Ditt egentlige jeg

De fleste kristne vet at Jesus kom for å vise oss hvem Gud er, som vi kan lese i Joh. 1:18: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er."

Jesus selv bekreftet dette i en av hans siste samtaler med disiplene, der han sa til Filip: "Den som har sett meg, har sett Faderen." (Joh. 14:9)

Så interessant som dette er da det forteller oss at Gud er akkurat som Jesus, like tilgivende, nådig og ubetinget kjærlig, så er det ikke det jeg vil ta opp i denne leksjonen. Men det jeg vil si noe om er at like sant som det er at Jesus kom for å gi oss det rette bildet av Gud, så kom han også for å gi oss det rette bildet av oss selv.

Jesus kom for å vise deg ditt egentlige jeg!

La oss gå til Joh. 14:12 og se hva Jesus sier til Filip og Thomas om hvem de egentlig er, og hva de derfor egentlig er kalt til: "Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen."

Dette gjelder ikke bare disiplene, men også deg. For du har til din disposisjon akkurat den samme autoritet som Jesus som sant menneske demonstrerte da han helbredet syke, reiste opp døde, og da han mettet fem tusen pluss kvinner og barn med fem brød og to små fisker.

Det vil i praksis si at det Jesus gjorde, det kan også du! Og du ikke bare kan, men det er også meningen du skal leve dette overnaturlige livet. Du og jeg har altså til rådighet den samme kraften som Gud brukte da Han reiste opp Jesus fra de døde, og det er dette Paulus sier noe om i Ef. 1:18-21:

"Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige, og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende."

Legg merke til at Paulus oppfordrer oss til å daglig be om å få denne sannheten om oss selv åpenbart av den hellige Ånd. Han anerkjenner at det ikke nytter å gripe det intellektuelt, men at det må åpenbares av Gud til den enkelte. Det holder altså ikke å bare si: "Så flott, da er det bare å kjøre på da!" men du må få dybdene i denne voldsomme sannheten om ditt egentlige jeg åpenbart av Ånden.

Johannes sier det samme med litt andre ord i 1. Joh. 4: 17: "for vi er slik som han er, midt i denne verden."

Og bare for å spikre fast budskapet om hvem du egentlig er tar jeg med et vers fra første side i boka, nemlig 1. Mos. 1:26: "Da sa Gud: "La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden."

Så der har du det; som Jesus opererte i en delegert autoritet fra Gud, så gjør også du. Du har ikke Jesus bare på innsiden som en samtalepartner når alt går galt, men som en aktiv kraft der du - som han gjorde - kan regjere og herske over alle dine omstendigheter.

Jeg tenker ofte på menighetens potensiale der hvert medlem har samme autoritet som Jesus hadde. Se for deg en menighet med ikke bare én Jesus i benkeradene, men kanskje femti? Eller i en stor menighet kanskje et par hundre? Hadde jeg vært pastor hadde jeg "jaget" dem alle sammen ut i byen eller bygda med følgende beskjed:

"Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det." (Matt. 10:8)

Potensialet er jo helt enormt, om vi skal våge å tro på det vi sier vi tror på. Og når jeg sier tro, mener jeg aktiv handling slik Jesus viste oss i sitt liv. For om noe er viktig av hva Jesus viste oss er det at det ikke var et skille mellom hva han sa, og hva han gjorde. Han sa det han gjorde og gjorde det han sa, og det var denne koblingen mellom ord og handling som iverksatte Guds kraft i hans liv.

"Så hvorfor skjer det så lite da?"

Jeg har ikke alle svar på det, men det jeg i hvert fall registrerer er at menighetens potensiale ikke er i nærheten av å være forløst. Vi passiviseres i benkeradene, og lar i stedet "profesjonelle kristne" underholde oss med sang, og forkynnelse, vitnesbyrd og bønn, og det hele avrundes med en sosial sammenkomst i kaféen. Så går vi hver til vårt, og de ivrigste kommer tilbake neste søndag til samme tid.

Vi sier de riktige tingene som at: "vi må ut med Evangeliet," men det er blitt en slags sannhet at du i stedet for å gå selv i stedet kan gi penger til profesjonelle evangelister. Vi kjøper oss på en måte fri fra det vi kanskje innerst inne visste vi burde, kunne, og til og med egentlig vil?

For ditt egentlige jeg lengter vel etter å oppleve Guds kraft i funksjon, eller er det bare meg som tenker sånn? Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på dette, og jeg har da også tatt det mer og mer på alvor og i det lille begynt å teste ut om det faktisk fungerer. Og vet du noe? Det fungerer!

Guds kraft virker, og selv om jeg ikke forstår hvorfor det ikke virker hver gang, så har det virket mange nok ganger til at jeg er blitt hektet. Jeg har bedd for syke som har blitt helbredet, jeg har opplevd å drive ut demoner og onde ånder av både mennesker og hus, og jeg har opplevd nok mirakler til at jeg bare VET hvem mitt egentlige jeg er.

Noen misforstå mine kommentarer og meninger om menighet til at jeg er imot menighet, men det kan ikke være lenger fra sannheten. For jeg ser et uforløst potensiale i enhver menighet, om det er i en registrert menighet eller at man samles i et hjem, det alle som en har den samme autoritet som Jesus.

Håper denne lille leksjonen gir deg et lite puff i retning å "finne deg selv" som Finn Kalvik synger, og at du sakte men sikkert begynner å ta i bruk kraften som du har fått i fødselsrett. For du er ikke verken svak, liten eller beseiret, men den samme kraften som Gud brukte da Han reiste opp Jesus fra de døde, den bor i deg - i den egentlige deg.