Livet som svak

Jeg var blant de sterkeste og raskeste helt fram til ungdomsskolen, og var blitt vant til å stole på egne evner. Livet var uten de store utfordringene, og om det dukket opp et problem var det aldri større enn at jeg klarte meg selv. Fysikken, energien, og ikke minst selvtilliten var på min side, og jeg fikset det meste.

Men så endret alt seg. Da jeg begynte på ungdomsskolen tok det ikke lang tid før jeg ble den minste og svakeste. Mine klassekamerater gikk fra barn til unge menn i løpet av kort tid, mens jeg forble som jeg var på barneskolen. Jeg var visst sent utviklet, sa skolelegen.

Det var ikke lenger tilstrekkelig å stole på egne evner, selv om jeg prøvde alt jeg kunne. Der min fysikk fram til nå hadde vært min medspiller, ble den nå min motspiller, og siden jeg ikke underordnet meg de selvutnevnte sjefene i skolegården ble jeg raskt skolens mobbe-offer.

Det ble 3 vanskelige år der jeg hver dag opplevde nederlag i forhold til egne evner. Jeg hadde ikke det som skulle til for å hevde meg, og uansett hvor hardt jeg prøvde så gikk det rett og slett ikke. De andre vokste bokstavelig talt forbi meg, og forskjellen ble bare større og større.

Jeg hatet å leve som svak, men en dag var heldigvis marerittet over. Ungdomsskolen tok slutt, og livet kunne igjen normaliseres tenkte jeg. Men selv om det ble bedre på videregående så eksisterte de samme mekanismene også der, og det tok faktisk ikke mange dagene før jeg kom i min første slåsskamp. Jeg tapte – som vanlig.

Men så en dag fikk jeg se et bilde av Arnold Schwarzenegger, og der var løsningen. Jeg kunne jo bare bygge opp mine evner til å forsvare meg, og gå fra svak til sterk slik som han hadde gjort! Dagen etter fant jeg et helsestudio, og aldri mer skulle jeg behøve å leve som svak. Aldri mer!

Det tok ikke lang tid før kroppen svarte på den innsatsen jeg la for dagen, og det var godt å endelig kunne stole på at egen styrke var nok. Ingen mer mobbing, ingen som plagde meg, og etter noen år var jeg igjen tilbake på toppen blant de sterkeste.

I mange år levde jeg med full tillitt til mine egne evner, og selvtilliten steg til og med til nye høyder. I mitt sinn fantes det ikke begrensninger, og jeg startet helsestudio, konkurrerte som kroppsbygger, og gjorde stort sett det jeg ville. For jeg klarte det jeg satt meg som mål, det var jeg helt overbevist om.

Denne tillitten til meg selv fulgte automatisk med også inn i kristenlivet, og fikk et ekstra boost da jeg kom i kontakt med det vi i dag kaller trosbevegelsen. Jeg kjente igjen prinsippene, og ble raskt god til å ”stå i tro” uten å gi meg. For nå var jo virkelig alt mulig, nå som Gud var med på laget. Men du måtte selvsagt gjøre din del hundre prosent riktig, og aldri bekjenne negativt uansett hva som skjedde.

”Det blir som du sier,” var melodien. ”Aldri gi deg, for om du gir deg har du tapt!” ble det forkynt. Situasjonen var som da jeg var den minste i skolegården, men nå var Gud min usynlige venn, og om jeg bare ikke gav meg ville jeg vinne på tross av den tilsynelatende overmakten. Så jeg trodde alt jeg kunne, og gjorde alt jeg kunne for å holde ut.

Jeg så videokassetter av det ene vitnesbyrdet sterkere enn det andre av mennesker som hadde fått til det mest utrolige, kun fordi de aldri gav seg. De holdt ut, og bekjente seier der alt så ut til å være tapt. Noen vant over uhelbredelig kreft, andre gikk fra konkurs til millionærer. De vant fordi de ikke gav seg!

Men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å få til det mine nye helter på tros-arenaen klarte, og jeg kjente frustrasjonen begynte å bre seg. Jeg prøvde å gi mer enn ti prosent i tidenden, og var en stund oppe i over tyve prosent – selvsagt før skatt! For de som gav av det de hadde igjen etter skatt trodde ikke hardt nok, det var i hvert fall jeg sikker på.

For på å gjøre en lang historie kort, så gikk jeg tom for krefter. Som i skolegården vant mobberne, og jeg satt desillusjonert tilbake. Kanskje du kjenner deg igjen litt i dette? Hvis du gjør har jeg gode nyheter til deg. For løsningen er nåden, og bare den.

De siste årene har vært helt utrolige, og Gud har lært meg at det er ok å leve som svak. Jeg ser mer og mer hvor mye jeg ubevisst har stolt på egne evner, men åpenbaringen av at Gud er bare god har brent bort den ene masken etter den andre.

Uten å se det selv har jeg hatt en rekke masker som forsvar mot ukomfortable situasjoner, og brukt dem for å skjule egen svakhet. En maske jeg brukte veldig ofte var autoritets-masken, og med den kunne jeg ”fake” selvtillit og styrke, og på en måte ta kontrollen over situasjonen.

En annen maske, eller våpen om du vil, var ”god til å snakke-masken.” Men den på holdt jeg alle unna hjertet mitt, og slapp å komme inn i en situasjon jeg kanskje ikke håndterte.

Sistelinje-forsvaret var sinna-masken. Den masken likte jeg dårlig, men om situasjonen krevde det så kom den fram. Alt for å skjule hvem og hvordan Thor Ivar egentlig var.

Årsaken er ganske enkel at jeg var redd for å bli avvist, for jeg var sikker på om de så hvem jeg egentlig var så ville ingen ha noe særlig med meg å gjøre. Så av gammel vane, og faktisk mer ubevisst enn bevisst, levde jeg med disse maskene som hindret eksponeringen av mine svakheter. Jeg måtte jo fremstå som sterk, autoritær, modig, og full av tro som de andre kristne!

I dag lærer Gud meg at det aldri har handlet om min styrke, men at: ”min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet,” som Gud sa til Paulus i 2 Korinter 12:9. Som meg opplevde Paulus omstendigheter som avslørte hans svakheter, og som meg konkluderte han at han i egen kraft ikke var sterk nok til å håndtere dem. Derfor ba han også Gud 3 ganger om å fjerne dem.

Dette kjenner jeg meg igjen i, og jeg tror ikke Paulus forstod rekkevidden av kraften i nåden. Men i vers 10 ser vi at han har fått åpenbart en hemmelighet, og han sier: ”Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”

Jeg begynner å se det samme, og er ikke lenger like redd for å være svak. For der, i erkjennelsen av min egen svakhet, erkjenner jeg samtidig behovet for Guds kraft. Når jeg nå konfronteres med min svakhet i de mange utfordringer livet kan by på, så blir ikke oppholdet i mørket like lenge som før.

For jeg møter ikke veggen lenger, men jeg møter Gud.