Ofrer du fremdeles?

Heb. 10:1-3: "Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingene selv slik de virkelig er. År etter år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse er loven ikke i stand til å gjøre dem som ofrer, fullkomne. Ellers hadde de vel holdt opp med å ofre? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd. Men ofrene er hvert år en påminning om synd."

Ofrer du fremdeles? Kanskje ikke som under loven, men i ettermøtet med dine bønner om tilgivelse, dine selvpålagte strafferunder der du plager deg selv med dårlig samvittighet for ikke å strekke til?

Har du det slik at når du opplever å feile at du ikke tør å be med til Gud en gang, men må først gjøre noe godt slik at du ikke er helt nede når du søker Ham?

Kjenner du deg fordømt, ussel, liten og ynkelig når du for "ørtende" gang har gjort samme feilen, og for hver gang du gjentar denne ene synden du ikke helt klarer å få ut av livet så går det lenger og lenger tid før du tør å be Gud om tilgivelse?

Har du tenkt tanken om du faktisk fremdeles ofrer til Gud der størrelsen på offeret - lengden på dine selvpålagte strafferunder om det er bønn, tårer, anger eller å gjøre noe godt for andre - er betalingen din for synd?

Minner samvittigheten din deg om din synd, eller om Guds Sønn? Svaret på det spørsmålet avgjør om du lever i den nye paktens frihet, eller under den gamle paktens åk. Eller kanskje i en blanding av de to? Ofrer du fremdeles?