Den aller første evangelisten

Jeg vil fortelle deg en historie som sannsynligvis vil snu opp ned på mye av ditt tankegods. Historien handler om den aller første evangelisten, om dennes kvaliteter, posisjon, anseelse, og ikke minst når i tidsregningen dette skjedde. Vi går inn i historien i Johannes 4:6-7:

”Jesus var trett etter vandringen, og han satte seg ned ved brønnen. Det var omkring den sjette time. Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: ”La meg få drikke.”

Som du forstår er dette før korset, og uten å gå dypt inn i de forskjellige doktrinene rundt dette så tror nok mange av oss at det var først etter korset at evangeliseringen startet. Vi tenker vel også at de som evangeliserte var menn/disipler som hadde vært sammen med Jesus i mange år, og som av den grunn var kvalifiserte for oppgaven.

Men dette er altså før korset, og vi leser i vers 9 litt mer om dette møtet mellom Jesus og denne samaritanske kvinnen. ”Hun sier: ”Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne.”

Reaksjonen fra kvinnen er helt forståelig. Hun er nemlig en samaritaner, og på toppen av alt en kvinne. Kun en av delene var nok til at jøden Jesus ikke burde ha snakket til og med henne. Men Jesus ser ikke ut til å bry seg, og svarer i vers 10: ”Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.”

Kvinnen forstår ikke hva Jesus sier, og forundringen over at samtalen i det hele tatt finner sted er ikke borte: ”Herre,” sa hun, ”du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den, og like ens sønnene hans og buskapen?” (vers 11-12)

Men til slutt klarer Jesus å overbevise kvinnen om at hun både bør, og ikke minst KAN ta imot det vannet han har å tilby, og i vers 13-15 leser vi: ”Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.” Kvinnen sier til ham: ”Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.”

Som vi kan lese av historien så visste Jesus hele tiden hvem han snakket med, og i versene 16-18 avsløres dette: ”Da sa Jesus til henne: ”Gå og hent din mann, og kom så hit.” ”Jeg har ingen mann,” svarte kvinnen. ”Med rette sier du at du ikke har noen mann,” sa Jesus, ”for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.”

Den samaritanske kvinnen, diskvalifisert ved å være både en hedning og en kvinne, viser seg nå også å være gift og skilt ikke mindre enn fem ganger! Og som om ikke det var nok så lever hun nå med en gift mann!

Jeg vet ikke hvordan du tenker, men jeg tar vel ikke mye feil om du hadde fått store betenkeligheter med å anbefale denne kvinnen som evangelist i menigheten du går i? Og om du hadde funnet det vanskelig i dagens moderne samfunn, så forsøk å tenk deg hvordan de tenkte på denne tiden.

Hun var ikke bare en kvinne, men i tillegg også en hedning, gift og skilt, og levde i samboerskap med en gift mann. Det er vel ikke mulig å være mer diskvalifisert enn dette, eller hva mener du?

Men så er det altså noe med Jesus som er så utrolig annerledes enn våre så ofte religiøse sinn, og som så totalt bryter med våre tradisjoner og ”sånn skal det være” tankegang. For Jesus verken refser, korrigerer, eller på noen måte fordømmer henne. Tvert i mot så sier han dette i vers 21-23:

”Jesus sier til henne: ”Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.”

Jesus forkynner for kvinnen at tiden for å tilbe i ånd og sannhet er nå, og bare minner deg om at dette er før korset! Disiplene kommer nå tilbake fra sin tur i byen, og der gjentar Jesus dette budskapet med disse kjente ordene: ”Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.”

Men hva skjer videre med denne kvinnen? Denne hedningen, gift og skilt fem ganger, og som på toppen av alt lever i samboerskap med en gift mann. Hva er hennes respons på sitt møte med det hun har skjønt er Messias?

La oss lese i vers 39: ”Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: ”Han har sagt meg alt det jeg har gjort.”

Hun ble den aller første evangelisten, og allerede første dagen vant hun mange for Jesus. Årsaken er det totale fravær av fordømmelse fra Jesus, men at hun møtte kjærligheten i kjøtt og blod - hun møtte Gud!

Som de to første disiplene fulgte etter Jesus fordi de fikk møte den ubetingede kjærligheten ansikt til ansikt, så skjedde det samme med den samaritanske kvinnen. Ingen refs, ingen fordømmelse, men kun kjærlighet.

Jeg simpelthen elsker denne historien, da den så til de grader utfordrer våre religiøse sinn. Jesus bryter liksom med alt som kan brytes, og ved det så viser han alle oss et glimt av hvordan Gud er. For der vi i et slags religiøst forsøk på å bevare en viss renhet i menighetene våre lager oss forskjellige regler der for eksempel gjengifte eller samboere ikke kan synge i lovsangs-teamet, viser altså Jesus seg i denne historien å være ganske så annerledes.

Kanskje vi burde sjekke om våre interne renhets-regler tåler Jesus-testen?

La deg inspirerer av dagens leksjon, og forhåpentligvis se med litt mildere øyne på dine brødre og søstre. Jeg har selv møtt fordommer og fordømmelse fordi jeg var kroppsbygger og kristen på samme tid, og også som nådeforkynner litt utenfor de etablerte boksene. Kanskje du også har dine opplevelser?

Men la oss bli som Jesus, og ha denne historien som en viktig påminnelse neste gang du treffer et lesbisk samboerpar i menigheten, en lovsangsleder der ekteskapet går i stykker, eller en homofil som så gjerne vil delta aktivt i menigheten. Hva sier du, og hva er motivet?

Kanskje vi, som Jesus, en dag står ansikt til ansikt med en sjelevinner i en utradsjonell og mildt sagt utfordrende innpakning?