Må du velge å bli et Guds barn?

Rom. 5:18: "Altså, likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle."

Det er en ikke uvanlig oppfatning at alle mennesker, uavhengig av deres prestasjoner, arvet statusen syndere på grunn av Adams fall. Det vil si at vi alle sammen, helt uskyldige, ble født som syndere i betydningen;

uverdige, urettferdige, ikke et Guds barn, og således på vei til ett av disse tre alternativene:

..evig død

..evig adskillelse fra Gud

..evig tortur på et nivå der man normalt ville ha dødd i løpet av få sekunder, og på toppen av alt mer følsom for smerter slik at torturen skal oppleves enda mer grusom. Det skal koste å ikke tro på Jesus, for å si det mildt!

Jeg kan huske første gangen jeg reflekterte på dette, og den ubehagelige tanken begynte å våkne at dette her var jo faktisk skikkelig urettferdig? Kan det virkelig være slik at en synd som Adam og Eva gjorde for cirka seks tusen år siden, etter så lang tid skal ramme meg?

Hva har jeg gjort for å fortjene det? Jeg var jo ikke der da Adam spiste av dette forbudte treet, men allikevel skal altså jeg få samme straff som han? Det får da være grenser til hvor lenge Gud skal være sint for denne handling som Adam og Eva gjorde?

Vi holder jo ikke på sånn og hevner oss i slektsledd etter slektsledd i tusenvis av år, eller hur?

Her måtte det være noe jeg ikke forstod!

Men det var mer som ikke stemte med denne oppfatningen at vi ble født med Adams syndestatus, for Jesus sa da vitterlig i Luk. 18:16 at alle barn hørte til Guds rike?

"Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til."

Hvis alle mennesker var født med en syndig nedarvet natur kunne ikke Jesus ha sagt dette, eller?

Men Jesus sa det, og det stemmer også med mitt hjerte og hvordan jeg opplever hva som må være rett. Jeg har selv fire barn, og hvis noen hadde sagt til meg at de var urettferdige syndere på vei til et fortjent helvete hadde jeg sett på dem som sinnsforvirrede mennesker. ALLE som har hatt barn vet at de er uskyldige, så enkelt er vel det?

Kristendommen forklarer dette dilemmaet med at vi er født som syndere, men at Jesus på tross av dette elsker oss, på denne måten;

Vi blir født som syndere, men denne medfødte "kreftsvulsten" slår ikke ut i full blomst før vi er når alderen 5-12 år. De lærde strides om hva som er riktig alder, og mange mener også at det visst nok varierer fra menneske til menneske.

Kristendommen påstår at på et gitt tidspunkt endres barnets status fra uskyldig til skyldig. Man går fra å være rettferdig, elsket av Gud og på vei til evig fellesskap med Faderen, til urettferdige syndere, hatet av Gud (det påstår noen) og med en ny destinasjon - evig død med eller uten tortur, alt etter hvilket kirkesamfunn du tilhører.

Prøv å se for deg at din lille datter på la oss si 8-9 år går og legger seg. Hun er elsket av Gud i kraft av sin barnslige uskyldighet, og skulle hun dø i natt kommer hun rett hjem til Gud, hennes kjærlige Far i himmelen. Men så, klokken fire om natten, skjer det en grusom forvandling. Din lille uskyldige datter forvandles fra å være hellig og rettferdig i Guds øyne, til en urettferdig synder. Hennes FORTJENTE skjebne er nå i følge Gud helvete og evigvarende tortur!

Det eneste hun er skyldig i er å være i slekt med Adam og Eva. Kan dette være mulig?

Men så kommer det et håp inn i dette tilsynelatende håpløse bildet, og det er Jesus. Dagens vers sier nemlig at;

"Altså, likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle."

Men, og det er et stort MEN! For der konsekvensen av Adams fall skjer enten vi vil eller ikke, så påstår kristendommen at det er annerledes med Guds gave.

DEN MÅ VELGES, ELLERS!

Forutsatt du velger Guds gave trenger du ikke å leve med den "gaven" du ble påtvunget på grunn av Adams fall. Det betyr slik jeg ser det, at det Adam gjorde får mye større konsekvenser i negativ retning enn det Jesus gjorde. Adams "epleslang" har i følge kristendommen større kraft enn Jesu offer på korset på Golgata.

Kan dette stemme?

Mitt svar er et rungende og tydelig NEI. Jeg tror nemlig at det eneste vi arvet fra Adam var LØGNEN som påstod at Guds forhold til oss hadde med våre prestasjoner å gjøre, og at et riktigere ord på arvesynden (som forøvrig IKKE finnes i Bibelen) vil være;

ARVELØGNEN.

Jesus sier da også i Joh. 16:9 at synden er at "vi ikke TROR på han!" (og på hans budskap om at Gud elsker oss uten betingelser, ref. TIH).

Min konklusjon er at vi har aldri vært uverdige syndere i Guds øyne, og på noe tidspunkt ikke har vært Guds barn. Det er, og har alltid bare vært en løgn. Det var løgnen om at Guds favør, Hans kjærlighet og relasjon måtte fortjenes vi arvet fra Adam og Eva, men når vi er små barn har vi ikke mental kapasitet til å tenke disse prestasjonsbaserte og sataniske løgntankene.

Derfor tror jeg at Jesus sa rett ut at små barn hører Ham til, fordi de forstår intuitivt at Gud elsker dem UBETINGET! Det er ikke rom for løgntanker i et barns sinn da et barnesinn er tunet inn på KUN én kanal - kjærlighet uten betingelser!

Men når vi vokser til får vi løgnen fra satan servert via stadig flere kanaler, og spesielt menigheter og kirkesamfunn bidrar negativt ved å påstå at Guds favør, kjærlighet og fellesskap må fortjenes. Samfunnet forøvrig er også i stor grad bygd på prinsippet straff og belønning, og dette prestasjonsbaserte systemet har vi mennesker siden tidenes begynnelse prøvd å "skvise inn" inn i vår tolkning av Gud.

Når et barn begynner å tenke sine første prestasjonsbaserte løgntanker blir de (som vi ble det) dessverre litt etter litt et offer for arveløgnen (også feilaktig kalt arvesynden). Det er disse løgntankene verden trenger å bli frelst/reddet fra - ikke for å bli Guds barn- men for å forstå at der ER og alltid har VÆRT det.

Man velger altså ikke å bli et Guds barn, men frelsen er å se at du alltid har vært det.

Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt."