Bokstavelig?
2. Kor. 5:14-15: "Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem."
Paulus sier her at én, altså Jesus, er død. Det kan vi forstå bokstavelig for han døde jo fysisk på korset, ikke sant? Så leser vi videre at han døde for alle. Det kan vi også ta bokstavelig, for vi tror jo at Jesu offer var for alle mennesker.
So far, so good!
Men så kommer det noe som plutselig ikke gir umiddelbart mening, og det er at vi ER alle døde? Det stemmer jo ikke, i hvert fall om man skal forstå ordet "død" bokstavelig, eller hur?
Verset indikerer at "død" ikke kan begrenses til å bety kun fysisk død, for det står at vi som er døde skal leve for Jesus. Men vi kan jo ikke være døde og levende på samme tid?
La oss se på hva dette kan bety, og vi går til det anerkjente oppslagsverket Strongs.
Ordet "død" er oversatt fra apothnḗskō og betyr iflg Strongs;
..dø ifra, separeres fra noe.
Da Jesus døde fysisk tok han samtidig livet av den løgnen vi alle trodde i våre sinn som hevdet at Guds forhold til menneskene var prestasjonsbasert, og at Hans favør måtte fortjenes. Denne løgnen hadde separert oss fra Gud, men separasjonen eksisterte kun i våre sinn - IKKE i Guds sinn.
Vi - ikke Gud - trodde løgnen som påstod at veien til felleskap med Gud involverte oss på noe vis. Løgnen påstod det var noe vi måtte gjøre, et valg vi måtte ta, og denne innsatsen/gjensvaret/responsen (løgnen har mange navn) var det som måtte til for at vi igjen skulle kvalifiseres til å bli et Guds barn slik den opprinnelige planen var.
Uten at vi gjorde i det minste noe var vi på vei til evig død, med eller uten tortur alt etter hvilket av de 44.000 kristne kirkesamfunn du tilhører.
Det var denne løgnen vi måtte "dø" fra, men vi klarte det ikke selv. Fire tusen år med å prøve å bli verdige via våre gjerninger hadde bare gjort situasjonen verre. Den prestasjonsbaserte tankegangen hadde fått enda mer liv ved Loven, og da Jesus kom var mennesket lenger borte fra Gud i sine sinn (og gjerninger) enn da Eva og Adam falt i hagen.
Så dør Jesus på et kors ved at loven, i overført betydning, tar hans liv. Det er vår prestasjonsbaserte tankegang basert på løgnen fra satan, som tar livet av Guds sønn. Det er vi, mennesket under løgnens klamme grep, som i praksis dreper Jesus.
Loven ser ut til å vinne over nåden - bokstaven over Ånden!
Men da Jesus dør fysisk, og med ham også den løgnen som holdt oss nede i et fengsel av egne prestasjoner, dør også vi den samme døden. Vi separeres fra løgnen i våre sinn - vi dør fra den!
For;
.. Jesus døde ikke alene på korset, men du døde sammen med ham.
.. Jesus stod ikke opp alene fra graven, men du stod opp sammen med ham.
.. Da Jesus stod opp fra graven og hadde overbetalt for vår synd - at vi ikke trodde på ham (Joh. 16:9) - var det DU som stod der sammen med ham.
.. Jesus døde fysisk og stod opp fysisk, men din død bestod i å bli separert fra løgnen som lenge nok hadde holdt deg nede i en misforstått følelse av prestasjonsbasert uverdighet.
.. Jesus døde ikke for å betale for dine feiltrinn der hans død gjorde deg uskyldig selv om du egentlig var skyldig. Nei, han døde for at du skulle forstå at du ikke trenger å prestere for å bli elsket, og for at du skulle tro på ham - tro på kjærlighet UTEN betingelser.
Min konklusjon;
Da Jesus tok livet av løgnen fra satan som hadde ført til at ALLE var syndere og billedlig talt var "døde" for sannheten i deres sinn, da døde samtidig ALLE med ham.
Da han stod opp igjen var det for at vi ikke lenger skulle streve under løgnen som sa at vi ikke var verdige i oss selv, men at vi alle skulle leve som Guds barn i kraft av relasjonen med Gud.
ALLE døde, og derfor lever ALLE.
NB! Men husk, det har alltid vært ALLE - ikke kun noen!
Strongs
apothnḗskō
(from apó, "away from," which intensifies /thnḗskō, "to die") – properly, die off (away from), focusing on the separation that goes with the "dying off (away from)."
apothnḗskō ("die off, from") occurs 111 times in the NT. It stresses the significance of the separation that always comes with divine closure. (apothnḗskō) stresses the ending of what is "former" – to bring what (naturally) follows.