Vil du det Gud vil?

Nåden er den praktiske konsekvensen av Guds ubetingede kjærlighet til oss mennesker, og den ligger som et varmt og mykt teppe over oss og skjermer for alle krav til egne prestasjoner. Gud elsker oss, og har alltid gjort det, og selv i den gamle Pakt var Gud like nådig. Alle krav stilt til menneskeheten ble i realiteten stilt til mennesket Jesus, Han som oppfylte loven på våre vegne, og Guds ubetingede kjærlighet var den samme da som nå! I dag lever vi i den nye Paktens realiteter som ble bekreftet på et kors på Golgata. Der ble verden vitne til at Gud i Kristus forsonte verden med seg selv, og at den treeninge Gud demonstrerte betingelsesløs kjærlighet i praksis. ”Far, tilgi dem” sa Jesus, ”for de vet ikke hva de gjør!” Historien kan du lese i Lukas 22 og 23. Jesus var det korsfestede mennesket, det brukne og ødelagte karet, som ved å underordne sin vilje til å gjøre Guds vilje kunne speile Guds tilgivelse til menneskeheten. I Lukas 22:42 sa Jesus: ”Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.”

Dette er viktig at vi ser betydningen av, for Jesus viser oss i dette viktige øyeblikket i historien at Hans vilje som sant menneske IKKE var lik Guds vilje! De ville ikke det samme! Jesus var sant menneske og sann Gud, men på jorden var Han avhengig av DHÅ akkurat som oss. Som et menneske hadde Han også en fri vilje som i hver enkelt situasjon måtte underordne seg Guds vilje, selv om Bibelen ikke sier masse om dette. Men siden vi vet at Han ble født av kvinne, som sant menneske, så er det en riktig konklusjon. Jesus hadde altså en fri vilje slik som du og jeg! I Johannes 5:19 sier Jesus: ”Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen.”

Og i Johannes 14:10-11 sier Han: ”De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.” I realiteten levde Jesus under de samme kår som oss, og opplevde den samme kampen mellom egen og Guds vilje som vi ofte gjør. Dette er kanskje rart for noen å høre, men slik er det altså. Så når dagen nærmet seg og Han visste hva som skulle skje på korset, så forteller Bibelen oss Han var så redd at Han svettet blod! Hans vilje stod i en sterk kontrast til Guds vilje, og alt i Ham strittet i mot det som ventet. Han ville ikke! Jesus utrykker denne konflikten mellom egen og Guds vilje, men sier som vi vet rett etterpå: ”ikke min vilje, men din vilje!” Han underordner seg Guds vilje, og demonstrer med dette to ting. For det første at vår vilje ikke på autopilot er lik Guds vilje, og deretter at vi også har kraften i oss å si som Han gjorde: ”ikke min vilje, men din vilje!” Vi er alle skapt med en fri vilje, og Jesus viste oss i Getsemane hvor sterk den faktisk er. For med denne frie viljen er vi i stand til å undertvinge Guds vilje i våre liv. Tenk litt på det! Du har altså en vilje i deg til din disposisjon som kan motstå til og med Guds vilje for deg! Jesus viste oss dette, men Han viste oss samtidig at vår vilje også har kraften i seg til å tvinge kroppen til å lystre i selv de mest krevende situasjoner.

Vi er ikke viljeløse, men vi kan undertvinge vår egen vilje ved å si: ”Ikke min vilje, men din!” ”Jamenn jeg trodde jeg kun ville det Gud ville?” Bibelstedet som det da ofte refereres til er Filipperne 2:13: ”For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.”

Selvsagt er dette verset sant, og Gud i oss ved DHÅ virker så vi får en naturlig lyst til å gjøre Guds vilje. Men ikke alltid, og vi må ikke være uvitende om at det i våre liv, som i Jesu liv, kan oppstå konflikter mellom egen og Guds vilje. Den frie viljen er så sterk i oss at den har makten til å velge det ene eller det andre, Guds vilje eller vår egen. Hver dag har vi disse valgene, og konsekvensene av valgene kommer enten vi liker det eller ei. Gud straffer ingen, for i Ham finnes ikke mørke, (1 Johannes 1:15) men det er heller vi som straffer oss selv ved å gjøre det som IKKE er best for oss.

Konsekvenser for egne valg er en av betingelsen for at fri vilje skal kunne eksistere! Som Gud skapte naturlige lover som strengt regulerer alt i det fysiske, skapte Han også åndelige lover. Det er ikke slik at det er kun konsekvenser ved å bryte de fysiske lovene, men det samme gjelder i det åndelige. Det er du med din frie vilje som har makten til å bestemme, du vil høste det du sår, men Gud virker i deg å ville det som er best for deg. ”Men hvordan vet jeg hva som er Guds vilje da?” Svaret finner vi i Romerne 12:2: ”Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.”

Det åpenbarte Ordet - Jesus i oss - må og vil forvandle våre sinn så dette bli i takt med Guds Ånd i oss, men uten denne prestasjonsfrie forvandlingen (sett fra vår side) blir det nesten umulige å vite hva som er rett valg. Dette krever noe av oss og en viljes beslutning, men vi MÅ ikke, men vi KAN hvis vi vil. Igjen kommer vår frie vilje inn som en med eller motspiller. Jeg som ”falt i loven” som Jehovas vitne, og andre som meg, er ekstra følsom for ytre press og spesielt fintfølende for utilbørlig press. Vi er derfor gode på å avdekke om det er sneket seg inn krav som ikke er av Gud, og vil av enkelte oppleves som ekstreme i så måte. Andre igjen som ”falt i friheten” og havnet i vold, rus, og kriminalitet, eller kanskje bare sløvhet? er mer fintfølende på motsatt banehalvdel, og trenger derfor en litt annen tilnærming til begrepet fri vilje. Der er det kanskje mer riktig med en mer direkte og usminket fremgangsmåte, og derfor har Gud reist opp mange ulike forkynnere og lærere.

Ikke alle treffer alle like godt, men det er kanskje heller ikke tanken? En tredje gruppe er midt i mellom og opplever kanskje ikke at de har falt i verken lov eller frihet, og har kanskje ikke akkurat disse opplevelsene som har satt seg som små arr på sjelslivet. Men de har som alle mennesker sine egne unike opplevelser, og vil reagere om noen trør dem på de tærne som har sår som ennå ikke er helt legt. Vi er alle som bilvrak i forskjellige stadier av reparasjon, men felles for oss alle sammen er at vi er skapt med en fri vilje. Denne frie viljen er en voldsom kraft, og den ”overlevde” frelsen for å si det på den måten. Men etter frelsen har vi fått Guds Ånds ledelse inn som en ny faktor, og den vil av og til en annen vei enn vi kanskje vil? Så hva gjør vi da? Jo, vi underordner oss Guds vilje, selv om vi ikke kanskje verken liker det eller forstår det. Men vi gjør det vi bare vet er rett, og det som Gud vil.

Som Jesus kunne, kan vi! I vår vandring med Gud vil vår vilje etter hvert bli mer og mer synkronisert med Guds vilje, og konfliktene vil bli både sjeldnere og mindre. Vi går mot en frukt som er hundre prosent enighet, men jeg tror at uansett hvor fornyet vi er i våre sinn, og uansett hvor mye vi har sett av Guds nåde og ubetingede kjærlighet, så vil vi komme opp i situasjoner der vår vilje vil en annen vei enn Gud vil.

Jesus kom dit, men spørsmålet er hva sier vi? Jeg håper jeg sier som Mesteren: ”Ikke min vilje, men din!”