Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Utenforskap


Jeg kjente det med en gang, jeg passet ikke inn. Følelsen av å være utenfor spredde seg som en kald smerte fra sentrum i magen, og videre rundt om i hele kroppen. Du visste ikke hvorfor du ikke var en av dem, for det var det aldri noen som sa noe om. Men i hvert friminutt i skolegården ble du ringet inn som om du var den ene halte gasellen i flokken, og nåde deg om du prøvde å rømme. I 3 år varte dette marerittet på ungdomsskolen.

Utenforskap er det motsatte av vennskap, og det å være en av flokken som nylig avdøde Per Fugelli pleide å kalle det. Utenforskapets vesen er de nittini mot den ene, og styrken i flokken blir din bane. I mitt tilfelle tror jeg det var min fars posisjon som direktør kombinert med min manglende evne til å la meg kue som var den utløsende faktoren. Jeg var annerledes, og det var nok for dem.

For utenforskapet leter etter den ene som som skiller seg ut fra flokken, og singler denne ut. Ikke for å inkludere, men for å ekskludere. Den fysiske smerten ved å få juling er ingenting i mot den emosjonelle smerten, og som et forsvar lukker du deg inne i deg selv. Hjertet ditt blir bare ditt, og aldri om du flere ganger skal slippe noen inn igjen.

For det er mindre smertefullt å leve uten venner, enn å miste venner. Det første blir du faktisk vant til, men det å miste en venn blir du aldri vant til. Det gjør faktisk så vondt at du velger heller å bli alene. Det klarer du i hvert fall å håndtere på et vis.

Jeg har opplevd min del av utenforskap på skole, i militæret, og på arbeidsplasser, men vet at jeg dessverre ikke er alene. Faktisk er utenforskap blitt et sosialt problem, og mobbing er etter hvert blitt et kjent begrep, ikke bare på skoler. I min tid på skolen snakket man ikke om mobbing, og jeg sa heller ikke noe til mine foreldre. Jeg håndterte det bare så godt jeg kunne på egen hånd, og utviklet forsvarsmekanismer som gjorde livet sånn noenlunde håndterbart.

Utenforskapet var faktisk grunnen til at jeg begynte å trene, for jeg la merke til at de største og sterkeste alltid var inkludert i felleskapet. Men dette gav bare en kortsiktig symptomatisk bedøvelse, for sårene på innsiden forble ubehandlet. Det sier seg vel selv at du ikke blir kvitt innvendige sår i sjelen ved å hevne deg fysisk på dine mobbere.

Redningen kom fra uventet hold, selv om jeg i mange år hadde sett på Jesus som en som holdt med de svake og utstøtte. Han ville nok aldri ha holdt meg utenfor, det var jeg sikker på. Min mormor hadde fortalt meg om Ham i mine unge år da hun måtte passe meg når mamma og pappa skulle noe. Mine andre fem søsken ble passet av noen andre, men jeg som var litt annerledes, litt intens, var det kun mormor som rådde med.

Jeg ble frelst i 1984, og det noen helt utrolige uker sammen med min nye venn Jesus. Tenk at det virkelig var sant det mormor hadde sagt, at Han brydde seg om den ene som hadde det vanskelig. Men gleden ble kortvarig for jeg begynte i Jehovas vitner, og der møtte jeg utenforskapet igjen.

For jeg var ikke frelst og venn med Jesus allikevel, men det var bare de som holdt ut til enden som ble det. Vennskapet måtte fortjenes! Inntil videre måtte du gjøre alt for å bli inkludert, og gjett om jeg stod på. For her vanket det ikke bare mobbing og eventuelt litt juling om du feilet, men straffen fra Gud var intet mindre enn tortur og evig død.