Reformasjon

Evangeliet har vært igjennom mange prosesser med utvikling, og den siste reformasjonen startet med den tyske teologen Martin Luther (1483–1546) og hans kritikk av kirken, som først ble kjent med hans 95 teser (læresetninger) i 1517.

Jeg tror det er på tide med en ny reformasjon, der Guds rykte renvaskes. Det er ikke bare meg som tenker den tanken, men det er mange røster der ute som bringer nytt lys over de Evangeliet. De peker alle på det samme; nemlig at Jesus viste oss det sanne bildet av Gud, som får den konsekvens at Gud elsker oss UTEN betingelser.

Men hvis det er sant, så reiser det naturlig nok en rekke spørsmål, som;

- hva med to utganger av livet?

- hva med helvete?

- hva med fri vilje?

- hva med frelse?

- hva med fortapelse?

- hva med synd, tilgivelse, tro etc?

...og for ikke å snakke om;

- hva da med misjon?

- hvorfor i det hele tatt evangelisere?

- hva skal vi da med menighet?

...og det siste;

- da er det jo ikke noe vits i å være en kristen, om alle blir med til slutt allikevel?

Alt dette har jeg i mange år ved Guds nåde fått se inn i, og stort sett hver eneste morgen skrevet ned det Ånden har vist meg. Mange ganger åpenbares det mens jeg skriver, andre ganger får jeg åpenbaringene dagen eller kvelden før som da modnes over natten, mens noen ganger er det mer kjente tanker som får mer innhold.

Noen ganger er jeg imponert over hva tastaturet bringer, andre ganger litt mindre da det blir iblandet mye "meg selv", og litt mindre den hellige Ånd.

De siste årene, og spesielt den siste tiden, har jeg tenkt tanken om en reformering av Evangeliet, for slik det presenteres nå kan det ikke fortsette. Jeg våger tanken på at vi er i en utfasing av gammelt tankegods, og en innfasing av noe nytt, men nærmere avslutningen av innfasingen enn starten på utfasingen.

Så vi nærmer oss!

De siste åpenbaringene jeg har delt med dere, om synd for eksempel, er eksempler på åpenbaringer som kom overraskende på meg. Jeg var ikke "på sporet" av dem og derfor aktivt søkte mer visdom, men jeg hadde faktisk aldri tenkt tanken på det som Gud hadde på sin kjøreplan. Så når den hellige Ånd begynte å "pøse på " med nytt lys ble jeg nok enda mer overrasket enn du som leste det ferdige innlegget.

Nå er det reformasjon som er "på toppen" i sinnet mitt, og jeg kjenner en nød, en virkelig nød for de mennesker som strever i det religiøse hamsterhjulet, og så gjerne vil tro at Gud er bare god. Men så er det alle de kristne idéene om helvete, evig fortapelse, straff, frelse begrenset til de som sier ja før de dør, fri vilje, synd, tilgivelse etc etc. Hvordan skal de få alt dette til å passe inn i en ubetinget kjærlig Gud?

For ikke å snakke om de gamle, de som går mot livets avslutning. Der er det så alt for mange som sliter med tanken på hvor de selv skal tilbringe evigheten, og også hvor er deres kjære som har gått bort tidligere? Mange har mistet det kristendommen kaller ufrelste, det være seg barn, nære og kjære familiemedlemmer, og har i store deler av sitt liv, veldig ofte i det skjulte, måtte håndtere angst og frykt på grunn kristendommens forferdelig lære om helvete.

Jeg tror det er på tide at GUDS RYKTE RENVASKES, og at vi trenger en REFORMASJON - ikke bare å pusse litt på det eksisterende.

Som illustrasjonsbildet viser så tror jeg ikke på å kaste det eksisterende - kaste ut gullet - men at det skal renses for slagget "dem og oss" - "himmel og helvete". Bibelen er fremdeles en helt spesiell bok der Gud viser oss stadig nye glimt av hvem Han er, og ved den hellige Ånds lys vil nok boka fremdeles i år etter år fremover være en essensiell faktor for vår forståelse av Gud.

Jeg bruker faktisk mer Bibel i dag enn tidligere, og det er ofte Bibelen den hellige Ånd bruker for å gi meg nye åpenbaringer. Jeg "får" mange ganger et bibelvers, en setning, og fra det kommer det nye lyset.

For ikke å snakke om læren om endetiden, der mange unødig frykter en kommende katastrofe av apokalyptiske dimensjoner. Der er Bibelen treffsikker, og det gir en sjelefred å kjenne til at endens tid var i år 70, og kulminerte med ødeleggelsen av Jerusalem.

Så jeg tror på å stå på skuldrene til de som har gått foran, og hedre og ære det som har vært, og alle de tusenvis, ja millioner av trofaste kristne som Gud har brukt, og bruker til Sin ære. Samtidig tror jeg på at noe nytt spirer fram, og også på at vi trenger lys fra de mange kristne "leire" for å bli istand til å se mer og mer av Gud.

Faren er alltid at en reformasjon kan bli opprørsk i sitt DNA, og handle mer om å tråkke ned enn å reise opp. Det er satans måte å søke å gjøre det nye uten kraft, og gjøre sekterisk det som er universelt.

Men min konklusjon er at reformasjonen har startet, i hvert fall i mitt og utallige andres hjerter - kanskje også i ditt? Det er en universell åpenbarings-reformasjon der mennesker ser at Jesus viste oss det riktige bildet av Gud, og at Hans kjærlighet til alle mennesker derfor er uten betingelser.

I mangel av et bedre ord kaller jeg det for en kjærlighets-vekkelse.

I motsetning til andre vekkelser som har hatt en begynnelse, men også en slutt, tror jeg at denne vekkelsen vil øke i omfang helt til alle mennesker har fått åpenbart at Gud er bare god; akkurat som Jesus. Det er en "ansiktsløs" reformasjon, bært fram av den hellige Ånds ild i det enkelte menneske. Der andre vekkelser, og også reformasjoner, hadde et ansikt, en fysisk plattform i en bevegelse, religion eller kirkesamfunn, er denne reformasjonen åndelig og vil bare øke i omfang og styrke inntil hele verden er frelst/reddet fra løgnen om "dem og oss".

Vekkelsen som reformasjonen har startet er av Gud, og ingen mennesker eller menneskeverk kan ta æren for den, men det er Gud i det enkelte mennesket som gjør sitt verk.

Reformasjonen er universell, og vil viske ut alle skillelinjer mellom mennesker basert på etnisitet og religion. Til slutt vil alle mennesker se og forstå at vi har samme Far, samme Gud, og vi er alle brødre og søstre.

Men tror du virkelig på dette da? Ja, det gjør jeg, og flere og flere med meg ser det samme som meg.

Noen vil si at jeg legger hodet på blokka, men mitt svar er. Du kan ikke drepe en "død" mann, og jeg har heller ingen posisjon i kristenheten å miste.

Men hva om du tar feil? Spørsmålet er irrelevant, for jeg vurderer ikke dette intellektuelt. Jeg følger den innvendige inspirasjonen, den stille stemmen, og sier og gjør kun det (så langt det står meg til) jeg opplever jeg skal. Jeg har mer enn nok å henge med i det Guds Ånd åpenbarer, sier og forteller, om jeg ikke også skal inkludere meg selv og vekte mine meninger opp mot Hans ledelse.

Så slik er det; jeg tror på en reformasjon, og at den allerede er i gang. Det er ikke min, men Guds tanke og plan, og jeg bare gjør det jeg selv mener er rett i forhold til det evige perspektivet.