Korset

Korset representerer noe helt unikt i menneskehetens historie, for der fikk verden igjen se Guds hjerte. Bibelen beskriver dette blant annet slik i 2 Korinter 5:19: ”Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss.”

Gud forsonte verden med seg selv! Selv trengte Han altså ingen forsoning for fra Hans ståsted var ingenting forandret. Men det var vi som trengte forsoning, for vi trodde løgnen fra satan som sa at vi stod i gjeld til Gud. Vi var sikre på at våre gjerninger hadde dømt oss skyldige, og at loven beskrev hvordan Gud forholdt seg til våre feil og mangler.

Helt siden fallet i Edens Hage hadde mennesket levd i et mørke der de trodde løgnen om at Guds favør måtte fortjenes. Menneskeheten gikk fra å ha et rent familiært forhold til Gud, og over til et prestasjonsbasert. Gud var ikke lenger vår ubetingede kjærlige Far, men en som nøye overvåket våre prestasjoner og gav oss kun det vi fortjente av godt eller ondt.

Men som sagt, det var hva vi trodde. For Gud trodde selvsagt ikke løgnen om seg selv, og fra Hans side var vi fremdeles Hans barn som Han elsket akkurat like mye som før. Våre prestasjoner var, og blir aldri et tema for Gud, for Han ikke bare elsker oss uten betingelser, men Han er kjærlighet.

Gud er kjærlighetens opphav og eksistens, og alt som er skapt i hele universet er skapt av nettopp kjærlighet. Det finnes ingen større kraft enn kjærligheten, og Bibelen sier dette slik i 1 Korinter 13:13: ”Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

I Lukas 23:34 sier Jesus: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Jesus er spikret på et kors, og har vært igjennom den verste tortur et menneske kan forestille seg. Drevet av hat og sinne har de mennesker Han selv har skapt pint Skaperen på det mest groteske, men hva kommer ut av Ham i det Han presses helt til yttergrensen? Jo, en bønn til sin Far om tilgivelse for sine mordere og torturister.

Legg også merke til at det er Gud i Kristus som tilgir, og at Jesus er det brukne karet Han bruker til dette. Så det er Guds tilgivelse som deles ut til mordere, torturister, Guds-spotter, løgnere og til hele menneskeheten. Men i følge vår kristne tradisjon skulle man jo gjøre noe for å få/kjøpe tilgivelse fra Gud, som i det minste å be om det? Men her er det ingen som ber om tilgivelse, ingen som verken angrer eller omvender seg, men så blir de allikevel tilgitt?

Vi har nok misforstått dette med tilgivelse, og plassert det i den tankegangen som stammer fra løgnen fra satans munn. Den som hevdet at Guds forhold til oss var basert på systemet straff og belønning, og at velsignelse eller forbannelse var noe vi selv valgte ved våre handlinger.

Men korset viser oss noe annet, og der åpenbares Guds sanne hjerte. For Gud tilgir ikke som en handling blant flere i Hans register, men tilgivelse er den praktiske konsekvensen av at Han er kjærlighet. Vår menneskelige utgave av tilgivelse har sine røtter dypt plantet i løgnen fra satan, og betraktes å være en handling vi kan velge å gjøre om vi vurderer det riktig når vi legger vår menneskelige rettferdighetssans til grunn.

Guds tilgivelse er radikalt annerledes, og forholder seg ikke til graden av overgrep, for det er ikke en handling Gud kan velge å gjøre eller ikke gjøre. For Gud tilgir ikke, Han ER tilgivelse! Som sola avgir lys og varme så avgir Gud alltid bare tilgivelse for det er slik Han er.

”Men tilgivelsen ble vel først gjort mulig ved at Jesus døde på korset?” I forhold til oss er svaret ja, men fra Guds side er svaret nei. Vi trengte å se Jesu blod renne for våre misgjerninger, men Gud trengte det ikke. For Han trodde aldri løgnen om seg selv, og det synderegisteret vi var sikre på eksisterte var ikke reelt. Det eksisterte bare i våre sinn, men ikke i Guds sinn! Han holdt aldri våre handlinger mot oss!

Så vi ble ikke tilgitt på korset, men vi har faktisk alltid vært tilgitt. Et eksempel som viser oss at tilgivelsen var i funksjon før korset finner vi i Markus 2:5: ”Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ”Sønn, dine synder er tilgitt.” Og i den gamle Pakten tilgav Gud folket kollektivt hvert eneste år, og det var jo lenge før Jesus hadde gitt sitt liv på korset.

Så korset representerte ikke innslagspunktet for tilgivelsen, og heller ikke helbredelsen. Mange tror kanskje det, og viser til Jesaja 53:5: ”Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.”

Man tenker at helbredelsen på en måte ble kjøpt av Jesus, og at betalingen var Hans mange sår. Jeg har til og med hørt utregninger som sier at antall hovedgrupper og undergrupper av sykdommer i verden stemmer med antall glassbiter i svepen kombinert med antall piskeslag.

Men vi vet jo at Jesus helbredet mennesker før korset, så det kan jo ikke stemme at Jesu sår var betalingen for helbredelsen? For Bibelen sier da også at Gud er vår lege. Fra Hans ståsted har vi alltid vært helbredet, men fra vårt ståsted var det annerledes. Vi var så influert av satans løgn, som loven forsterket med sitt strenge system basert på straff og belønning, at vi trengte å tilfredsstille offer-tankegangen i våre sinn.

Hele samfunnet var i over 4000 år bygd opp på et system som krevde offer for synd, og derfor måtte Jesus dø. Det var for å tilfredsstille vårt behov for et offer at Jesus frivillig ble det endelige offeret, men la meg si det slik, fra Guds side var det ikke et behov. Han trodde selvsagt ikke satans løgn, men fordi vi gjorde det valgte Han helt uskyldig å gå i døden for deg og meg.

”Hva slags konsekvenser får dette for frelsen?” Ganske så radikale, om jeg legger til grunn det tradisjonelle synet der man før frelsen er Guds fiende, og først etter frelsen har blitt Guds venn. Før trodde jeg også at frelse var en utenfor/innenfor opplevelse, B-menneske til å A-menneske, og at frelsen var en slags åndelig fødsel med kosmiske og ikke så rent lite mystiske konsekvenser der man gikk fra ”mørke til lys, fra Satans makt og til Gud.” (Apg 26:18) Man ble en ny skapning, og i frelses-øyeblikket ble man med i Guds familie.

Slik tror jeg ikke det er lenger, men at frelsen er å se det Gud alltid har sett, nemlig at du alltid har vært Hans barn. Du kommer til sannhets erkjennelse, som det står i 1 Timoteus 2:4. Den sannheten du ser er ny for deg, men ikke for Gud, for Han har sett sannheten hele tiden.

Det mørke du går fra kobler Paulus sammen med satans makt i samme setning, og lyset med Gud. At Gud er lys kan du lese mange steder i Bibelen, blant annet i Johannes 1:4. Men hva er det mørket vi går fra i frelsen? Ordet mørke kommer fra gresk Skotos, og betyr: Et moralsk mørke som gjør deg ute av stand til å bedømme og oppfatte det guddommelige.

Mørket du lever i er med andre ord løgnen fra satan!

Lyset derimot kommer fra gresk Phos, og betyr: Manifestasjonen av Guds eksistens, gudommelig lys/opplysning til å åpenbare og gi liv i Kristus.

Men andre ord, lyset er sannheten om Gud!

Frelse er å bli reddet fra løgnens konsekvens, så du kan se sannheten om deg selv. Det kan skje i et øyeblikk, ofte da med sterke følelsesmessige opplevelser initiert av den hellige Ånd, eller over tid og da ofte med mindre følelsemessige utslag.

”Men trengte ikke Jesus å dø? Er det det du sier?” Nei, det er ikke hva jeg sier, for uten Jesu blod på Golgata ville vi fremdeles ha vært i systemet straff og belønning, og våre menneskelige offer ville aldri ha tilfredsstilt våre egne sinn nok til at vi ville ha følt oss verdige til å ha felleskap med Gud.

Men det jeg sier er at fra Guds side så var det ikke nødvendig, for Han har aldri sett på oss som noe annet enn Hans elskede barn. Men det gjør bare forsoningen på korset bare enda større for meg, for det var ingen regning å betale, helbredelse og frelse å kjøpe tilbake fra verken lov eller djevel, men denne løgnen eksisterte kun våre sinn. Tenk det da? Han døde for oss rett og slett av kjærlighet alene.

Forsoningen er noe av det vakreste jeg vet, og nå som jeg ser det ”med Guds briller” blir det bare så uendelig mye større. Jesus døde ikke fordi min synd krevde et offer, men fordi mitt sinn krevde et offer. Det var ren og skjær kjærlighet til meg som fikk Jesus til å gå korsets vei. Det er rett og slett bare overveldende.

Gud er den samme, og vil aldri forandre seg. Det betyr at Han ikke forandret seg etter fallet, og at loven med sine krav om offer for synd derfor ikke beskriver Gud, men satan. For Gud har alltid elsket oss, og aldri vært mot oss. Han har aldri krevd noe av oss, men alltid bare vært på giversiden, og Hans nåde varer i sannhet til evig tid.

Det er opp til oss å lære oss å leve på mottakersiden, som barn av Gud.