Fri vilje

Fri vilje betyr at vi kan velge fritt hva vi vil, når vi vil, og det er selve forutsetningen for kjærlighetens eksistens. For fravær av fri vilje er lik tvang, og alle mennesker forstår at tvang ikke finnes i den ekte kjærligheten.

So far so good.

Men hva med fri vilje i forhold til å velge frelsen, det evige livet som Joh. 17:3 forklarer er det intime, relasjonsbaserte felleskapet med Gud, vår alles Far og Skaper? Er det slik at om man ikke kan velge frelsen på samme måte som man velger mellom jordbær eller sjokoladeis, så eksisterer ikke fri vilje?

La oss si at du er adoptert bort som baby, og i 40 år lever du uvitende om din reelle familietilhørighet. Så en dag blir du fortalt sannheten og du kommer til det Bibelen kaller sannhetens erkjennelse. Er det riktig å si at denne erkjennelse er underlagt din frie vilje? Kan du velge å tilhøre din ekte familie, og vil du oppleve det som et overgrep mot din frie vilje å få høre sannheten om din biologiske opprinnelse?

Jeg tror vi har misforstått koblingen mellom fri vilje og frelse, det relasjonelle og familiære felleskapet med Gud. Frelse er å se sannheten om seg selv, og at Gud er vår Far og vi er Hans barn. Dette er helt uavhengig av konseptet fri vilje. Du kan ikke velge bort det faktum at du er skapt av Gud og er Hans barn. Det er ikke en viljesak!

Fri vilje har ikke noe med din familierelasjon å gjøre, men med hva har du lyst å gjøre, når vil du gjøre det, og sammen med hvem etc. En fisk kan jo ikke velge bort å være en fisk, en katt kan ikke velge bort å være en katt, og du kan heller ikke velge bort å være Guds barn, utvalgt av Ham før verden ble skapt.

Du er den du er, skapt av din Far i Himmelen. Det er ikke et valg du gjorde, men et valg Han gjorde.

Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt...."