To ulike system

Vi kjenner alle veldig godt til systemet med straff og belønning, og alle verdens samfunn er bygd på nettopp det prinsippet. Bryter du reglene samfunnet har vedtatt, får du din fortjente straff. Det er dette vi mennesker kaller rettferdighet.

Straff.

Det er vanskelig, ja nesten umulig å se for seg et samfunn uten systemet straff og belønning. For uten et regelverk med tilhørende konsekvenser vil vi få et lovløst og kaotisk samfunn der kun de sterkeste overlever.

Belønning.

Systemet tilbyr også en belønning for de som oppfyller kravene, og allerede på barneskolen får vi vår kanskje første ordentlige innføring i hvordan systemet fungerer. Gjør du leksene og er en flittig og pliktoppfyllende elev blir belønningen gode karakterer og en enklere skolehverdag. Det samme belønningssystemet vil du som voksen møte også i arbeidslivet, politikk, og alt av organisert virksomhet.

Kjærlighet uten betingelser.

Men vi har et annet system som fungerer parallellt med straff og belønning, og det er betingelsesløs kjærlighet. Dette systemet er totalt annerledes, for her får man ikke sin fortjente straff, men belønning uavhengig av prestasjoner.

Dette er det første systemet vi mennesker introduseres for, og som nyfødte barn vokser vi opp i en sfære der vi er elsket ubetinget. Mor og far, søster og bror, tanter, onkler, og for ikke å snakke om besteforeldre, overøser deg med kjærlighet uavhengig av om du skriker eller ler, er umulig eller fullstendig bedårende, og du suger til deg denne betingelsesløse kjærligheten som en svamp suger til seg vann.

Du næres og trives du i en tilværelse der du er elsket bare fordi du er til. Ingen trenger å lære deg det, men det fungerer helt av seg selv, helt naturlig. Du er bare skapt sånn.

Systemet jeg kaller ubetinget kjærlighet - kalt nåde, ufortjent favør og velvilje i Bibelen - ligger i alles DNA. Vi er skapt med et iboende mottakerapparat som reagerer på kjærlighet uten betingelser, og vi kjenner det intuitivt igjen som noe godt, riktig og familiært.

Det var dette som skjedde da Jesus møtte de første disiplene. For det var ikke Jesus de fulgte etter, men den ubetingede kjærligheten. Deres iboende mottakerapparat slo ut på full styrke, og uten at avgjørelsen i det hele tatt var innom hodet til vurdering kunne de ikke annet enn å følge etter Jesus. Hjertet overstyrte fornuften, som vel er en sterk indikator på at kjærligheten er en sterkere kraft enn må/må ikke?

Det samme systemet, kjærlighet uten betingelser, er basisen for utallige filmproduksjoner, sanger og bøker. Alle vet at vi simpelthen ikke kan få nok av ekte kjærlighet, og hvem av oss har vel ikke grått sine modige tårer når det gode vinner over det onde?

Jeg tolker Evangeliet og Jesu budskap til at vi skal ledes ekslusivt av kjærligheten via den hellige Ånd i våre hjerter, slik Jesus demonstrerte i sitt liv. Men enn så lenge så må vi ta inn over oss at det er ikke bare å knipse i fingrene og fjerne alle kjøreregler, for selv om vi selvsagt ikke vil finne på å bryte "fartsgrensene," er det kanskje andre som ikke er kommet like langt i sin kristne vandring, eller hva tror du?

Så vi har lært oss å leve med disse to ulike systemene side om side, og derfor trekker mange den slutning at slik er det også i den åndelige virkeligheten. For Gud kan jo ikke være kjærlighet uten samtidig å være rettferdig, og som på jorden belønne de flinke men straffe de slemme?

Hva tenker du? Tror du Guds rettferdighet er lik vår menneskelige utgave, og som vår baserer seg på systemet straff og belønning?

Jeg tror ikke det, og tenker at om man tar dette tankegodset inn i Gudsbildet og Gudstilbedelsen ender man opp med en prestasjonsbasert, satanisk influert religion. Man får en Gud som elsker det man gjør - ikke den man er. Mennesket blir i en slik tolkning faktisk bedre enn Gud, for vi er jo i hvert fall i stand til å elske våre barn uavhengig av deres prestasjoner, noe Gud i følge religionen ikke er.

Men jeg tror ikke at Gud er dårligere enn oss, men heller så uendelig mye bedre. For der vi ubetinget elsker våre nærmeste, elsker Gud alle mennesker, selv de aller verste og menneskelig sett u-elskelige. For i det åndelige riket eksisterer ikke systemet straff og belønning, men kun kjærlighet uten betingelser.

Du har jo lest det selv mange ganger at "størst av alt er kjærlighet" og det er det jeg tror på. Guds rettferdighet er derfor uavhengig av systemet straff og belønning, og Hans rettferdighet er at alle er inkludert og elsket fordi der er til - ikke fordi de menneskelig sett har fortjent det. Dette demonstrerte jo Jesus gang på gang i hans liv, der han viste samme nåde og omsorg til mennesker uansett hva de hadde gjort av ugjerninger.

Konklusjon.

Jeg tror verden er på vei mot en avvikling av systemet straff og belønning, og der regler og bud erstattes av Ånden. Dette mener jeg bestemt er Jesu budskap, og bekreftes av hva han sa i Joh. 5: 30 og Joh. 14:9-10:

"For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg."

"Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger."

En dag vil det bli himmel på jord, og det er den dagen alle mennesker har forstått at vi ikke er skapt til å ledes av regler og bud med fortjent straff og belønning, men av ubetinget kjærlighet. Kanskje vi først skulle begynne med å se litt på konseptet menighet, der vi lærer hverandre mer enn vi lærer hverandre å kjenne? For også i menighetene eksisterer det rester av det sataniske systemet straff og belønning, og man tror mange ganger mer på å lede hverandre, enn å ledes av Gud via hjertet.

Vi lærer barna de ti bud, og i bunnen for mye av forkynnelse til de voksne ligger det en skjult, av og til også åpenlys trussel om straff. Menighetene er mange ganger bygd på en blanding av de to totalt ulike systemene; straff og belønning og ubetinget kjærlighet, der budskapet blir en uforståelig miks av lov og nåde, straff og belønning.

Av og til er du elsket som du er, andre ganger er du i unåde på grunn av noe du har gjort. Man hører stadig om mennesker som ikke har frelsesvisshet, og andre som ikke er sikker på om de fremdeles er et Guds barn.

Min anbefaling er derfor å legge alt du tror du vet om Gud til side, og å begynne på et nytt liv der du aktivt søker å ledes direkte av Guds Ånd. Og nei, du skal ikke kaste Bibelen for den er et skattkammer av åpenbaringer når den hellige Ånd får bli din eneste guide. Jesus lovet disiplene at han skulle sende talsmannen som skulle, og jeg siterer:

"veilede dere til den fulle sannhet." (Joh. 16:13)

Bare til opplysning, Han er kommet for lengst, så det er bare å spørre i vei!

Legg fremtiden din i Guds hender, og stol på stemmen på innsiden. Det er Jesus som taler, og hans ledelse er det eneste du er skapt til å underordne deg. Da vil du trives aller best, og jeg kan garantere deg et liv fylt av glede og en uendelighet av åpenbaringer. Det er så spennende at jeg faktisk (nesten) mangler ord.

Vi er skapt til å ledes av kun ett system, ubetinget kjærlighet, Jesus. Det andre satanisk inspirerte systemet er under avvikling av den hellige Ånd via mennesker som tillater sinnet å fornyes ved Åndens tiltale. Spørsmålet vi alle bør stille oss er om vi er medarbeidere eller motarbeidere i denne prosessen?