Utenforskap

Jeg kjente det med en gang, jeg passet ikke inn. Følelsen av å være utenfor spredde seg som en kald smerte fra sentrum i magen, og videre rundt om i hele kroppen. Du visste ikke hvorfor du ikke var en av dem, for det var det aldri noen som sa noe om. Men i hvert friminutt i skolegården ble du ringet inn som om du var den ene halte gasellen i flokken, og nåde deg om du prøvde å rømme. I 3 år varte dette marerittet på ungdomsskolen.

Utenforskap er det motsatte av vennskap, og det å være en av flokken som nylig avdøde Per Fugelli pleide å kalle det. Utenforskapets vesen er de nittini mot den ene, og styrken i flokken blir din bane. I mitt tilfelle tror jeg det var min fars posisjon som direktør kombinert med min manglende evne til å la meg kue som var den utløsende faktoren. Jeg var annerledes, og det var nok for dem.

For utenforskapet leter etter den ene som som skiller seg ut fra flokken, og singler denne ut. Ikke for å inkludere, men for å ekskludere. Den fysiske smerten ved å få juling er ingenting i mot den emosjonelle smerten, og som et forsvar lukker du deg inne i deg selv. Hjertet ditt blir bare ditt, og aldri om du flere ganger skal slippe noen inn igjen.

For det er mindre smertefullt å leve uten venner, enn å miste venner. Det første blir du faktisk vant til, men det å miste en venn blir du aldri vant til. Det gjør faktisk så vondt at du velger heller å bli alene. Det klarer du i hvert fall å håndtere på et vis.

Jeg har opplevd min del av utenforskap på skole, i militæret, og på arbeidsplasser, men vet at jeg dessverre ikke er alene. Faktisk er utenforskap blitt et sosialt problem, og mobbing er etter hvert blitt et kjent begrep, ikke bare på skoler. I min tid på skolen snakket man ikke om mobbing, og jeg sa heller ikke noe til mine foreldre. Jeg håndterte det bare så godt jeg kunne på egen hånd, og utviklet forsvarsmekanismer som gjorde livet sånn noenlunde håndterbart.

Utenforskapet var faktisk grunnen til at jeg begynte å trene, for jeg la merke til at de største og sterkeste alltid var inkludert i felleskapet. Men dette gav bare en kortsiktig symptomatisk bedøvelse, for sårene på innsiden forble ubehandlet. Det sier seg vel selv at du ikke blir kvitt innvendige sår i sjelen ved å hevne deg fysisk på dine mobbere.

Redningen kom fra uventet hold, selv om jeg i mange år hadde sett på Jesus som en som holdt med de svake og utstøtte. Han ville nok aldri ha holdt meg utenfor, det var jeg sikker på. Min mormor hadde fortalt meg om Ham i mine unge år da hun måtte passe meg når mamma og pappa skulle noe. Mine andre fem søsken ble passet av noen andre, men jeg som var litt annerledes, litt intens, var det kun mormor som rådde med.

Jeg ble frelst i 1984, og det noen helt utrolige uker sammen med min nye venn Jesus. Tenk at det virkelig var sant det mormor hadde sagt, at Han brydde seg om den ene som hadde det vanskelig. Men gleden ble kortvarig for jeg begynte i Jehovas vitner, og der møtte jeg utenforskapet igjen.

For jeg var ikke frelst og venn med Jesus allikevel, men det var bare de som holdt ut til enden som ble det. Vennskapet måtte fortjenes! Inntil videre måtte du gjøre alt for å bli inkludert, og gjett om jeg stod på. For her vanket det ikke bare mobbing og eventuelt litt juling om du feilet, men straffen fra Gud var intet mindre enn tortur og evig død.

Seks år klarte jeg som mobbeoffer i menigheten, for det var i sannhet det dette var. De kontrollerte deg ved å friste med vennskap, mens de samtidig truet med utenforskap, og flere av oss bukket faktisk under. I løpet av de årene jeg var med så tok faktisk noen livet sitt, mens andre ble lagt inn på psykiatrisk.

Men så, åtte år etter jeg begynte i Jehovas vitner får jeg møte Gud som Han er. Hjemme i min egen seng får jeg et personlig møte med den ubetingede kjærligheten – Gud vår Far. Et nytt liv begynner, og forventningene er skyhøye til et liv uten denne ekskluderingen og mentale mobbingen jeg opplevde i Jehovas vitner. Utenforskapets dager er forbi en gang for alle!

Jeg begynner i en lokal pinsemenighet, og den første tiden er helt fantastisk. Menigheten er midt i en stor vekkelse, og jeg tror i min naivitet at det er slik de kristne har det hele tiden. Men etter en tid blåser det hele over, for de som stod i vekkelsens sentrum tok visst for stor plass for menighetens ledere. Utenforskapet levde visst også her i denne pinsemenigheten, og igjen ser vi denne stygge eksuderingen fra felleskapet.

Jeg rammes ikke personlig av dette, men jeg kjenner alt for godt igjen mekanismene. Men gleden over å ha fått livet tilbake overskygger det vonde, og jeg begynner så smått å forkynne og vitne, og etter noen år har jeg egne tirsdagsmøter i menigheten. Jeg bobler over av glede, og denne innvendige gleden smitter for etter kort tid er møtene enkelte ganger faktisk mer besøkt enn hovedmøtene.

Dette får lederne til å reagere, utenforskapet våkner, og det tar faktisk ikke mange måneder før jeg blir bedt om å legge ned møtene inkludert det helsestudioet jeg drev i kjelleren i menigheten. Dette medfører at jeg mister jobben, inntekten, men beholder gjelden på treningsapparatene og oppussingen av lokalet. Etter en tid vil banken ta huset, og hele familien har gått fra himmel til helvete på kort tid.

Tiden leger alle sår, i hvert fall utenpå, og jeg reiser meg og starter en gymkjede. Jeg finner en tilfredstillelse i å skape noe, og også å vise at jeg duger. Kallet mitt utkrystalliserer seg til bibellærer, og jeg begynner å skrive undervisnings-materiell i et stort tempo. Det er en slik leksjon du leser i dag, og slik har jeg holdt på i mange år nå.

Jeg har vært med i mange kristne sammenhenger, og etter hvert lært meg hvordan ting fungerer på innsiden. Og utenforskapet lever dessverre i beste velgående de aller fleste steder. Er du litt annerledes, og en som ikke lar seg presse inn i de ulike kristne boksene, ja da er det bare snakk om tid før utenforskapet iverksettes. Du går fra ressurs til problem, og plutselig er du presset ut av flokken.

Menigheten internt har også sine mekanismer, og støter bort de som i følge dem ikke er rene nok. Der Jesus gikk sammen med horer, kriminelle, hedninger, gjengifte og samboere, har vi mekanismer for å støte bort de samme menneskene. Renheten må bevares for enhver pris!

Der Jesus så den ene, ser vi de nittini. Noen tror dette handler om antall, men det handler om motiv. Det samme gjelder anbefalingen om å be i sitt lønnkammer som ikke handler om kroppens plassering, men om hjertets plassering! Det handler om motiv!

Hvorfor skriver jeg dette? Vel, det er ikke for meg selv, men for deg som kjenner deg igjen i dette. Om du føler deg avvist og forkastet, så vit at om mennesker kanskje ikke ser deg, så gjør Jesus. Han ikke bare ser deg, men Han elsker deg akkurat som du er. Hos Ham eksisterer ikke utenforskap, kun vennskap.

Så håper jeg og ber om at det en dag også i menighetsliv, lederskap, og andre kristne tjenester skal bli en åndelig oppvåkning slik at vi kan bli som Jesus ved å la Han leve i og gjennom oss. Han er vårt forbilde, og som Hans motiv alltid var den ene som falt utenfor, skal også vårt motiv være. Vi må aldri posisjoner og suksess få oss bort fra det det handler om, nemlig vennskap og inkludering.

Menighetene skulle være trygge og gode arenaer kjemisk fri for utenforskap, men vi har nok ennå en vei å gå. For vi ekskluderer i suksessens og renhetens tegn, ofrer mennesker mot tall, teller hoder i stedet for hjerter, og gjengifte, samboere, skilte, lesbiske og homofile får merke utenforskapets onde vesen. Men vi kan omvende oss, og rense våre motiv i Guds rene og ubetingede kjærlighet.

La oss se på Jesus, vår Frelser og Herre, og la Han få leve sitt inkluderende liv gjennom oss. For i Ham eksisterer ikke utenforskap, men kun et intimt og inkluderende vennskap.