Er alle mennesker Guds barn?
Luk. 15:4: "Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?" Dette er en av flere lignelser som forteller oss noe om hvem Gud er, og hvordan Han forholder seg til oss. Det er to spørsmål jeg ønsker du skal stille deg til dette verset, og de er;
Hvem leter etter hvem?
og
Hvor lenge letes det?
Jeg tolker dette verset til at det er Gud som leter etter et menneske som enten ikke kjenner Gud, eller etter en som har kjent Gud men er kommet på avveie, og Han slutter ikke å lete FØR personen er funnet.
Neste vers er bærer av samme budskap, men går lenger da det her mer enn indikeres at alle mennesker er Guds barn. Og ble det til og med før jorden ble skapt! Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt." Frelse kan derfor, slik jeg forstår det, ikke bety å bli Guds barn da jeg tolker Bibelens budskap til at alle mennesker allerede er det.
Ingen kan bli det de allerede er, og i verset under mener jeg det bekreftes at Gud er Far til alle. Ef. 3:14-15 (1930): "Derfor altså bøier jeg mine knær for Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden," Lignelsene om sauene, mynten, og den bortkomne sønnen mener jeg peker på en Far som leter helt til den aller siste av oss er funnet. Det er Gud som leter i disse historiene, og Han leter helt til den siste av oss er funnet og inkludert i Hans familie.
Den bortkomne sønnen. En tolkning er at den bortkomne sønnen gikk hjem i anger og ydmykhet. Jeg tolker det litt annerledes, men la oss først se hva som står. "Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe. Da kom han til seg selv og sa: "Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!" Det er tydelig at den fortapte sønnen var blakk, kald, sulten og tørst. Hans beslutning om å returnere hjem var tuftet, slik jeg oppfatter det, på det minst edle motivet i verden - ren egoisme. Det virker også som at han var sikker på at faren hadde fratatt ham statusen som sønn på grunn av alt det gale han hadde gjort, som jeg mener vi kan lese ut av følgende;
"Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn." Men farens reaksjon var totalt annerledes enn den fortapte sønnen forventet, som vi ka se av faren reaksjon;
"Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham." Faren gav deretter følgende beskjed til sine tjenere;
"Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden." Jeg tolker og forstår Bibelens budskap til at alle mennesker er Guds barn, sønner og døtre av Gud. "Frelse" mener jeg derfor beskriver opplevelsen/øyeblikket når du ser hvem du er - ikke når du blir en du ikke var.
"Er alle mennesker Guds barn?" er et spørsmål som jeg mener er utrolig viktig (og ufarlig) å grunne på, og ikke minst å få svar på. For om det er slik jeg tenker og resonnerer blir misjon å fortelle mennesker at de er Guds barn, ikke at de må bli det.
"Dem og oss" blir til oss - Guds familie der alle er med.