Tro er en gave

Det er ikke mye som kan slite deg ut som tro. Det virker som om du alltid har litt for lite, og på toppen av alt for svak tro til å komme deg over kneika. Men tenk om vi har tatt feil, og at tro ikke er en oppgave, men heller en gave?

1. Joh. 5:1-4: "Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og den som elsker Gud, elsker også det som er født av ham. Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro."

Disse versene er forkynt fra mange talerstoler, og ikke sjeldent med fokus på av troen er vår oppgave. Tror vi ikke så får vi ikke del i Guds familie, er en ikke ukjent tolkning. Jeg har også ofte hørt 1. Kor. 10:12 som et bevis på at troen er vår oppgave, der tolkningen er at om vi ikke tror nok ender vi opp i frafall.

Men hvis vi sjekker hvilket ord som brukes på "tro" på grunnteksten i

1. Kor. 10:12: "Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!" ser vi at det ikke er ordet pistis som på engelsk oversettes faith, men dokon. Det betyr ikke tro (faith) men:

"å ha en mening, tatt et standpunkt."

Pistis er oversart tro i Rom. 12:3: "Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham." Denne innlagte troen er Guds DNA i deg der han har gitt deg en del av seg selv, slik jordiske barn har sine foreldres DNA i seg. Denne troen har ingenting med våre evner til være enig i en tolkning av et bibelvers å gjøre, og handler ikke om din evne til å si at du er frisk når du er syk, rik når du er fattig, eller glad når du er trist.

Tro er alltid Gud som gjør sitt verk i deg, og er aldri noe du kan prestere i egen kraft.

Tilbake til versene i 1. Johannes, som dessverre ikke sjeldent brukes som ammunisjon for å motbevise bildet av en ubetinget god Gud der alle mennesker er inkludert i Guds familie. Men jeg skjønner at mennesker tar feil, for ved en rask gjennomlesing, uten å sjekke grunnteksten, og med et lovisk slør foran sine åndelige øyne er det fort gjort å misforstå.

"Enhver som tror" kan se ut som om peker på de mennesker som velger å tro, i kontrast til de mennesker som ikke velger å tro. Altså dem og oss, og en prestasjonsbasert tilnærming til Gud slik satan fikk Adam og Eva til å tenke helt tilbake i Edens Hage.

"Enhver som tror" er oversatt av "Pas ho pisteuon" der pisteuon betyr "Guds virksomme tro i et menneske" der dokon brukt i 1. Kor. 10:12 betyr "vi mener, har tatt et standpunkt."

Pas kan bety alt, alle deler som utgjør helheten, og ho betyr rett og slett DET.

Så helt i starten av verset pekes det ikke på de som velger å tro i kontrast til de som ikke gjør det, men på Guds tro i mennesket i kontrast til løgnen i våre sinn! Det er altså de tanker, ord og gjerninger som Gud produserer i mennesket som er født av Gud, og således er en del av Gud. Det som har sin opprinnelse i løgnen, inkludert gode gjerninger med et lovisk motiv, kaller Bibelen synd.

Johannes snakker altså ikke om de som har valgt å tro i kontrast til de om ikke har valgt å tro. Han setter ikke et prestasjonsbasert skille mellom dem og oss, mellom de som blir med og de som ikke blir det, men han snakker om opprinnelsen på tanker, ord og gjerninger er av sannheten (Gud) eller løgnen (satan).

Her er min oversettelse /forståelse av 1. Joh. 5:1-4:

Alle vi som tror at Jesus er Kristus, gjør dette på grunn av den virksomme troen Gud har født i oss. Alle mennesker som lever i det intime felleskapet med Gud, lever ut i ord og gjerning Guds ubetingede kjærlighet til alle mennesker.

Som Jesus elsker også de alle mennesker uavhengig av tro, herkomst, prestasjoner eller status. For de elsker ikke med sin menneskelige kjærlighet, men lar Guds ubetingede kjærlighet, uforurenset av religions prestasjonsbaserte sataniske system, skinne ut av dem uhindret av prestasjonsbasert religion.

Dette intime felleskapet med Gud forvandler oss så våre tanker, ord og gjerninger mer og mer reflekterer Guds ubetingede kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Kristus vinner skikkelse i oss, dag for dag, hele livet ut.

Guds ubetingede kjærlighet flyter stadig mer uhindret gjennom et menneske som daglig forvandles ved sinnets fornyelse, og et slikt menneske ledes av den hellige Ånd inn i de gjerninger Gud på forhånd har lagt ferdig før han skapte verden.

Alle mennesker har fått en tilmålt del av den samme troskraften Gud brukte da han skapte universet, reiste Jesus opp fra de døde, og satte ham over alt sitt verk. Det er denne Guds kraft i oss, Hans DNA nedlagt og født i alle mennesker, som vinner seier over alle utfordringer og omstendigheter som måtte komme i vår vei.