Mine 2 guder

Jeg har kjent mer enn en Gud i mitt liv, og den aller første jeg ble kjent med var snill og god. Han så ned på meg og smilte, sa mormor. Han passet alltid på meg, Han voktet meg, og sørget for at det alltid gikk bra. Jeg likte Gud, kan jeg huske. Han var akkurat som mormor, gammel, litt stor og romslig, og alltid blid. Han og mormor var bestevenner, det var jeg helt sikker på. Gud likte meg også, for det sa mormor. Derfor tenkte jeg mye på denne guden da jeg ble et mobbeoffer på ungdomsskolen. Han ble min trøst da alt var vanskelig, og etter hvert ble Han min redning ut av mitt personlige ”helvete.” I 1984 møtte jeg Gud personlig i første refrenget i en sang av Jerusalem: ”I natt så kommer Jesus igjen!” Han var akkurat sånn som jeg trodde, og sånn som mormor hadde sagt. Han var bare god og snill, og likte meg fra første stund vi møtte hverandre. Det virket nesten som om Han kjente meg fra før? Gud viste meg masse gøyale ting, og jeg kjente formelig hvordan Han levde på innsiden av meg. Det virket som om Han bodde sånn cirka midt i magen et sted, og fra det punktet strømmet det glede og overnaturlig fred ut i hele kroppen. Gud var spesiell, og kunne ting jeg ikke visste eksisterte en gang. Som for eksempel da jeg begynte å tale i tunger uten å vite hva tungetale var. Det var skikkelig rart i begynnelsen, deretter spennende, og så ble det bare veldig veldig gøy. Fra magen kom det masse glede og gode følelser som så spredde seg ut i hele kroppen.

Det var gøy å kjenne Gud! Jeg ba masse, uten å vite reglene for bønn. Jeg lo masse, fordi jeg plutselig kunne bli så glad. Hvorfor visste jeg ikke, men det bare kom glede fra magen og ut i kroppen. Gud var skikkelig kul, Han var grei og snill, og at Han elsket meg var det ingen tvil om. At jeg ikke hadde blitt kjent med Han før? Tenk så mange år jeg hadde kastet bort! Men det fikk være som det var, for nå var det i hvert fall bare meg og Gud. En dag kom det en kar jeg kjente godt og spurte om jeg ville være med på møte. "For en Gud jeg har," tenkte jeg. "Her henter Han meg til og med på møte!" Jeg kjente han som kom på døra fra før, for vi trente faktisk på samme gym. Det var nesten for godt til å være sant. Gud sendte meg en kompis så jeg skulle slippe å være redd for å gå på møte! For det var min usikkerhet som var grunnen til at jeg ikke hadde begynt i en menighet. På grunn av mobbing i ungdomsskolen var jeg nervøs og usikker på innsiden, selv om jeg kunne fremtre tøff og hard på utsiden. Men nå var problemet løst, og igjen var det min Gud som ordnet opp.

Det var jeg helt sikker på, for etter disse få ukene med Gud som min aller beste venn hadde vi utviklet et nært forhold. Jeg kjente Ham, og Han kjente meg. Nå begynte en ny fase sammen med Gud, for nå skulle jeg komme inn i et felleskap og faktisk få en ny familie der alle kjente min Gud. Skuffelsen kunne vel egentlig ikke bli større, for de som kjente Gud mye bedre enn meg fortalte både meg og Hennie, min kone, at vi hadde tatt feil. Det var ikke den riktige guden vi hadde lært å kjenne, så han måtte vi bare glemme så fort vi kunne. Han var farlig, sa de. Han var ute etter å forføre mennesker ved sin tilgjorte godhet, kjærlighet og nåde. Den guden som hadde vist seg for oss, ikke fysisk, men via følelsene, han var faktisk ute etter å ta livet av oss. Min Gud som jeg likte så godt var falsk! Tenk det! Han kom med gode ting, sa gode ting, og forkledde seg i kjærlighet og nåde, men alt var bare et spill. Han var akkurat som de menneskene jeg hadde stolt på, men som sviktet meg til slutt. Jeg måtte passe meg for den guden, og heller bli kjent med deres Gud. Jehova hette han. Deres Jehova var det stikk motsatte av min første gud, for Jehova var på den ene siden snill, men på den andre siden ikke bare streng, men faktisk helt utrolig streng. Han nølte ikke en gang med å ta livet av millioner, ja faktisk milliarder av mennesker når han til slutt kom tilbake til jorden.

For det var kun de i Jehovas vitner som var hans barn, og de andre, vel, de hadde jo valgt selv? Det var jo bare å bli med i Jehovas vitner, holde alle budene, be om tilgivelse for synd underveis, og så var du i mål. Hvor vanskelig kunne det være egentlig? Men de fleste var stolte, sa de. De gadd ikke følge Guds bud, og derfor hadde ikke en rettferdig Gud annet valg enn å drepe dem. Det var jo faktisk en kjærlig handling, det skjønte vel alle? Skjønte og skjønte fru Blom, men jeg forstod i hvert fall alvoret. Du lekte ikke med Gud, og du lekte ikke kristen, som de sa.

Som kroppsbygger forstod jeg disiplin og hva som skulle til for å vinne, og her var det ikke bare en pokal, men det evige livet som stod på spill. Og andreplass nyttet ikke i denne konkurransen, for å si det sånn. Min nye gud kunne jeg ikke bli kjent med personlig, som min første gud. Nå gikk det via andres tolkning av Bibelen, de eldste, og hva pastor og ledere i menigheten lærte meg. Du ble formelig ”spammet” (overøst) med skriftsteder som viste en sinna Gud som du gjorde smart i å tilfredsstille. Det handlet kun om dine prestasjoner, og summen av dem på den siste dag. Men det var en slags joker i spillet, og det var dine daglige bønner om tilgivelse. Uten den utveien var du ferdig i løpet av kort tid, ofte ikke mer enn et par timer. For man syndet jo hele tiden!

Det var en mengde regler og bud, og det ble etter hvert en stor jobb bare å kjenne til alt du måtte og ikke måtte. Livet dreide seg derfor i stor grad om å fokusere på synd med den hensikt å unngå å synde, men jeg fikk det ikke til. Også jeg som hadde en slik vanvittig vilje, og kunne tvinge kroppen til hard trening og strenge dietter. Men dette livsviktige prosjektet ville seg ikke på tross av at jeg prøvde så hardt jeg kunne. Etter 6 år var det over, og jeg gav opp. Min nye gud dømte meg og min familie til døden, og etter disse årene kjente jeg ham personlig og forstod han mente alvor. For han talte til meg hele tiden, ikke i magen som min første falske gud, men i hodet. Jeg hadde snakket med han i mange år, og spurt om hva jeg kunne gjøre bedre.

Gud pekte på alle mine feiltrinn og synder, alt jeg måtte gjøre, og alt jeg måtte slutte med. Men til slutt sa han: "Du har feilet, og du, din hustru, og dine barn må dø."

"Syndens lønn er døden!" ringte i ørene mine, og med Bibelen som bevis dømte den nye guden meg og min familie skyldig. Jeg godtok dødsdommen fra gud, for den var jo rettferdig slik jeg hadde levd. De 2 neste årene som fulgte skal jeg ikke skrive så mye om, men denne guden min sa ting til meg som ikke var bra. Noen av disse påstandene hører jeg faktisk fra enkelte forkynnere i dag som sier de kjenner gud, og at de taler på hans vegne. De sier det samme som denne nye guden sa til meg der de peker på dine prestasjoner som i følge dem aldri blir gode nok for Gud. ”Gud hater deg!” forkynnes det med alvor i stemmen. Den talen som denne utrolige påstanden er hentet fra er faktisk blant de mest nedlastede på YouTube! ”Hans vrede er over deg, han har fått nok av deg, begeret er fullt, og du er på vei til fortapelsen! Men du har et valg, og det er opp til deg om du vil havne i det brennende helvete Gud har for deg, eller om du vil til himmelen. Men sånn som du lever nå er de fleste av dere på vei til helvete!”

Oppmuntrende, ikke sant? Noen hevder faktisk det, for du må leve med det de kaller et sønderknust hjerte. For hvis du ikke er knust i betydningen redd for Gud, så vil du synde på autopilot. Derfor er frykt viktig, og enkelte forkynnere påstår også at om du ikke skremmes til å bli frelst, så vil ikke frelsen holde. I dag kjenner jeg Gud personlig, og det var den første Guden som var den rette. Han som elsker meg uten å stille så mye som en eneste betingelse, som liker meg, passer på meg, gjør alt for meg, har gitt meg alt i nåde, og som har overtatt alt i meg. Min Gud er fullkommen kjærlighet, og jeg vet det. Hvordan kan jeg være så sikker? Jo, fordi Han, den fullkomne kjærligheten bor i meg, og Han har drevet ut all tidligere frykt. (1 Johannes 4:18) I Johannes 14 forteller Jesus disiplene at det er Han som er Gud, og at om de kjenner Han så kjenner de også Gud. Som Jesus var ubetinget kjærlighet og nåde, tilgav og helbredet uten å kreve noe i retur, og som beviste det ved å frivillig gi sitt liv på et kors for alle mennesker, slik var Gud. DET er oppmuntrende! Så jeg vet hvem Gud er, for Gud ER Jesus! Ikke fortell meg noe annet, og ikke presenter for meg for en annen gud. Jeg er nemlig ikke interessert! Du kan lese så mange bibelvers du vil, men du finner ikke Gud ved å drukne deg i skriftsteder. Du finner Gud ved å se på Jesus, få Ham åpenbart for deg personlig ved den Hellige Ånd, og basert på lyset fra disse 2 kildene kan du lese Bibelen. Men du må forstå at Jesus er fasiten på hvem Gud er! Gud er god, bare god. Gud er Jesus!