"Du tror det ikke før du har lest det!"
Rom. 8:29-30: "Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet."
Disse ordene fra Paulus er helt enestående, og om du virkelig leser hva han sier så tror jeg at ditt syn på Gud, Evangeliet, frelse, ny fødsel, ny skapning, og for ikke å snakke om fortapelse og helvete aldri mer vil bli det samme.
La oss begynne å grave litt, og vi begynner med å se litt på helheten. Summen av påstandene er at Gud har;
- vedkjent seg oss
- bestemt oss til å formes etter Hans bilde
- vi skal bli Jesus søsken
- bestemt oss til søskenrelasjon
- erklært oss rettferdige
- gitt oss rettferdighet
og alt dette er gjort PÅ FORHÅND.
Dette stemmer hundre prosent med hva vi kan lese i Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt."
Dypdykk
Vi ser litt grundigere på Paulus sine påstander, og vi begynner med denne: "Dem som han på forhånd har vedkjent seg,"
Vedkjent seg er oversatt fra proginṓskō og er sammensatt av to ord;
1. pró (tidligere/før)
2. ginṓskō (å kjenne).
Ginṓskō kjenner vi fra før, og det er det samme ordet som brukes i Joh. 17:3: "Og dette er det evige liv at de kjenner (ginṓskō) den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus."
Ginṓskō betyr intimt fellesskap på et så dypt nivå at det på hebraisk også ble brukt om samleie.
Evig liv handler ikke primært om lengden, men om kvaliteten. Det peker på at vi er kjent, har intimt fellesskap med Gud. Paulus sier i Rom. 8 at FØR verden ble skapt så kjente Gud oss. Han ikke bare visste hvem vi var, kjente til oss, men vi var vevd sammen med Gud i et intimt og ubrytelig, relasjonelt fellesskap.
Vi hadde altså det evig livet (var kjent av Gud) allerede FØR SKAPELSEN! Vi var proginṓskō av Gud! Så selv om enkelte av oss ikke vet det/visste det, så har Gud selvsagt aldri trodd løgnen om seg selv som sa at vi - Hans egen barn - måtte fortjene Hans favør og fellesskap.
Frelse er altså å få vite det Gud alltid har visst - at vi alltid har hatt intimt, relasjonelt Far/barn fellesskap med Gud!
WOW!
Men det kommer mer og vi leser;
"har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken."
På forhånd bestemt er oversatt fra proorízō og betyr;
pre-etablere grenser FØR Skapelsen. (to pre-establish boundaries," i.e. before creation.)
Dette forsterker inntrykket av at Gud har bestemt seg for hvordan det skal gå med oss, Han har satt premissene, besluttet utfallet, etablert vår evige skjebne, og alt dette ble besluttet FØR VERDEN BLE SKAPT!
Vers 30 begynner slik; "Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt."
Det er samme ordet, predestinert (proorízō) som brukes, og betyr at vår destinasjon, vårt mål er bestemt på forhånd.
Predestinasjons-tanken, eller universell forsoning om du vil, forsterkes av at Paulus sier vi er kalt (kaleó) som betyr;
Jeg kaller, innkaller, inviterer.(I call, summon, invite)
Vi er altså invitert på forhånd til et evig fellesskap med Gud.
Vi ser på siste del av verset, og det går slik: "Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet."
Vi vet nå at vi er kalt på forhånd (før verden ble skapt) slik at vårt mål - evig liv med Gud - er en allerede fattet beslutning.
Men det er mer for vi er også erklært rettferdige. Erklært er oversatt fra dikaióō og betyr;
godtatt av Gud, har rett standard, gjort rettferdig og frikjent for alle anklager ved Guds nåde.
Denne rettferdigheten (Guds rettferdighet) fikk vi ikke først da vi ble klar over hvem vi var i Kristus (ble frelst - reddet fra løgnen om utenforskap,) men vi var allerede rettferdige FØR VERDEN BLE SKAPT!
Vi har altså ALLE ALLTID vært rettferdige!
Og ja, du har rett, da har ikke NOEN NOENGANG vært urettferdige (hvis vi ser bort fra de som har trodd og fremdeles tror det).
Slutten av disse utrolige versene fra Paulus sier; "dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet."
Gitt herlighet er oversatt fra doksázō og betyr;
å se oss slik Gud ser oss, se vår sanne , reelle, virkelige verdi. (Se oss gjennom Guds øyne, ref TIH)
Det at vi er gitt herlighet betyr altså at vi er gitt (og gis) den ære det er å være Hans barn, og det å herliggjøre (doksázō) Gud er å tilsvarende gi Gud ære for den Han er. Det er samme prinsippet, om du vil.
Som Gud skal ha fortjent ære for den Han er, får vi ufortjent ære for de vi er - Guds barn i Kristus. Vår ære er lik den som er Jesus til del ene og alene fordi vi er i plassert i Ham - det handler om vår plassering i Kristus, ikke vår prestasjon FOR Kristus. Der Guds ære er fortjent, er vår ære ufortjent og relasjonsbasert - ikke fortjent og prestasjonsbasert.
Konklusjon.
I dag skal jeg ikke komme med min konklusjon, for Paulus sin konklusjon er så uendelig mye bedre.
"Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham!
Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?
Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre."
Strongs
dikaióō
(from dikē, "right, judicial-approval") – properly, approved, especially in a legal, authoritative sense; to show what is right, i.e. conformed to a proper standard (i.e. "upright").
The believer is "made righteous/justified" (1344 /dikaióō) by the Lord, cleared of all charges (punishment) related to their sins. Moreover, they are justified (1344 /dikaióō, "made right, righteous") by God's grace each time they receive (obey) faith (4102 /pístis), i.e. "God's inwrought persuasion" (cf. the -oō ending which conveys "to bring to/out"). See 1343 (dikaiosynē).
doksázō
(from 1391 /dóksa, "glory") – glorify; properly, to ascribe weight by recognizing real substance (value). See 1391 (doksa).
"Glorifying (1392 /doksázō) God" means valuing Him for who He really is. For example, "giving (ascribing) glory to God" personally acknowledges God in His true character (essence).