Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Fortapelse handler ikke om helvete


Veldig mange tenker automatisk at "å gå fortapt" er det samme som å havne i det man kaller helvete, eller i det minste å bli evig utslettet eller adskilt fra Gud. Jeg vil i dette stykket vise at fortapt isteden handler om tilstanden man kan befinne seg i her og nå, og at dette ikke er noe evigvarende.

Jeg har i tidligere artikler sett på betydningen av grunntekst-ordet "Gehenna", som i mange moderne utgaver av det nye testamentet dessverre er oversatt med "helvete". Ordet "helvete" ble nemlig innført i Bibelen først i år 725 e.Kr med den hensikt å innføre et hedensk konsept om et sted av evig tortur etter døden, inn i kristen teologi og vokabular.

Jesus forkynte nemlig aldri om et sted der de som ikke ville tro på Ham skulle dømmes til en evighet i en sjø av ild. Han hadde en helt annen hensikt med bruken av "Gehenna", noe jeg utdyper i stykket: Forkynte Jesus om helvete?

Jeg har også belyst at grunntekst-ordene for "dom" og "straff" faktisk har en helt annen betydning enn man ofte tradisjonelt har trodd. Ordene handler isteden om en positiv og frigjørende renselse til fordel for den som renses. Dette kan du lese mer om i artikkelen: Ildsjøen - Guds omsorg eller straff?

Hva så med "fortapt" og "fortapelse"?

Ordet "fortapt" på grunnteksten er i følge det anerkjente bibeloppslagsverket Strong's det greske: "apollumi". Denne grunnformen av ordet bøyes ut fra tid, første, andre eller tredje person, aktiv form, kjønn, osv. og blir derfor skrevet som f.eks: apolōlōs, apolōlota og apolētai. Hvis du er interessert kan du selv undersøke alle de ulike forekomstene og bøyingene av dette ordet. Du finner en utførlig liste på denne siden: http://biblehub.com/greek/strongs_622.htm

"Apollumi" har som mange andre ord på gresk, en rekke mulige betydninger. Det kan bla. bety: å drepe, ødelegge, miste, gå til grunne, gå tapt, ødelegge fullstendig, og gå til grunne der sikker død er utfallet.

Noen ganger kan ordet antyde noe endelig og fatalt, som "å kutte av fullstendig", eller "å ødelegge noe fullstendig og permanent". Likevel er det ikke noe grunnlag for å bruke det i betydningen; at alt håp er ute etter døden. Fortapelse som en evigvarende straff eller dom, slik som helvete, utslettelse eller evig adskillelse, har nemlig sin rot i en lære som både strider imot en mengde bibelvers, og ikke minst Jesu egen karakter.

Vi kan begynne med å prøve vår tolkning av ordet "fortapelse" på Guds kjærlighet, som i følge 1.Korinterbrev 13, "tåler og utholder alt, ikke gjemmer på det onde, og som aldri tar slutt." Dessuten vil den allmektige Gud at "alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne" (1.Timoteus 2:4).

Vi kan også lese at alle, ja alle - også de "under jorden" en dag skal bøye kne, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære (Filipperne 2:10), og at "ingen kan si: "Jesus er Herre!" uten i Den hellige ånd." (1.Korinterbrev 12:3). Romerne 10:13 sier også: "Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". Dette er noen av mange bibelsteder som taler imot fortapelse som noe evigvarende.

Fortapelse som kontrast til evig liv

Jeg har tidligere skrevet om at grunntekst-ordet som ofte er oversatt med "evig", faktisk kan betegne en kvalitet innen en tidsbegrenset periode. Dette er avhengig av hva det peker på. Mer om det finner du i artikkelen: Eksisterer det en evig pine?

"Evig" brukt i begrepet "evig liv" forklarer Johannes 17:3 slik: ”Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” Johannes 3:16 setter dette opp mot begrepet fortapelse, der det står: "ikke skal gå fortapt, men ha evig liv". Fortapelse handler med andre ord om det motsatte av å kjenne Gud.

Hva ligger så i ordet "å kjenne"? Ordet kommer fra det greske ordet "ginóskó", og betyr: å lære seg å kjenne eller bli kjent med. Dette handler om kjennskap på et så dypt og intimt nivå at det på hebraisk også brukes om samleie.

Det evige livet er altså et intimt fellesskap med Gud på et nivå som langt overgår en ren tankemessig kunnskap om Gud. Det evige livet er et her-og-nå liv der vi dag for dag kan oppleve mer av denne fantastiske relasjonen. Vi trenger altså ikke vente helt til himmelen før vi kan begynne å nyte fruktene av dette. På samme måte inneholder grunntekst-ordet for frelse "sozo" en rekke her-og-nå frukter. Ordet brukes i Bibelen om bla. helbredelse, helhet, gjenopprettelse, velsignelse, beskyttelse og utfrielse fra krig/fiender og fare.

Fortapelse blir altså motstykket til alt det gode som springer ut av det evige liv - den intime kjennskapen til Gud, og er tilstanden som alle som ikke kjenner Gud lever i. Det er også en her-og-nå tilstand - ikke et fremtidig rømning-sikkert fengsel.

Det fantastiske er at alle kan unnslippe fortapelsen, for man er nemlig bare fortapt inntil man tar imot Jesus og blir frelst (altså: reddet, gjenopprettet, utfridd osv.). Om så de fleste mennesker ikke opplever dette gudsforholdet her på jorda, så vet vi at Guds kjærlighet er tålmodig og velvillig. Den tåler alt, håper alt, utholder alt, og den tar aldri slutt. Døden er ingen hindring, for Gud/Kristus er Herre over dødens makt.

Fortapelse handler om nåtid

La oss se på noen vers som bekrefter at fortapelse dreier seg om en her-og-nå tilstand. Vi leser Matteus 10:5-6 (her 1930 oversettelsen): ”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte [apolōlota] får av Israels hus!” Ordet fortapt er også her en bøying av det samme grunnordet som brukes i Johannes 3:16 der det står: "for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt [apolētai]".

Et annet vers som viser det samme er Matteus 15:24 (igjen 1930 oversettelsen), der Jesus sier: ”Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte [apolōlota] får av Israels hus.” Her ser vi også ut fra sammenhengen at fortapelsen en tilstand i nåtid. Det handler altså ikke om en fatal dom en gang inn i fremtiden.

Legg også merke til ordlyden "det som VAR fortapt" i følgende parallellvers:

Lukas 19:10: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt [apolōlos].” Matteus 18:11: ”For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt [apolōlos].”

Den fortapte sønn

La oss se på en av de mest kjente lignelsene: "Den fortapte sønn", eller "Den bortkomne sønn" som den vanligvis oversettes med i dag.

Det mange ikke vet er at Jesus her tok utgangspunkt i en historie jødene faktisk kjente godt fra før, og at den eldre versjonen hadde en helt annen slutt. I deres fortelling fikk nemlig den fortapte sønnen som fortjent - menneskelig sett. Da han kom tilbake til faren sin ble han slett ikke feiret, men endte opp som en slave/trell for resten sitt liv. Den hjemmeværende sønnen fikk derimot sin menneskelig sett fortjente belønning for sine gjerninger.

Jesus snur opp ned på hele den kjente historien. Han viser at Gud slett ikke opererer etter menneskelig rettferdighets-tankegang med straff og belønning. Jesus skildret en far som viste begge sønnene fullstendig ufortjent nåde og kjærlighet. Den bortkomne sønnen ble til og med gitt en ring (et symbol på autoritet), selv om han, menneskelig sett, slett ikke hadde gjort seg fortjent til det.

Heller ikke her brukes ordet fortapt slik det ofte har blitt forkynt. I 1930 oversettelsen av Lukas 15:24 står det: "For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt [apolōlos] og er funnet." og tilsvarende i Lukas 15:31-32: ”Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt [apolōlos] og er funnet.”

Bibelselskapets 1978/85 og 2011 utgave har valgt å oversette versene med "var kommet bort", som også er en mulig oversettelse av grunntekstordet for fortapt. Det er åpenbart at hverken "død" eller "apolōlos" i disse to versene handlet om fysisk død. Det kan heller ikke bety at sønnen var evigvarende åndelig forherdet, ugjenkallelig ødelagt, eller adskilt fra faren. Hans tilstand handlet om en negativ periode hvor han ikke opplevde det ekte og nære fellesskapet med alle godene hos sin far.

Lignelsen viser oss også at det er mulig å leve i Fars hus, så velge bort dette gode livet, for så å vende tilbake igjen.

Legg også merke til at den bortkomne sønnen heller aldri mistet sin status som sønn. Det ser vi i Lukas 15:20-24: ”Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn." Men faren sa til tjenerne: "Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen." Og så begynte festen og gleden.”

Den hjemmeværende-sønn syndromet

Jødene som hørte Jesus sin versjon av historien reagerte nok akkurat som den hjemmeværende sønnen. Jesus hadde jo forandret hele det religiøse poenget deres om straff-og belønning. Den hjemmeværende sønnen var åpenbart bitter og sint over at en fortapt og skitten synder kunne bli vist en slik ubetinget nåde og kjærlighet.

Jeg tror vi alle gjør lurt i å ta lærdom av denne historien og ikke reagere med sinne og avvisning om noen påstår at Guds nåde og kjærlighet rekker mye lenger enn vi tradisjonelt har trodd. Hva om Gud faktisk er som denne faren og gir en helt ny start til mennesker man kanskje for lengst har avskrevet som fortapte?

Mange vil kanskje si: Hva da om den bortkomne sønnen hadde valgt å ikke gå hjem? Eller hva om han hadde dødd der ute i verden - kanskje i grisebingen?