...."phone home!"

Hvem så vel ikke den prisvinnende filmen om romvesenet ET som strandet på jorda? Det lille, rare vesenet som ble syk av våre fremmede og ubarmhjertige omgivelser, og der eneste redning var å få gjenopprette kontakten med sin opprinnelige familie i sitt opprinnelige miljø?

Jeg husker så godt den scenen da moderskipet nærmet seg jorden, og det lille hjertet i ET begynte å lyse rødt. Først svakt, så sterkere og sterkere jo nærmere de kom hverandre. Da ET igjen var tilbake i sitt opprinnelige miljø, elsket ubetinget for den han var, lyste hjertet sterkere enn noen gang.

I denne leksjonen er det vi som er ET, og det er vi som blir syke av våre omgivelser. Vi passer ikke inn i det prestasjonsbaserte miljøet som religionen har skapt. Hjertene er blitt kalde, de lyser ikke lenger, og vi lengter alle sammen etter noe vi ikke helt klarer å sette ord på.

Religionen tilbyr en erstatning med sine skrevne og uskrevne lover og regler, tolkninger og doktriner, og i vår lengsel omfavner vi den da det minner litt om det vi lengter etter - som ET å bli gjenforent med moderskipet, vårt opphav som elsker oss uten betingelser.

For i våre hjerter har vi det samme mottakerapparatet som ET, og når vi blir eksponert for ubetinget kjærlighet - vårt moderskip - begynner også våre hjerter å "lyse rødt".

Det var dette som skjedde med de to første disiplene da de møtte Gud i Jesu skikkelse for første gang. Da de fikk møte sitt "moderskip" - den ubetingede kjærligheten ansikt til ansikt - våknet hjertet i dem til live. Markus beskriver deres reaksjon slik:

"Straks lot de garnene ligge og fulgte ham." (Mark. 1:18)

Det var ikke den historiske personen Jesus de fulgte etter for hans tjeneste var ikke påbegynt enda, og Jesus var for dem totalt ukjent og uten referanser. Simon og Andreas reagerte som alle mennesker vil gjøre når de til slutt får møte Jesus, om det er i det jordiske livet eller i etterlivet. Som ET fra og av hjertet ble dradd mot sitt opphav, ble også de to første disiplene.

For alle mennesker er skapt uten forsvar mot den ubetingede kjærligheten, og den treffer oss i hjertet på en slik måte at all motstand er nytteløs. Som en kattunge av seg selv følger etter kattemor, slik vil alle mennesker følge etter Gud - den ubetingede kjærligheten kilde og opphav.

Jeg tror vi er inne i en spennende periode av historien, der mange kristne lever som ET - som fremmede i et fremmed og ubarmhjertig miljø, uten et intimt, relasjonsbasert fellesskap med sin far og Skaper. Jeg tror at mange lenger etter å oppleve den ubetingede kjærligheten, men sitter fast i sine religiøse tankebygninger. Religionen, kjærlighet MED betingelser, har blitt sugd inn i vakuumet skapt av fraværet av åpenbaringen om at Jesus viste oss det sanne bildet av Gud.

Vi som ved Guds nåde har fått åpenbart Guds ubetingede og universell inkludere kjærlighet, er som de små barna i filmen som skal hjelpe alle mennesker tilbake til moderskipet - den ubetingede kjærligheten. De voksne, militæret, og politiet i filmen er det religiøse systemet som ønsker å hindre oss. Men, som i filmen, vinner kjærligheten til slutt!

Men vi må ikke være uvitende om den smerten og frykten mennesker opplever når de religiøse doktrinene som Bibelen beskriver som tankebygninger og festningsverk (1. Kor. 10:4-5) utfordres og "angripes" av den hellige Ånd. Det vakuum som oppstår gjør vondt, og det skaper frykt. "Hva skal vi nå tro på - er det ikke lenger noe å holde fast i - men det står jo skrevet?" er helt vanlige reaksjoner.

Men alle mennesker må igjennom denne skilsmissen med religionen for sinnet må tømmes for løgn - fornyes som Rom. 12:2 beskriver - før man endelig kan leve det livet i frihet og glede som vi alle er kalt til.

Vi er mange som har gått igjennom denne dalen av frykt i forkant av åpenbaringen om at Gud er ubetinget kjærlighet, og derfor kan vi som "har gått i forveien" hjelpe dem som akkurat begynt på reisen.

Gudslivet er et liv badet i den voldsomme kraften i "universell inkluderende kjærlighet UTEN betingelser". Reisen fra betinget til ubetinget kjærlighet kan oppleves skummel og farefull, og en periode virker det som om alle er ute etter deg. Dører lukkes, og vennskap avvikles. Jeg tenker at vi kanskje opplever (og må oppleve?) litt av det Jesus opplevde på korset; avvist, forlatt og forkastet.

Kanskje vi må forlate noe, for å kunne gå inn i noe nytt? Kanskje det til og med koster litt? Du kan gjøre deg dine egne vurderinger, men en ting kan jeg i hvert fall si; det koster uendelig mye mindre enn det gir, og som en forretningsmann er min konklusjon at det LØNNER seg!

Når du kommer fram og møter den rene, ubetingede kjærligheten, så vil livet ditt aldri mer bli det samme. Du vil begynne å elske alle mennesker som en frukt av livet på innsiden, gjøre godt som en frukt av livet på innsiden, og du vil gråte som en frukt av livet på innsiden.

DU VIL BEGYNNE Å LEVE LIVET FRA INNSIDEN OG UT!

Den ubetingede kjærligheten har smeltet mitt hjerte og gjort det mykt, og de som kjenner meg vet at det ikke er noe jeg har fått til i meg selv. Men jeg fikk av nåde møte mitt opphav - Guds ubetingede kjærlighet - og som et resultat er min tidligere teologi fullstendig rasert.

Det eneste jeg har igjen er et hjerte som er fylt med ubetinget kjærlighet til alt og alle.

Håper denne lille (kanskje litt underlige leksjonen?) gir deg noe, og at jeg har klart å formidle litt av hva et møte med den ubetingede kjærlighetens kilde fører til.