Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Jeg, en tviler


Da jeg var yngre trodde jeg mer enn jeg tvilte, men nå tviler jeg mer enn jeg tror. Vil det si at det går feil vei med troen? Er jeg i ferd med å miste noe, eller er jeg kanskje i ferd med å finne noe. til og med noe veldig viktig?

Vel, jeg er tilbøyelig til å tro det siste. Som kjent for mange av mine lesere fikk jeg en opplevelse allerede i 1984 der jeg i et refreng av Jerusalem; ”i natt kommer Jesus igjen” fikk et møte med Jesus. Det var ingen frelsesopplevelse der jeg gjorde noe for at Gud skulle belønne meg ved å akseptere meg, og forholde seg til meg på en ny måte. Men det var jeg som plutselig så annerledes på Gud, og jeg bare visste at Han elsket meg og alltid hadde gjort det.

Kan det være det som menes med å komme til sannhets erkjennelse? At den evige sannheten som er at Gud alltid har elsket oss gikk opp for meg? For sannheten var vel ikke ny for Gud, men kun for meg? At det ikke var meg som i det øyeblikket gikk fra Guds fiende til Guds venn, men heller at sinnet mitt ble tømt for løgnen som påstod nettopp det? Og at frelsen er at dette løgnens slør blir tatt bort så sannheten om Gud kan strømme fritt fra hjertet og opp i sinnet? Kan det være så enkelt?

Uten å gå i detaljer begynte jeg rett etterpå i Jehovas vitner, og der møtte jeg bokstaven som substitutt for Jesus. For det handlet om en bok mer enn Gud, og 6 år som bokstav-soldat ble min nye skjebne. Jeg møte til slutt veggen, som flere av oss i denne sekten, og de neste 2 årene ble helt forferdelige. Jeg var overbevist om at Gud ville se meg og min lille familie død, og at det også var fortjent.

Guds kjærlighet var erstattet med Guds vrede, og jeg kunne ikke dø fort nok.

Men så, på toppen av i hvert fall mitt nivå av synd og elendighet, så opplever jeg det samme som i 1984 en gang til. Guds kjærlighet treffer meg, omslutter meg, og helbreder masse innvendige sår. Det blir så sterkt møte at jeg mer svimer av enn sovner, og når jeg kommer til meg selv igjen er jeg for alltid overbevist om at Gud ALLTID har elsket meg PÅ TROSS av mine gjerninger.

Gud er nemlig kjærlighet!

Kristenlivet begynner på en måte på nytt, men denne gangen med en tung bagasje fra en vond periode i livet. Men med vissheten om Guds kjærlighet til menneskene begynner jeg å lese, studere, og grunne og gruble på absolutt alt i Bibelen. For jeg er sikker på at Gud fortsatt må forstås via Bibelen, og boka får derfor en stor plass i livet mitt. Jeg studerer mer enn de fleste, og siden jeg er litt god på å huske blir jeg etter hvert litt av en kapasitet på området.

Det handler etter hvert om å tro, for det blir jo som man tror står det skrevet. Og det du tror skal man si ut, og så blir det slik. I hvert fall etter hvert. Men blir det ikke som du sier da tror man enten ikke nok, eller så er det noe annet du gjør galt. Da må man ransake seg selv om man virkelig er i troen.

Jo mer jeg studerer og leser, jo mer går det opp for meg at noe ikke helt stemmer. For jeg begynner å tvile på mer og mer i Bibelen, og dette uroer meg. Er det noe galt med meg? Jeg ser også ting i menigheten som ikke er helt greit, og jeg bare vet at Jesus