Skyldig eller uskyldig?

Det er ikke uvanlig å hevde at alle mennesker, uavhengig av kvaliteten på deres liv og gjerninger, en gang i livet vil passe beskrivelsen; uverdige og skyldige syndere. Verset man som oftest henviser til finner vi i Rom. 3:23: "for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet."

Med dette verset som bevis påstår man at det er en ubalanse i regnskapet mellom Gud og mennesker som må gjøres opp for at rettferdigheten skal kunne opprettholdes.

Selv om Gud som din Far elsker deg så høyt at Han til og med gav sin Sønn for deg, så må Han i rettferdighetens navn også bli din dommer og dømme deg skyldig, uverdig og urettferdig. Men om man leser videre i Rom. 3 så står det: "Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus."

Vi har altså ingen del i Guds herlighet, men får det på tross av? Er det slik dette skal forstås?

Mitt spørsmål til deg er om det virkelig er slik at den samme Gud som dømmer deg skyldig og uverdig, også er din kjærlige far som elsker deg ubetinget? Kan det være sånn at i Guds øyne er du altså skyldig, men allikevel uskyldig? Dømt, men allikevel frikjent? Gud både elsker og hater deg på samme tid? Mener Gud virkelig at vi fortjener straff, men at vi kan slippe om vi "bøyer kne"? Er dette Evangeliet? Er dette sannheten om oss, og er det virkelig slik Gud ser på oss? Skal vi leve våre liv med visshet om at på den ene siden er vi uverdige syndere, feilslåtte prosjekt som uten Guds nådige "på tross av" inngripen hadde ført oss rett til et fortjent helvete? Er Guds prosjekt, et paradis på jorden for Hans barn, totalt ute av kontroll da vi allerede helt i starten beviste vår udugelighet og ondskap? Er vi kun frikjente forbrytere, dømt og kjent skyldige til evig eksistens på utsiden av Guds fellesskap, og må således leve evig med bøyd nakke der vi må prise og takke Gud hvert sekund for at vi i det hele tatt for lov til å puste og eksistere? ER VI DØMT, MEN FRIKJENT? ER VI EGENTLIG UBRUKELIGE? Hva sier Bibelen, er det vanlige neste "trekk" i en slik leksjon som dette, men hva om jeg heller sier; "Hva sier hjertet ditt?" I mitt hjerte (bruker det som et bildespråk på den Hellige Ånds tilholdssted i meg) er dette budskapet helt feil, og jeg kjenner overhodet ingen sanksjon eller noe som i det hele tatt minner om at dette er Evangeliet. For Jesus viste oss i sitt liv noe helt annet, og dømte INGEN! Du finner aldri Jesus i en eneste situasjon der han først forteller et menneske hvor skyldig denne er, for så å totalt skifte karakter og dele ut en ufortjent "på tross av" frikjennelse. Jesus var aldri slik! Det er mange vers som er enig med meg i dette, men også (slik jeg tolker det) mange vers som er uenig. Du kan faktisk finne belegg for begge påstander i Bibelen slik jeg leser og tolker Bibelen. Men Jesus, han som er DHÅ (ref.Joh. 14:18) bekrefter ved sitt liv og gjerning at Gud aldri har dømt deg skyldig! Jesus var jo god mot alle, og SPESIELT det samtiden kalte syndere. Denne, og dette er mine påstand, schizofrene "onde og samtidig gode" Gud som mange forkynnere dessverre henviser til, er ikke annet enn en videreføring av løgnen som påstår at Guds favør må fortjenes, og at alle mennesker står skyldige fremfor Gud. Løgnen fra satan påstår at du er skyldig, men kan bli frikjent om du velger å tro Evangeliet, ta imot, bli frelst, bøye kne, omvende deg etc. Men husk; om du ikke tror, tar imot, sier ja, gjør din del, responderer, så vil du i Guds øyne være skyldig til evig straff og pine. Dette trodde jeg før, men DHÅ har fortalt meg at dette er en løgn! Jeg tror at det var for å lede oss på rett spor, i retning ubetinget kjærlighet, at Jesus kom til jorden. Han måtte dø på et kors for å demonstrere ubetinget kjærlighet, for uten dette offeret hadde vi fortsatt levd i det løgnaktige, gjerningsbaserte, skrift-avhengige sporet vi var i, og alle mennesker hadde også i dag vært underkuet av innbilt skam og uverdighet. Men Jesus, som er Gud, viste oss hvem og hvordan Gud er, men også hvem vi er. For han ble akkurat som oss, og vi er som Han er, sier Bibelen. Jesus var altså ikke et forbilde FOR oss, men OM oss.

Jesus viste oss hvem vi er, er ikke det utrolig? Vi var (og hadde alltid vært, ref. Ef. 1:4-5) Guds ekte barn, elsket ubetinget, og rettferdige, rene og hellige, fordi vi alltid har vært i Kristus - en del av Ham! Dette at vi alltid har vært i Kristus (og ikke må "bli frelst inn i Ham) er selve essensen i Evangeliet!

Det er det Paulus kalte hemmeligheten! Frelse er å se og få åpenbart hvem du alltid har vært - ikke å bli den du burde! Jeg stopper her, men kan skrive og tale om dette i timer, dager, uker, måneder og år! Min tolkning og konklusjon basert på Bibel, DHÅ og Jesu liv og gjerning.

Jesus kom ikke for å dømme oss, for deretter å frikjenne oss.

Det var ikke vår gjeld til Gud som ble betalt, for vi har aldri vært skyldige. Korset beviste ikke vår uverdighet, men vår verdighet. Korset beviste ikke vår skyld, men vår uskyld. Det var ikke vi som døde på korset sammen med Jesus, men det var løgnen om oss som døde!

Hva mener du? Er du skyldig eller uskyldig? Du får gjøre deg opp dine tanker, slik vi alle må gjøre. Om du vil ha ett råd fra meg er det å lytte mer til DHÅ i deg, enn til hva du har resonnert deg fram til via dine favoritt-vers i Bibelen.