Kirkeveggen - inkluderende eller ekskluderende?

Man hører ofte at kirkerommet tilbyr sikkerhet fra farene utenfor, og predikanten elsker å dra sammenlikningen med Noas Ark. Utenfor raste stormen, døden herjet, men inne i Arken var det trygt. Det vil si, for de åtte utvalgte. For ikke alle var inkludert i varmen, tryggheten og sikkerheten som Arken representerte, men for majoriteten var Arkens tykke og høye vegger faktisk det som ekskluderte dem. Veggene i Arken tilbød liv for de få, men død for de mange. La oss se litt nøyere på denne sammenlikningen mellom menigheter og Noas Ark, og det første som slår meg er at som i tilfellet med Arken representerer kirkeveggen skillet mellom liv og død. Den er både inkluderende og ekskluderende, representerer både liv og død, frifinnelse og straff. Veggene i kirkerommet, som veggene i Arken, skiller de verdige fra de uverdige! "KOM INN OG REDD LIVET!" roper man til de som er utenfor. Budskapet man hører i kirkerommene kveld etter kveld, møte etter møte, er at det er kun vi som befinner oss inne i rommet, i Arken, som er berget. De som er utenfor er i realiteten allerede døde. Men som alle predikanter har lært seg å si; "Det er ikke Gud som dømmer dem, de har dømt seg selv!" For Gud er bare god, skal vite. Vi som er innenfor tror etter kort tid at "menighetens fire vegger" oppfattes av de utenfor som både inkluderende og kjærlige, men det er dessverre ikke hele bildet. For veggene bærer samme budskapet som Arken, at det er KUN de som er innenfor som er verdige Guds kjærlighet, mens de utenfor er uverdige syndere på vei til et fortjent helvete. "KOM INN OG OMVEND DEG!" roper vi, og forsterker inntrykket av at det er dem og oss, de uverdige og de verdige, A og B mennesker. Jeg tror at mye av årsaken til at selve menighets-strukturen er feil og ikke fungerer optimalt, er forståelsen blant kristne av hva frelse egentlig er. Mange, kanskje majoriteten?, tror at frelse er å gå fra å være djevelens barn (de utenfor veggene) på vei til helvete, og til å bli et Guds barn (de innenfor veggene) vei til himmelen . Men jeg klarer ikke å komme til den konklusjonen at frelse er å bli et Guds barn, men heller at frelse beskriver det som skjer når du forstår at du er det. Bibelen kaller frelse også for å kommet til sannhetens erkjennelse. Men så lenge man tror at ikke alle er Guds barn vil kirkeveggene, i tillegg til alt det gode de representerer, også være bærere av løgnen fra satan som påstår at de som er utenfor ikke er verdig Guds favør og kjærlighet, og i Guds øyne er skyldige til evig pine. Løsningen man presenterer til de utenfor er å bli frelst, og komme seg i sikkerhet i en menighet eller kirke. For det er først når man er der er at man er trygg fra farene utenfor. Det er her paradokset ligger, det som vi innenfor kanskje ikke alltid tenker like mye på? For hvem er det kirkeveggen tilbyr redning fra?Svaret er faktisk Gud! Utenfor kirkeveggen vil Gud vil drepe deg, men innenfor vil Han elske deg! Du kan filosofere litt over disse tankene fra meg, og se hva du kommer fram til. Kanskje vi trenger å tenke nytt når det gjelder menighet, misjon, og ikke minst hva frelse egentlig betyr? Husk at Bibelen selv bekrefter at loven gjorde fallet større, ikke mindre, så det er jo ikke sikkert at alt vi foretar oss i Guds navn er hundre prosent korrekt?

Kanskje det finnes nye og bedre veier for å gjøre kjent Guds ubetingede kjærlighet, om vi våger å slippe litt taket i det tradisjonelle?