Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Den nye skapningen


De fleste kristne har et forhold til utrykket ”den nye skapningen” som vi finner i 2 Kor. 5:17: ”Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” Men hva betyr det egentlig? Hva ble nytt, og hva var det som forsvant?

Tidligere trodde jeg i likhet med mange andre at dette verset beskrev overgangen fra ufrelst til frelst, og at vi i frelsen gikk fra å være en skapning som Gud ikke verken ville eller kunne ha felleskap med, til å bli til en helt ny skapning Han først da kunne ha felleskap med.

For den første ufrelste skapningen var en slags feilvare, ødelagt av arvesynd, feil og mangler, og således uverdig til å ha felleskap med Gud. Derfor måtte denne gamle skapningen dø og erstattes med en ren, hellig, og verdig skapning. Denne nye skapningen eksisterte således ikke i verden før etter korset, og det var kun denne utgaven som Gud ville tillate inn i sin familie og Himmel.

Dette hadde gitt meg et bilde av at det eksisterte to utgaver av mennesket; en verdig, og en uverdig. De uverdige var de gamle skapningene som var utenfor felleskapet med Gud, og med mindre de ble frelst og ble til nye verdige skapninger, ville de ende opp på samme sted som satan og hans demoner. De var på en måte like uverdige som demonene, og fortjente derfor samme skjebne som dem.

Men den andre utgaven av menneskeslekten, de nye og verdige skapningene var i en helt annen kategori. For de hadde ikke spor av den gamle uverdige skapningen i seg, men som det ble sagt i triumf på møtene: ”Se, alt det gamle er borte – ALT!”

Vi som var så heldige å være i denne verdige kategorien kjente på en takknemlighet og ydmykhet, men samtidig en nød for de uverdige skapningene som fremdeles gikk på veien mot fortapelsen. Det ble derfor veldig viktig for oss å fortelle dem at de var uverdige skapninger som Gud ikke kunne ha felleskap med, men at om de aksepterte frelsen ville de bli skapt på nytt. Da ville de bli verdige til felleskap med Gud, og bli kvitt det gamle uverdige skallet som Gud hatet.

Jeg fikk litt problemer med å forklare at deres uverdige tilstand faktisk ikke var deres skyld, men at de hadde arvet denne mildt sagt uheldige statusen fra Adam. For det stod jo rett ut i blant annet Rom. 5:19:

”Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet.”

Men jeg hoppet elegant over det jeg ikke forstod, og holdt meg til det jeg var sikker på og sa: ”Du må bli en ny skapning, og kvitte deg med den gamle Adam.”

Men er det slik det er? Hvis vi leser sammenhengen 2 Kor. vers 17 står i så ser vi at Paulus forklarer at Gud har forsonet verden med seg selv, og at Han ikke holder menneskers synd mot dem slik vanlig oppfatning var på den tiden. I versene etterpå (18-19) står det nemlig slik: