Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Mine 2 guder


Jeg har kjent mer enn en Gud i mitt liv, og den aller første jeg ble kjent med var snill og god. Han så ned på meg og smilte, sa mormor. Han passet alltid på meg, Han voktet meg, og sørget for at det alltid gikk bra. Jeg likte Gud, kan jeg huske. Han var akkurat som mormor, gammel, litt stor og romslig, og alltid blid. Han og mormor var bestevenner, det var jeg helt sikker på. Gud likte meg også, for det sa mormor. Derfor tenkte jeg mye på denne guden da jeg ble et mobbeoffer på ungdomsskolen. Han ble min trøst da alt var vanskelig, og etter hvert ble Han min redning ut av mitt personlige ”helvete.” I 1984 møtte jeg Gud personlig i første refrenget i en sang av Jerusalem: ”I natt så kommer Jesus igjen!” Han var akkurat sånn som jeg trodde, og sånn som mormor hadde sagt. Han var bare god og snill, og likte meg fra første stund vi møtte hverandre. Det virket nesten som om Han kjente meg fra før? Gud viste meg masse gøyale ting, og jeg kjente formelig hvordan Han levde på innsiden av meg. Det virket som om Han bodde sånn cirka midt i magen et sted, og fra det punktet strømmet det glede og overnaturlig fred ut i hele kroppen. Gud var spesiell, og kunne ting jeg ikke visste eksisterte en gang. Som for eksempel da jeg begynte å tale i tunger uten å vite hva tungetale var. Det var skikkelig rart i begynnelsen, deretter spennende, og så ble det bare veldig veldig gøy. Fra magen kom det masse glede og gode følelser som så spredde seg ut i hele kroppen.

Det var gøy å kjenne Gud! Jeg ba masse, uten å vite reglene for bønn. Jeg lo masse, fordi jeg plutselig kunne bli så glad. Hvorfor visste jeg ikke, men det bare kom glede fra magen og ut i kroppen. Gud var skikkelig kul, Han var grei og snill, og at Han elsket meg var det ingen tvil om. At jeg ikke hadde blitt kjent med Han før? Tenk så mange år jeg hadde kastet bort! Men det fikk være som det var, for nå var det i hvert fall bare meg og Gud. En dag kom det en kar jeg kjente godt og spurte om jeg ville være med på møte. "For en Gud jeg har," tenkte jeg. "Her henter Han meg til og med på møte!" Jeg kjente han som kom på døra fra før, for vi trente faktisk på samme gym. Det var nesten for godt til å være sant. Gud sendte meg en kompis så jeg skulle slippe å være redd for å gå på møte! For det var min usikkerhet som var grunnen til at jeg ikke hadde begynt i en menighet. På grunn av mobbing i ungdomsskolen var jeg nervøs og usikker på innsiden, selv om jeg kunne fremtre tøff og hard på utsiden. Men nå var problemet løst, og igjen var det min Gud som ordnet opp.

Det var jeg helt sikker på, for etter disse få ukene med Gud som min aller beste venn hadde vi utviklet et nært forhold. Jeg kjente Ham, og Han kjente meg. Nå begynte en ny fase sammen med Gud, for nå skulle jeg komme inn i et felleskap og faktisk få en ny familie der alle kjente min Gud. Skuffelsen kunne vel egentlig ikke bli større, for de som kjente Gud mye bedre enn meg fortalte både meg og Hennie, min kone, at vi hadde tatt feil. Det var ikke den riktige guden vi hadde lært å kjenne, så han måtte vi bare glemme så fort vi kunne. Han var farlig, sa de. Han var ute etter å forføre mennesker ved sin tilgjorte godhet, kjærlighet og nåde. Den guden som hadde vist seg for oss, ikke fysisk, men via følelsene, han var faktisk ute etter å ta livet av oss. Min Gud som jeg likte så godt var falsk! Tenk det! Han kom med gode ting, sa gode ting, og forkledde seg i kjærlighet og nåde, men alt var bare et spill. Han var akkurat som de menneskene jeg hadde stolt på, men som sviktet meg til slutt. Jeg måtte passe meg for den guden, og heller bli kjent med deres Gud. Jehova hette han. Deres Jehova var det stikk motsatte av min første gud, for Jehova var på den ene siden snill, men på den andre siden ikke bare streng, men faktisk helt utrolig streng. Han nølte ikke en gang med å ta livet av millioner, ja faktisk milliarder av mennesker når han til slutt kom tilbake til jorden.

For det var kun de i Jehovas vitner som var hans barn, og de andre, vel, de hadde jo valgt selv? Det var jo bare å bli med i Jehovas vitner, holde alle budene, be om tilgivelse for synd underveis, og så var du i mål. Hvor vanskelig kunne det være egentlig? Men de fleste var stolte, sa de. De gadd ikke følge Guds bud, og derfor hadde ikke en rettferdig Gud annet valg enn å drepe dem. Det var jo faktisk en kjærlig handling, det skjønte vel alle? Skjønte og skjønte fru Blom, men jeg forstod i hvert fall alvoret. Du lekte ikke med Gud, og du lekte ikke kristen, som de sa.

Som kroppsbygger forstod jeg disiplin og hva som skulle til for å vinne, og her var det ikke bare en pokal, men det evige livet som stod på spill. Og andreplass nyttet ikke i denne konkurransen, for å si det sånn. Min nye gud kunne jeg ikke bli kjent med personlig, som min første gud. Nå gikk det via andres tolkning av Bibelen, de eldste, og hva pastor og ledere i menigheten lærte meg. Du ble formelig ”spammet” (overøst) med skriftsteder som viste en sinna Gud som du gjorde smart i å tilfredsstille. Det handlet kun om dine prestasjoner, og summen av dem på den siste dag. Men det var en slags joker i spillet, og det var dine daglige bønner om tilgivelse. Uten den utveien var du ferdig i løpet av kort tid, ofte ikke mer enn et par timer. For man syndet jo hele tiden!