt til det kun er ben tilbake. Så skal dere dø!" Som du forstår hadde friheten i JV en fryktelig pris, og det er jo ikke rart at alle medlemmene "gav alt til Jehova og elsket Ham og Hans bud over alt på denne jorden." Vi visste jo hva alternativet var. Etter JV tiden begynte jeg i Filadelfia Vennesla, og for en forskjell. Dette var i den kjente vekkelsen på Moseidmoen i Vennesla på begynnelsen av nitti-tallet, og for deg om ikke har opplevd denne type Åndsnærvær, vel du har virkelig gått glipp av noe. Hvert møte var som å bade o en tsunami av varme og gode følelser, og du var kun på mottakersiden. DHÅ gav og gav, og de på scenen som dette startet gjennom fungerte kun som forsterkere av det Gud hadde å dele ut. Men det tok slutt. Etter en stund skjedde det som ofte skjer, at pastorer og ledere vill ha sin del av festen (les æren), og de krevde sin etter deres mening rettmessige plass. Da var det hele over tok det ikke lang tid før jeg forstod at også her har friheten en kontrast. Denne kontrasten var, tro det eller ei, mye verre enn i JV. For i JV skulle du tross alt bare dø, og så var det over. Men i pinsemenigheten som solgte seg selv som å være de "virkelig frie" ville de som falt av underveis som straff ende opp i helvete der de skulle brennes og tortureres i all evighet.

Når jeg spurte, vitebegjærlig nerd som jeg er, om hvordan et menneske kan tilbringe en evighet i et brennende helvete uten å dø etter få sekunder, var svaret:

"For at straffen skal oppleves som en virkelig straff, vil ikke Gud la deg dø som du ville ha gjort i din naturlige tilstand. Det vil være for enkelt. Derfor skaper Gud en ny kropp til deg som aldri kan dø, og som i tillegg er overfølsom for smerter. Først da vil straffen stå i forhold til din ugjerning, og du vil ikke bare lide i all evighet, men også angre på at du, og hold deg fast for de sa det samme som i JV, at du ikke holdt ut!" Jeg pleier å si at det er jo ikke rart at man gråter sine modige tårer når man i ettermøtet bekjenner sine synder til forkynnere og deres hjelpere på scenen. For ingen er reddere enn den som vet han er på vei til evig pine, og til og med fortjent evig pine. Så man angrer sine synder, gråter og ber om tilgivelse og en ny start der man igjen får kjenne på friheten. Den kristne frihet er et forkledd fengsel. For det er ingen reell frihet, men det å unnslippe helvete forutsetter at du lever i henhold til din menighets regler og bud. Jeg har til og med hørt kristne si "takk Gud for helvete!" Ikke alle sier det så rett ut, men det mer vanlige er å si at uten helvete er det jo ingen vits i å være kristen. Det mener faktisk utrolig mange kristne, noe som sjokkerer meg hver gang jeg hører noen si det, og tilsynelatende men det.

Hva fortelle dette oss? Jo, at den kristne friheten er annerledes enn det som frihet vanligvis betyr for et menneske, som er frihet til å mene, tenke og gjøre det man selv mener er rett. Frihet er din individuelle opplevelse til å mene, tenke eller å gjøre noe du ikke selv kan stå for, men at du kan leve livet ditt etter din egne moral og personlige preferanser. Det er ikke mulig å kombinere frihet og trusler, slik det skjer i land som Nord Korea. Folket priser og takker sin hersker for friheten, men vi som står utenfor vet at det er en løgn. Den kristne friheten handler dessverre ikke om individets rett til å tenke, mene eller å gjøre som man vil. Den er en like stor løgn som den friheten du finner i Nord Korea og i tidligere Sovjetunionen, for som kristen læres også vi opp til at vi ikke skal tenke, mene og gjøre som vi selv vil. Dine personlige preferanser, ønsker og behov skal nulles ut til fordel for Guds vilje, akkurat som i diktatorisk styrte land. Det er din Gud du skal leve for, og det er Hans tanker som skal være dine tanker. Da vil du være virkelig fri, påstår kristendommen, og ikke leve i en innbilt og falsk frihet som de ikke-kristne. For de ikke-kristne, selv om de tilsynelatende er fri og kan nyte livet her og nå, vil en dag få sin fortjente straff. Da vil de måtte betale for sitt li i falsk frihet med et evig liv i helvete, mens du som har byttet din vilje mot Guds vilje vil nyte et fortjent evig liv i Himmelen.

Det er jo ikke rart de kristne sier de elsker Jesus, og at de gir ham hele sitt liv. Jeg har gjort akkurat det samme, og påstått at "jeg lever ikke lenger selv, men det livet jeg lever nå lever jeg for Jesus. Jeg er fri!"

Sannheten er at jeg levde i et fengsel av frykt for å havne i helvete fordi jeg ikke klarte å holde ut til enden. For jeg visste at frelsen lett kunne mistes om jeg ikke holdt ut. Og ikke bare holdt ut, men holdt ut helt til enden. Jeg var derfor aldri sikker på min evige skjebne, men om jeg bare vitnet, gikk jevnlig på møter og konferanser, og leste Bibelen hver dag så ville dette kristne livet /livsstilen kanskje bli naturlig for meg til slutt?

Men det ble aldri det, men ble heller stadig vanskeligere å dra seg i nakkehårene for å leve slik jeg visste jeg måtte. Det var mange andre ting enn møter jeg kunne tenke meg på en søndag, og det å vitne på gata var rett og slett flaut. Det var liksom ikke meg. Jeg måtte etterhvert innrømme for meg selv at jeg ganske enkelt ikke passet til å være kristen, men så var det alternativet da. Dit ville jeg jo ikke, så da var det bedre å holde ut i denne påstått kristne friheten. I dag er jeg fri, og kan til og med si at jeg er virkelig fri. Jeg har tatt like mye avstand til kristendommen som jeg har fått et mer personlig forhold til Gud. Jeg er tilbake til den første tiden der jeg for første gang hadde en åndelig opplevelse (møtte Jesus som var slik jeg opplevde det), og der var det verken Bibel eller menighet til stede. Jeg fikk del i en frihet jeg ikke visste eksisterte, og jeg forstod intuitivt og uten at hjernen kranglet at Jesus rett og slett elsket meg, og at vi skulle tilbringe evigheten sammen. Det å oppleve ubetinget kjærlighet glemmer jeg aldri, og det er denne opplevelsen som har formet livet mitt og som gjør at jeg fortsatt deler mine tanker her på Fresh Mind. Det er for godt til at jeg skal ha det for meg selv.