Sinte, gamle menn
Det vil vel kanskje alltid være sinte, gamle menn som reiser seg mot nye tanker om Gud? Det er vel kanskje bare slik det er?
Ikke vet jeg, men det virker sånn på meg. Hele tiden er det noen som til motmæle mot det som ikke passer inn i deres forståelse, og ved flittig bruk av kjente bibelske uttrykk som vranglærer og villfarelse uttrykker sin frustrasjons over det (for dem) ukjente.
På en måte kunne det ha vært litt festlig, for det minner meg litt om de sinte gamle mennene i Muppet show. De som kritiserte alt som skjedde på scenen, og spesielt det nye.
Men det er ikke festlig, bare trist.
Det er noe med disse gamle, sinte menn som går igjen i hele kristendommens historie, og som handler mindre om gamle menn, men mer om det religiøse tankesettet. Det satanisk inspirerte tankesettet som hindrer mennesker i å leve i Guds velsignelser med mindre de i det minste sier ja, ber en bønn, eller i hvert fall gjør NOE for å fortjene det.
Det kan jo ikke være så enkelt at det BARE er av nåde, og at ALLE er inkludert?
Jesus kjente selvsagt veldig godt til disse sinte, gamle menn og den åndsmakten som lå bak, og sa til og med til sine egne disipler i Matt. 17:17: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?»
Bakgrunnen til denne krase uttalelsen finner vi om vi leser vers 15-16: «Herre, forbarm deg over sønnen min. Han er månesyk og er svært plaget, for ofte faller han inn i ilden og ofte i vannet. Jeg tok ham med til dine disipler, men de var ikke i stand til å helbrede ham.» Jesu respons til disiplene var brutal: «du vantro og vrange slekt!»
Vantro er oversatt av ápistos og betyr: «en som ikke har latt seg overbevis av Guds innvendige tiltale.» (Kanskje et godt ord er en stabukk?)
Vrang er oversatt av diastrephó og betyr : «motsatt av den tilstand det burde være i – pervertert!»
Det Jesus egentlig sier til disiplene er: «dere stabukker - hvorfor er dere så trege til å høre?»
Jaha, klager du Thor Ivar?
Neida jeg klager ikke, men er mer trist over at gamle sinte menn liksom aldri ser ut til å forsvinne. Jeg er jo selv en såkalt «sølvrev» og har levd mange år, og det hadde vært så kult om flere med meg la til side sin stolthet og heller la seg flat og tok imot noe nytt og friskt. Jeg er faktisk litt flau over min egen stand, oss gamle menn, at vi ikke er bedre eksempler for den oppvoksende generasjonen.
Det er rett og slett pinlig.
Men jeg forstår på en måte at det kan være vanskelig, for etter så mange år tenker man at man i det minste burde ha noen absolutter og fasitsvar. Frelse og menighet, synd og tilgivelse er emner man ofte har landet på plattformen: «Slik er det, og det er udiskutabelt!»
Jeg kan bekrefte at det koster litt, og til og med ofte mer enn litt, å ta inn over seg at du kanskje ikke vet så mye som du tror. Men at dine tolkninger og absolutter faktisk mer hindrer enn hjelper deg. Den sitter langt inne for «sinte gamle menn» å innrømme.
Hvordan vet jeg det? Jo, for jeg har gått den løypa.
Vendepunktet mitt kom da jeg sa til Gud: «Herre, jeg legger av meg alt jeg har trodd jeg har visst, og ber om at du viser meg hvem du er «på ordentlig! Jeg skal ikke høre på andre enn DHÅ, og som Paulus vil jeg du skal åpenbare for meg dybdene i Evangeliet. Og jeg skal ikke si så mye som ett ord før du har åpenbart for meg hva Evangeliet egentlig er, for det er garantert MYE mer enn hva jeg til nå har sett.»
Det kostet litt å innse hvor lite jeg forstod, og for sikkerhets skyld kastet jag ALT på båten. Ingenting av det gamle skulle overleve i sinnet mitt.
Det var som å starte helt på nytt, og gjett om reisen ble spennende. Den sinte gamle mannen i meg døde (les åndsmakten mistet hjemmet sitt) og en ny og frisk utgave ble født.
I dag er jeg som en ungdom i sinnet mitt, og det er dette jeg unner alle de sinte gamle menn som kritiserer og dømmer. Jeg forstår hvorfra de gjør det, og vet at det er en frykt-styrt reaksjon initiert av en religiøs åndsmakt som tar i bruk alle "triks i boka" for å hindre at dette nye lyset skal trenge igjennom til disse sinte gamle mennene. Til det gjør de en altfor god jobb i å gå satans ærend og holde lyset nede i mørke.
Husk at mange menigheter er styrt av slike sinte, gamle menn.
«Tror du at dette innlegget vil hjelpe?»
Jeg vet ikke, men tror vel egentlig ikke det. Men jeg skriver det allikevel fordi jeg tror jeg skal, og så får vi se hva reaksjonene blir. Jeg kan jo si som de sinte gamle menn ofte sier for å forsvare sine sinte og slemme ytringer:
«Jesus var jo ikke akkurat mild mot de religiøse? Eller?» Ha en fornyet dag badet i det nye lyset fra Herren.
Strongs
apistos
(from 1 /A "not" and 4103 /pistós, "faithful," see there) – properly, not faithful because unpersuaded, i.e. not convinced (persuaded by God). 571 /ápistos ("faithless, unpersuaded") does not always refer to the unconverted – see Jn 20:27. 571 (ápistos) describes someone who rejects or refuses God'sinbirthings of faith (note the root, faith, 4102 /pístis).
diastréphō
(from 1223 /diá, "through, thoroughly," which intensifies 4762/stréphō, "turn") – properly, turned through (thoroughly), into a new shape which however is "distorted, twisted; perverted" (Abbott-Smith) – i.e. "opposite" from the shape (form) it should be. "Note the intensifying force of the prefix, dia meaning, "distorted, twisted in two, corrupt" (WP, 1, 142).