Som varme stener

Se for deg to helt identiske stener, der den ene er varm og den andre er kald. Hva er forskjellen på disse to stenene? Ja, svaret er så enkelt som du tror, og det er kun temperaturen som er forskjellen. Stenene er ellers helt like, og de er like verdifulle og ekte begge to. Forskjellen på dem er kun temperaturen!

Mitt neste spørsmål er hvorfor tror du at stenene har forskjellig temperatur? Igjen er svaret innlysende, og det er at den ene stenen må har vært eksponert for varme, mens den andre stenen for fravær av varme – det vi kaller kulde.

Kan den varme stenen kan ta æren for å være varm, mens den kalde stenen må bære ansvaret for å være kald? Også dette svaret er enkelt å svare på, for den varme stenen utstråler varme fordi den har blitt eksponert for en varmekilde, mens den kalde stenen avgir kulde da den har blitt eksponert for kulde. De er begge to kun et produkt av temperaturen i de omgivelsene de er plassert i.

Vi er disse stenene som enten er varme eller kalde, alt etter hva vi har blitt eksponert for.

La oss lese et vers i Efeserne 4:22-23: ”Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn!”

Se for deg at det gamle mennesket en kald sten. Vi skal kle av oss dette gamle mennesket, og i vers 24 ser vi at vi oppfordres til å ”kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.” Det nye mennesket, eller den nye skapningen som er utrykket som brukes i 2 Korinter 5:17, er i følge Bibelen det samme "gamle mennesket" som før, men nå;

med et nytt sinn og en ny sjel!

Da er jeg tilbake til mitt bilde med de to stenene, der de begge er like mye stener, like verdifulle, og med akkurat samme kvaliteter. Der den ene har blitt eksponert for kulde, har den andre blitt eksponert for varme. Varme er åpenbaringen om at Gud er fullkommen og ubetinget kjærlighet slik Jesus viste oss, mens kulde er fravær av denne åpenbaringen.

Tidligere tenkte jeg at det var min innsats som kristen som ville føre til at jeg ble varm, eller det de kalte en brennende kristen. I menigheten jeg gikk i ble det forkynt med stor iver: ”Du må brenne for Jesus!" De pekte på din og innsats, iver, og forpliktelse, og sa det var din prestasjon som ville gjøre deg enten brennende, eller sløv.

Så vi hang med så godt vi kunne, og prøvde via våre gjerninger å brenne så mye vi maktet. Vi ville jo alle bli så varme som mulig, så vi kunne bli så effektive for Jesus som det gikk an. Det skulle da bare mangle, tenkte vi, at vi ikke gjorde alt vi kunne for Jesus som hadde gjort så mye for oss? De sløve og kalde kristne fikk bare holde på, men de fikk nok sin velfortjente straff, tenkte vi.

For det var selvsagt en alvorlig konsekvens av å være kald for lenge - et evig liv i helvetes pinsler.

Men vi ville ha belønningen der framme, og vi gikk derfor på alle møter, var med i cellegruppe, og leste og studerte Bibelen så ofte vi hadde mulighet. Man måtte også høre på masse forkynnelse, og det var viktig å henge med i det siste på den fronten. Man måtte kunne ”sine forkynnere,” og jeg tenkte mange ganger på hvor mye dette liknet på kroppsbygger-livet jeg kom fra, der din innsats var det som skilte klinten fra hveten.

Men så er det heldigvis ikke slik, for det har aldri handlet om oss og hva vi kan få til. Men det handler kun om Ham, om Jesus, og om å bli som Han. Som en sten varmes opp av sola, skal vi tillate at Han varmer oss opp, ved å ”bli nye i sjel og sinn!” (Efeserne 4:23)

Romerne 12:2 sier det slik: ”Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.”

Det betyr at det å legge av seg det gamle mennesket, er å legge av seg løgnen om Gud. Den løgnen som satan fortalte til Adam og Eva, og som hevdet at de IKKE var lik Gud, men at de kunne bli det ved sine gode gjerninger. Løgnen er altså at vi ikke er Guds barn, men kan bli det om vi gjør så godt vi kan!

Denne løgnen gjør oss lik kalde stener, og fører til at vi avgir kulde der vi ferdes. Og mange predikanter og forkynner er slike kalde stener som produserer fordømmelse hos mottakeren. Man oppfordres til å brenne for Jesus, for som en sa: ”Enten brenner du for Jesus her i livet, eller så vil du brenne i helvete. Men brenne skal du!”

Men jeg har gode nyheter til deg, og det er at uansett hvor kald du føler deg, så er du like verdifull som alle andre mennesker Gud har skapt. Gud elsker deg like mye som Han elsker sin sønn, og Han vil så gjerne varme deg opp med sin kjærlighet så du kan avgi denne kjærligheten til andre. Tillat sinnets fornyelse, og tør å tro at Gud er akkurat som Jesus. For det var jo det Jesus sa til disippelen Filip i Johannes 14:8: ”Den som har sett meg, har sett Far.”

Du er ikke kalt til å være kjærlig, men til å være kjærlighet slik Jesus var det. Det handler ikke om hvor snill og god du er, og hvor hardt du prøver å være grei mot alle. Nei, du skal se deg selv som en sten som passivt varmes opp av sola, og jo varmere du blir, jo mer varme vi du avgi. Det handler ikke om deg, men om Han i deg.

Du er heller ikke kalt til å dele ut tilgivelse, men til å være tilgivelse slik Jesus var det. For det var ikke Jesus som tilgav på korset, men Han var det brukne karet som Gud – som ER tilgivelse – kunne flyte fritt igjennom. Bare les hva som står i Lukas 23:34 ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”

Vi er som Jesus, sier vi ofte, og referer til 1 Johannes 4:17: ”For som Kristus er, slik er vi i denne verden.” Men mange ganger misforstår vi, og i stedet for å la Gud forandre oss, helt prestasjonsfritt fra vår side, så prøver vi å bli som Han via våre gode gjerninger. Vi er som kalde stener som prøver å varme oss selv opp så godt vi kan.

Men avlegg deg det gamle mennesket – løgnen om Gud – og ikle deg det nye mennesket – sannheten om Gud. Og hvem er sannheten? Svaret på siste spørsmål finner du i Johannes 14:6: ”Jeg er veien, sannheten og livet.”