Tapt barndom

Det er viktig at alle barn får en barndom der de kan føle seg trygge, elsket, og ivaretatt. I denne perioden skal alt handle om dem, og de blir på en måte midtpunktet i eget liv. I denne skjermede tilværelsen lærer vi hva sann, ubetinget kjærlighet er i praksis, slik at vi senere kan formidle dette videre til neste generasjon.

Den ubetingede kjærligheten som strømmer fra foreldre til barn er det nærmeste vi kommer Guds kjærlighet. Som Gud elsker oss uten andre betingelser enn at vi er Hans barn, elsker også vi som foreldre våre barn. Barndommen skal være et beskyttet liv omsluttet av en ubetinget mor og fars-kjærlighet, der barn skal vokse og formes i trygghet, selvfølelse, og egen verdi.

Barndommen er den viktigste perioden i et menneskes liv!

På samme måte eksiterer det også en barndom i det kristne livet, der man som nyfødt trenger en periode der alt handler om deg. Som et lite barn må lære ekte kjærlighet ved å bli eksponert for den, så trenger vi som kristne å lære å kjenne Guds kjærlighet ved å være i sentrum av den.

1 Johannes 4:8: ”Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.”

Min kristne barndom ble kort, faktisk bare noen få uker. Men i de ukene det varte var jeg i sentrum for Guds ubetingede kjærlighet, og i mitt sinn eksisterte det ikke en eneste tanke om at jeg måtte bidra med noe. Men det handlet kun om å ta imot alt det gode som kom fra Ham, og det å bli elsket var det livet handlet om.

Jeg nøt å være som et barn, og den ubetingede kjærligheten fra Gud gjorde meg sterkere og sterkere. For jeg hadde store innvendige sår forårsaket av mobbing, men dette kjærlighets-badet der jeg var i sentrum helbredet meg litt etter litt.

Men barndommen ble brått tatt fra meg da jeg etter noen få uker begynte i Jehovas vitner, for de sa at Guds kjærlighet måtte fortjenes!

Som mange av dere vet varte dette marerittet i 8 år, men fordi Gud sendte en disippel til meg som satt meg foran seg selv, så fikk jeg igjen møte den Gud som jeg møtte da jeg ble frelst i 1984. Jeg fikk begynne på nytt, og ble igjen sentrum i eget liv. For om jeg trengte å bade i ubetinget kjærlighet etter 3 år med mobbing, så trengte jeg det i hvert fall nå.

Skadene var nemlig dypere enn noen gang, og jeg var som en pasient innlagt på et åndelig lasarett. Som et lite barn måtte jeg en gang til lære hva kjærlighet egentlig var, og i mange år trengte jeg stadige bekreftelser på at Han elsker meg som jeg var.

Jeg sugde til meg av Guds ubetingede kjærlighet, og Han lot alt handle om meg og mine behov. Min personlige medisin var nåden, og jeg unngikk alle bibelvers som sa noe om mitt gjensvar til Jesus.

Tiden var ennå ikke inne for jeg var fremdeles et barn!

Etter som tiden gikk vokste jeg i trygghet og vissheten om å være ubetinget elsket, og jeg gikk fra å være et barn til å bli en moden kristen. Plattformen for min trygghet ble det jeg erfarte i min kristne barndom, og jeg vet at jeg vet at ingen og ingenting kan skille meg fra Gud, min Far og Pappa. For Han elsker meg uten betingelser, ikke fordi jeg fortjener det, men fordi Han ER kjærlighet.

Romerne 8:38-39: ”For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Det finnes mange kristne som har mistet sin barndom, og som er litt skadeskutte slik jeg var. Derfor tror jeg det er viktig at vi viser hensyn når vi møter voksne ”barn,” og ikke stiller krav de ikke ennå er klare for å takle. Jeg vet nemlig godt hvordan det oppleves når du i din kristne barndom behandles som om du var en moden mann, og det gjør vondt og skaper fordømmelse. På utsiden så jeg sikkert både stor og modig ut, men på innsiden var jeg et eneste stort sår for;

hjertet blødde fremdeles!

Det er stor forskjell på barn og fedre, og Bibelen sier noe om dette i 1 Johannes 4:12-13: ”Jeg skriver til dere, mine barn, fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. Jeg skriver til dere fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen.”

Som barn er fokuset på deg og at du er tilgitt og ubetinget elsket, men som moden flyttes fokuset over på Gud. Din første sannhet er at Jesus lot alt handle om deg, men den neste sannheten - som er frukten av den første - er at du skal la alt handle om Ham! Men det er en progresjon, og uten en barndom vil det ikke fungere.

I dag er jeg en moden mann, men jeg minnes barndommen min med glede. Jeg var så heldig å ha en som passet på meg, og som lot meg være et barn i Gud. Jesus kaller slike mennesker for disipler. Han lot alt handle om meg og satte meg alltid først, og på grunn av han torde jeg å nærme meg Gud igjen.

Fordi jeg fikk være et barn ble jeg til slutt en moden mann!

Vi er alle på forskjellige stadier i det kristne livet, men alder har ingenting med det å gjøre. Jeg tror derfor på disippelgjøring, for den tette en til en hjerte-kontakten blir mye mer personlig enn man ofte opplever i en stor menighet. Der blir søndags-talene ofte mer generelle med litt til de åndelige barna, og litt til de voksne. Men det er ikke alltid lett å skille hva som er til hvem, og barn kan ende opp med å føle seg fordømt der voksne blir inspirert.

Men vi trenger selvsagt menigheter, men jeg tror det også er på tide vi løfter opp Jesu befaling om disippelgjøring. (Matteus 28:18-20)

Det er viktig med en barndom der du selv er i sentrum for Guds kjærlighet, men det er like viktig at vi etter hvert vokser til å bli modne mødre og fedre. For når du er grunnfestet i Guds kjærlighet begynner den modne fasen der du skal gå ut og VÆRE kjærlighet, slik Jesus var det. Vi forblir ikke barn hele livet, men vi skal vokse opp slik at vi kan fullføre Jesu gjerning her på jorden.

1 Johannes 4:11-12: ”Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.”