Bare vent!!

Jeg har fått min del av hets og sjikane for min tro på en ubetinget god Gud som inkluderer alle i sitt frelsesverk, og blitt dømt til helvete så mange ganger at jeg har kommet ut av tellingen for lengst. Skulle jeg fysisk ha fått alle de kvernsteiner jeg er blitt tildelt i årenes løp hadde jeg trengt et temmelig stort lager.

Ikke misforstå, jeg klager ikke for jeg forstår faktisk veldig godt den religiøse tanken, eller rettere sagt ånden bak disse dommene.

Jeg har nemlig vært i Jehovas vitner der selve bunnplanka bestod i at vi skulle lide for Guds Navn mot en belønning lenger framme. Ikke fikk vi feire jul, påske, fødselsdager eller 17. mai, og vi kunne heller ikke spise vanlige pølser men kun spesiallagede pølser uten tilsatt blod. JV hadde faktisk sin egen pølsemaker, just sayin!

Det høres sikkert helt vilt ut for deg med alle disse lovene og reglene vi måtte holde, men trøsten vår var at vi var Guds utvalgte som ble med i Hans kommende paradis på jord. Vi så fram til kommende premien der framme, og (det er flaut å si det i dag) men det var også en trøst i at de andre IKKE ble med.

Det var faktisk godt å tenke på at vi fikk oppreisning og hevn når Gud kom tilbake, for da skulle de virkelig få de som hadde sett på oss som tullinger og fanatikere! Det er helt sprøtt å tenke på det i dag, men slik tenkte jeg faktisk.

Sannheten er at vi faktisk likte at de andre ikke ble med i paradiset, men måtte dø for sine synder. Vi sa det samme til dem som jeg får høre i dag;

"Men er ikke verken vi eller Gud som dømmer deg, men det er du som dømmer deg selv!"

Den samme sataniske tankegangen kommer til uttrykk i de menneskene som dømmer meg (ofte inkluderer de også min kone og mine barn) til helvete.For de ikke bare vet at jeg skal til helvete, men de er ikke flaue for å si at de til og med liker det.

"Bare vent - du kommer til å få din fortjente straff!"

De virker som om jeg skal straffes for noe jeg har gjort mot dem, mer enn hva jeg har gjort mot Gud. Mange av dem er sinte på egne vegne, og det at jeg har forbrutt meg mot Gud og Hans forordninger er mer et vikarierende motiv. Det at jeg skal tortureres i helvete er en slags personlig oppreisning for dem, mer enn en betaling for hva jeg har gjort mot Gud.

Noen sier rett ut at de gleder seg til jeg og mine skal brenne, og legger ikke skjul på at det vil gi dem en personlig tilfredstillelse. Dette forteller meg helt klart at det IKKE er Gud de taler på vegne av, for Han er Kjærlighet - ikke hevn, drap og tortur.

Som sagt så forstår jeg deres forkvaklede tankegang, for i deres selvpålagte forsakelse og strev for å ikke selv bli straffet, så ligger det en slags trøst og belønning i at en selv kommer til himmelen mens de andre kommer til helvete.

Jeg tror det er løgnen om at Guds rettferdighet er bygd på prinsippet om straff og belønning som gir liv til dette sataniske menneskesynet. Det at en selv skal til himmelen blir på denne sataniske plattformen fortjent i egne øyne, og at andre kommer til helvete blir tilsvarende fortjent.

Det er jo rettferdig at de som kun vil NYTE uten å YTE må betale for sine synder, eller hur? Og som vi sa til hverandre for å rettferdiggjøre våre dødsdommer over de andre;

"Vi sa jo i fra, ikke sant. Men ville de høre?"

Noen mennesker er faktisk så sinte når de slynger ut sine fryktelig dommer at det er tydelig for alle at den ånden som driver dem ikke kan være av Gud. Det er skremmende å være vitne til at kristne mennesker faktisk liker at andre skal tortureres i all evighet, og oppriktig mener at en slik straff er både fortjent og rettferdig.

"Ikke bare skal du til helvete, men til den varmeste plassen og med den verste straffen!" har jeg hørt mer enn en gang.

Vi var ikke fullt så direkte i våre dommer i Jehovas vitner, men når vi var for oss selv snakket vi ofte om at vi håpte at "den eller den" ikke ville bli et Jehovas Vitne, men at de forble utenfor slik at de ikke ble med oss i paradiset.

Kanskje dette med straff og belønning, dem og oss, verdig og uverdig, er selve kjernen i løgnen som satan serverte i Edens Hage? Jeg klarer ikke å se en eneste god frukt av en slik fortjeneste-tankegang der noen blir med, og andre ikke. Klarer du?

Det blir uansett hvordan du vrir og vender på det et A-lag og et B-lag - en fortjent belønning for de rett-troende, og en fortjent straff for de vantro.

Bibelen er full av eksempler der Jesus ble konfrontert med disse dommerne som ikke bare trodde de hadde rett i å dømme, men også likte det. Se bare på Jesu korsfestelse i filmen Passion of the Christ hvordan mange likte å se Jesus bli torturert til døde.

Eller om du har mage til det, se på noen av de forferdelige klippene på Facebook der ekstreme religiøse grupperinger dreper sine vantro, både kvinner, barn og menn.

Men vi kristne skal ikke slå oss for mye på brystet, for det er ikke så lenge siden vi hadde blodige korstog mot de vi definerte som vantro. Og på Facebook deles det daglig ut, ikke bare dødsdommer, men evigvarende tortur i helvete til de som defineres som annerledes-tenkende og vantro.

Dette er mine tanker i dag, og jeg deler dem med deg så kan du gjøre deg opp dine egne refleksjoner. Er det sånn at noen av oss ikke blir med i Guds familie, og hvem er i så fall disse uverdige?

Skal vi tenke dem og oss, eller heller tenke at Guds rettferdighet ikke er basert på belønning og straff , men at Gud faktisk er så stor at Han elsker alle?

"Til og med Hitler?" er et vanlig spørsmål jeg ofte får. Og svaret mitt er; "Ja, til og med han."

Alle, som i A L-L-E er inkludert.

Da slipper vi å bruke energi på å tenke hvem som er med, og hvem som ikke er med. Det er jo en befrielse bare det, skulle jeg tro? Kanskje til og med satan og de falne englene også blir renset for løgntankene, og blir inkludert i Guds fellesskap til slutt?

Det store spørsmålet er om det i det hele tatt finnes en grense for Guds kjærlighet, eller er Hans kjærlighet helt uten noen som helst betingelser? Er Guds kjærlighet GRENSELØS?

Jeg bare spør :-)