Tilhørighet

1. Kor. 15:21-22: "Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus."

Verset tolkes av mange til at det er den fysiske døden det handler om. Men det er det ikke, for døden (oversatt av thánatos) betyr i følge Strongs;

.. en død i våre sinn som tar livet av sannheten om at alle mennesker er Guds barn, og har fellesskap med Ham i kraft av relasjonen. Denne sannhetens død i sinnet produserer en feilaktig tanke om å være separert fra Gud.

Døden Paulus snakker om handler om at vi i våre sinn feilaktig tror at vi separert fra Gud - det betyr ikke fysisk død!

Det var denne innbilte adskillelsen fra Gud som kom inn i verden ved Adam, og som rammet alle mennesker enten de ville det eller ei. De kunne ikke velge det verken inn eller ut, si ja-takk eller nei-takk, velge å tro det eller å ikke tro det.

For det var noe som skjedde i den åndelige verden og som påvirket absolutt alle mennesker uavhengig av deres valg, prestasjoner, og om de var snille eller slemme, høye eller lave - tynne eller tykke - det rammet ALLE!

Da alle mennesker var overbevist om at det var deres oppgave å minske avstanden til Gud ved sine gode gjerninger kommer altså Jesus til jorden og avslører at de er offer for en løgn. På korset åpenbarer han at Gud er en alltid tilgivende og kjærlig Gud, og resultatet er at;

"Vi fikk alle liv ved Kristus!"

Dette livet som alle fikk av (ved) Jesus annulerer døden alle fikk ved Adam. Det er en overbetaling av fallet, og det mer enn fjerner de negative konsekvensene fallet hadde produsert.

Døden var altså ikke en fysisk død, men en innbilt separasjon i våre sinn. For Gud trodde selvsagt ikke løgnen som kom inn i verden ved Adams fall, det regner jeg med du er enig i? Så i Hans sinn og hjerte var vi alle Hans barn, og hadde vært det hele tiden - også mens vi trodde at vi ikke var det.

Men hva er dette livet (zōopoiéō) som Jesus gav til alle? Det er det intime felleskapet med Gud, Jesus og DHÅ som Gud gir og ER til alle mennesker. Gud ER kjærlighet!

Det Jesus gjorde på korset var intet mindre enn å gi liv til alle, der Adams fall hadde gitt død. Jesus kom for å hente det som var mistet, men ikke bare det - Han kom for å åpenbare at fra Guds side så hadde vi alltid vært Hans elskede barn.

Fra Guds side har det aldri eksistert en separasjon mellom Ham og oss. Den har kun eksistert i våre sinn som en løgn, som inntil korset holdt sannheten nede i sitt dødelige grep.

Like lite som noe menneske kunne velge konsekvensene av Adams fall, kan noe menneske velge konsekvensene av Jesu offer. Døden rammet alle, og livet rammet alle. Like lite som du var skyld i fallet, er du skyld i oppstandelsen og oppreisningen fra fallets konsekvenser.

Du falt ikke på grunn av din ulydighet, men du reiste deg heller ikke opp (ble rettferdig) på grunn av din egen lydighet, som Paulus her forklarer i Rom. 5:18-19:

"Altså, likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet."

La oss se hvordan dagens vers blir om vi oversetter død med separasjon, og liv med tilhørighet.

"Fordi separasjonen kom ved et menneske, er også de separertes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle i sine sinn separeres fra Gud på grunn av Adam, skal alle få visshet om sin evige tilhørighet til Gud ved Kristus."

Var ikke dette en bedre og mer forståelig oversettelse? Men vis jeg skulle ha forklart versets innhold til et barn, ville det ha blitt slik:

"Fordi Adam falt trodde plutselig alle sammen at de ikke lenger var Guds barn, men måtte fortjene å bli det. Jesus kom og viste oss alle at dette ikke var sant."

Kanskje dette var enda bedre? Vi oppfordres jo til å tro som et barn?

Strongs

thánatos

(derived from 2348 /thnḗskō, "to die") – physical or spiritual death; (figuratively) separation from the life (salvation) of God forever by dying without first experiencing death to self to receive His gift of salvation.

zōopoiéō

("make alive, enliven") is particularly used of God infusing His life in the believer. The Lord infuses eternal life (zōē) into us each time we receive (obey) faith from Him. This enables living with God – not just for Him (cf. Gal 2:20; Ro 8:28-30; 1 Jn 5:4). His self-existent, all-powerful life overcomes all the deadly effects of sin.