Hvorfor så sint?

Sitter her på morgenen klokken 06.50 og tenker litt. Jeg har stått opp 05.30 for å gjøre unna litt mail med leverandører i Kina i forbindelse med bestillinger av treningsutstyr. Må ta dette på morgenen før jeg skal på jobb i rusomsorgen fra 08-15.30.

Jeg har to jobber for tiden, og har hatt det i 1,5 år, og årsaken er at jeg bygger opp en forhåpentligvis sunn og god forretning innen salg av treningsutstyr samt et treningssenter-konsept.

Nok om det, det er forsåvidt irrelevant, med dog en faktor. For i tillegg til det jeg styrer med av arbeid så elsker jeg å bruke tid på å hjelpe mennesker å bli kjent med Guds ubetingede kjærlighet. For jeg tror nemlig at det vil mer enn noe annet være viktig i våre liv.

Guds ubetingede kjærlighet er som en ild som brenner bort all angst, om det er prestasjonsangst, angst for helse, økonomi eller relasjoner. Ilden gjør deg harmonisk, setter deg i rett stand, og som Paulus sier i Rom. 12:2: "forvandler deg!"

Denne forvandlingen skjer fra innsiden og ut, og er et verk fa DHÅ ene og alene. Din deltakelse er IKKE en faktor i dette!

Dette unner jeg alle å få del i, og jeg tror også at det å spre denne ilden (ja, jeg kaller det for ild) er selve den siste verdensvide vekkelsen.

"Kan du bevise det?" Ja, hvis du tror på meg, og at DHÅ har vist meg det - ellers ikke." Men det er gode nyheter, både det om vekkelsen, og budskapet om at ingen mennesker vil miste felleskapet med Gud i det evige livet som kommer.

Alle blir med, og alle er og har alltid vært Guds barn. Hans kjærlighet til oss er uten betingelser, og dermed er det ingenting vi kan bryte av regler eller bud for å miste fellesskapet.

Det er sant at Jesus viste oss det riktige bildet av Gud!

Men så sitter jeg her og lurer, og det er ikke første gang. Hvorfor blir så mange kristne så sinte over dette budskapet? Hvis de ikke tror på det, så hvorfor i det hele tatt bry seg da? Hva er det som fører til denne til tider voldsomme intensiteten i diskusjoner og debatter?

Har du et svar?

Jeg er kroppsbygger, og der diskuterer vi veldig ofte hva som er rett treningsform og rett diett. Men denne diskusjonen som foregår blant såkalte ikke-kristne er jo på et helt annet nivå enn det vi kristne holder på med. Der er det ingen som hisser seg opp, blir sinte og fornærmet, bruker nedsettende ord om de som tenker annerledes.

Nei, i slike debatter og diskusjoner er vi faktisk interessert i om andre ser ting annerledes, for tenk om det er noe vi har gått glipp av? Vi forstår jo alle at ingen av oss vet alt, og om det er noe ny kunnskap å hente så er vi ivrige lyttere.

Så hva er det som trigger dette sinnet, frekkheten, og til og med direkte ondskapen? For jeg har blitt dømt til å brenne i helvete mer enn en gang på grunn av at jeg tror at alle er Guds barn i kraft av relasjonen og Guds utvelgelse før verden ble skapt.

Jeg tenker, er det virkelig mulig at et kristent menneske kan dømme et annet menneske til helvete? Ofte inkluderes til og med mine barn, som forøvrig er voksne. De skal også pines og tortureres som ledd i en familie-forbannelse jeg da har utløst som følge av at jeg tror Gud er bare god.

"Om jeg er sår og bitter?"

Overhodet ikke; det biter ikke på meg et sted, heldigvis. DHÅ har gjet et verk i meg som er utenfor min forstand, og helt uten min deltakelse. Men, når jeg er trøtt, har mye å gjøre, så kan jeg kjenne det av og til kan gjøre meg trist. Da overtar det menneskelige i meg litt, og da kan følelsene komme.

Som det gjør litt i dag. Jeg sitter og grubler på hvorfor, hva er det som gjør de kristne så ufattelig sinte, slemme og av og til tilsynelatende onde?

Det er faktisk omtrent alltid de mer konservative som er de sinte, som det var på Jesu tid. Beklager å måtte konkludere med det, men slik er det. Mine snart 40 års erfaring i dette miljøet er bevis godt nok for meg.

De påståtte sløve er som regel alltid snille, omtenksomme og greie.

Hvorfor slutter jeg ikke da?

Svaret er at jeg har sluttet veldig ofte, men sjeldent mer enn en dag. Jeg opplever at det er et kall som er i skjæringspunktet mellom min største glede, og min største smerte.

Det er ikke noe i livet som til tider volder meg mer smerte, men heller ikke noe som gir meg mer glede. Jeg har ofte lyst til å slutte, men på innsiden drives jeg videre av en ild som er mer voldsom en noen gang. Det er vel Gud som bare har besluttet det slik, tenker jeg.

Mitt mål og ønske er at vi kan diskutere på et respektfullt nivå, og med rett motiv. Enighet er ikke et must, men rett motiv er det.

Jeg sletter av og til kristne som venn på Facebook, fordi jeg rett og slett ikke orker all negativiteten. Det blir for mørkt og trist. Til dags dato har jeg ikke slettet ikke-kristne venner, av den enkle grunn at de håndterer uenighet på en helt annen måte.

Ja, dette var mine tanker her på morgenen. Nå er det snart jobb i rusomsorgen der jeg kan leve ut den ubetingede kjærligheten som brenner på innsiden. Lørdag og søndag skal jeg jobbe på akutt psyk. avdeling, og der er det også et voldsomt behov for kjærlighet uten betingelser.

For det er det som er målet med mine utlegninger; at DU blir ubetinget kjærlighet der DU ferdes. Jeg har overhodet ikke noe mål om å stå igjen som vinner av diskusjoner, være den som fikk rett. Målet mitt er at mennesker skal få det godt, og oppleve det jeg opplever; Guds ild - den ubetingede kjærlighetens kraft i sitt indre som forvandler deg til det Gud har tenkt.

"Ok, sier du at du er i mål?" Nei, det sier jeg ikke, men jeg er på vei. Kjærligheten uten betingelser er drivstoffet, og farten øker dag for dag. Måtte ditt liv også bli drevet fram av den sterkeste kraften i universet; ubetinget kjærlighet - Gud selv!