Går du på riktig vei?

De aller fleste, og kanskje alle til og med alle kristne mennesker, har et genuint ønske om å leve så rett som mulig, gjøre det Gud vil, og å å gå på riktig vei. Vi ønsker vel alle sammen ganske enkelt at Gud skal være fornøyd med oss, slik som barn av jordiske foreldre gjør?

Gud er selvsagt Gud i betydningen skaperen og opprettholderen av alt liv, hellig og allmektig, men først og fremst er han vår far, og vi er hans barn. Det er denne relasjonelle tilknytningen som er hoved-motoren i forholdet mellom Gud og mennesket, far og barn, der Gud kommuniserer personlig med oss ved ved den hviskende og til tider knapt hørbare stemmen til den hellige Ånd, og via å spille på våre gudgitte følelses-strenger.

Fordi vi er skapt av kjærlighet, for å være kjærlighet, har vi derfor et behov for intimt fellesskap med kjærlighetens kilde. Uten at denne følelses-baserte relasjonen fungerer vil forholdet begynne å skrante, og tomrommet i våre hjerter fylles i stedet med bokstaver, regler og bud.

Mitt poeng med denne innledningen er å hevde at vi er alle like, skapt av den samme Gud, og med de samme iboende egenskapene, følelsene og lengslene. Vi er alle Guds barn som søker å bli anerkjent, akseptert, sett og elsket av vår himmelske skaper og far, og vi har alle det samme ønsket - å gå på riktig vei.

Vei nummer 1

Da Jesus kom til jorden var hans vei staket ut på forhånd, og hans oppdrag var å gå til jødene og vise dem det rette bildet av Gud.

Matt. 15:24 (1930) "Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus."

Guds-tilbedelsen foregikk på denne tiden i templene, og på tross av de skriftlærdes imponerende skriftkunnskap hadde de allikevel tilegnet seg et fullstendig feil bilde av Gud. De var styrt av bud og regler der de skulle ha vært ledet av Guds Ånd. De var sikre på at Guds favør måtte fortjenes, og at Gud enten straffet eller belønnet deres prestasjoner.

De hadde mistet nåden av syne!

Legg merke til at de som Jesus kalte fortapte ikke var lovbrytere, men de som gjorde alt de kunne for å holde loven! Det var de som menneskelig sett levde rett som ifølge Jesus levde feil og således var fortapt, og hemmeligheten til å forstå dette tilsynelatende paradokset ligger i å forstå hva som er synd i Bibelsk forstand. Begrepet synd beskriver ikke et menneskes handling, men tanken bak handlingen - det vi kaller motivet.

"Synden er at de ikke tror på meg," sa Jesus. Synd er altså å tenke feil om Gud, og det var denne tankegangen jødene måtte omvende seg fra - tenke annerledes om.

Fortapt er oversatt av appolumi, og betyr å være avkuttet fra noe som i jødenes tilfelle var den ubetingede kjærlighetens kilde og opphav. De strevde for å få det de allerede eide, og som den hjemmeværende sønnen var fortapt (appolumi), var også de. Derfor var Jesu vei å fortelle dem via sitt liv og gjerning at Gud elsket dem på tross av deres prestasjoner, en vei han oppfylte på korset.

Vei nummer 2

Disiplene ble bedt om å gå en annen vei, og den mest kjente veibeskrivelsen finner vi i Matt: 28:19: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.."

Der Jesus spesifikt var sendt til jødene, ble disiplene sendt til folkeslagene. Folkeslagene (ethnos) betyr rase, nasjon, hedninger, de som ikke er jøder. Det betyr ikke all verden, hele verden, alle mennesker på jorden etc! Disiplene fikk et spesifikt oppdrag, der de i motsetning til Jesus skulle gå til til de som av avstamning ikke var etniske jøder.

Som Jesus gjorde dem til disipler og etterfølgere av hans kjærlighetsbudskap, skulle de nå gjøre det samme med hedningene i nærliggende områder. De skulle forkynne at Gud ikke bare var jødenes Gud slik jødene hevdet, men at han også var deres Far. Ved den hellige Ånds utrustning skulle de gjøre hedningene til disipler, som igjen skulle påvirke andre i samme retning.

Det er her mange kristne i en misforstått lojalitet mot Jesu spesifikke og tidsbegrensede befaling til sine disipler, stopper opp. De tar Jesu befaling til disiplene til sitt hjerte, og går den veien disiplene ble bedt om å gå. Kanskje misforståelsen ligger i at man ikke helt har fått med seg at Paulus kom med en ny veibeskrivelse?

Paulus fikk nemlig oppdraget å gjøre kjent den hemmelighet som hadde vært skjult i generasjoner, nemlig at Kristus er i alle mennesker, og at Gud aldri kommer til å verken miste eller avvise en eneste en av oss.

Kol. 1:27: "Gud ville kunngjøre for dem hvilken rikdom av herlighet denne hemmelighet betyr for folkeslagene: Kristus (blant) i dere, håpet om herlighet!"

Kanskje vi ikke helt har fått med oss innholdet i veibeskrivelsen fra Paulus som er at alle mennesker er forutbestemt til barnekår med retten til å leve som et Guds barn i kraft av den guddommelige relasjonen, uavhengig av prestasjoner?

Ef. 1:4-6: "Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn."

Det ligger kanskje noe her, og hvis du vil lese mer om det temaet finner du masse stoff ved å trykke på denne linken: UNIVERSELL INKLUDERING

Vei nummer 3

Den veien vi skal gå beskrives i 2. Kor. 5:19: "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss."

Vi har fått forsoningens oppgave, ikke å gjøre hedninger til disipler, og fortelle alle mennesker ved våre liv at Gud der alles far. Først når du har vunnet et menneskes hjerte kan du selvsagt også si noen ord som bekrefter det du lever.

Vår vei er å elske mennesker til Gud slik Jesus elsket alle, også datidens såkalte verstinger. Vi skal være kjærlighet til verden, og ved våre inkluderende liv vise mennesker at Gud elsker dem som en mamma elsker sitt nyfødte barn, og at han ikke holder deres prestasjoner opp mot dem.

Til deg som går på disiplenes vei, og med et ydmykt hjerte og av ekte kjærlighet ønsker å gjøre alle mennesker til disipler, kan jeg ikke annet enn å si at jeg kjenner den veien veldig godt. I mange år var dette min livsoppgave, og alt annet ble lagt til side. Til slutt fikk jeg nåde til å se at jeg gikk på feil vei.

For det var en så uendelig mye bedre vei å gå på, og den var ikke avhengig av økonomisk støtte, av menigheter, bygg eller organisasjoner, men den lå der gjort ferdig på forhånd. Veien vi skal gå på kalles livet!

Det er Jesus som er sannheten, veien og livet, og det er han vi skal elske mennesker inn i et personlig forhold til. I stedet for ender vi ofte opp med å lære mennesker vår versjon av sannheten, vår tolkning av veien de bør gå, og våre regler for å leve livet. Vi kaller det teologi.

Dette er feil vei, for vår vei er å lede mennesker til Jesus så han kan få være deres sannhet, deres vei, og deres liv. Jesus klarer helt fint å være alt dette i et menneske, og trenger ikke vår hjelp. Du kan trygt overlate alle mennesker til Jesus og den hellige Ånds ledelse. De fikser dette helt fint på egenhånd, og sier som en kjent forkynner en gang sa:

"Du er en elendig hellig Ånd - you´re a lousy Holy Ghost!"

Ditt liv skal være som Jesus, det vil si det ER allerede som Jesus om du våger å tillate sinnets fornyelse og bli kvitt løgntankene om deg selv. Du kommer til å møte på mennesker på din vei som trenger å møte Gud via ditt hjertes uttrykk - dine handlinger.

De trenger ikke dine ord om Gud, din tolkning av Evangeliet, om du er for eller imot homofilt ekteskap, men de trenger at du tillater at Guds kjærlighet, uhindret av lovisk tankespinn, flommer ut av alle de sår og sprekker som dine feiltrinn i livet har skapt i deg. De tenger å møte et ekte menneske med en ekte og uegoistisk kjærlighet. De trenger å møte Jesus!

Din vei er å være den du er, ikke snakke om den du og alle andre burde være, og la Jesus leve sitt liv gjennom deg. Det er ikke din oppgave å overbevise noen at de må bli disipler, men din "oppgave" er å sitte stille i båten og la Jesus, ved den hellige Ånd som bor i deg, leve ut Guds ubetingede og inkluderende kjærlighet.

Din vei er å senke skuldrene i forhold til egen prestasjoner, kunnskap og "hva er mitt kall - lever jeg godt nok" tanker, og kun å leve, elske, inkludere og hjelpe. Vær den du vil andre skal være mot deg, og inkludere og elsk mennesker inn til Jesu hjerte. Du kan det, du er skapt til det.

Men det er klart at om du tror at Gud vil dømme de som ikke er kristne til et evig liv i helvete, eller best case utslette dem, så vil det bli vanskelig å elske ubetinget slik Jesus gjorde. For da vil det ligge en frykt i bunnen som alle vil legge merke til, og det er ikke lett å selge et kjærlighetsbudskap der kontrasten er enten evig pine eller evig død.

Så det å se at Gud har forsonet verden med seg selv, og at alle mennesker blir med i Guds evige familie, kan ikke overvurderes.

Går du på riktig vei?