Hva er motivet?

Jeg har gjort en del ting i mitt liv, men motivet har ikke alltid vært riktig. Som da jeg begynte å trene for eksempel. Motivet mitt var delt mellom å bli best i Norge, sterkest i byen, tøffest i ”gata”, og å bli sett og akseptert. Det sprikte i alle retninger, men disse ulike motivene drev meg fremover en liten stund. Etter et års tid med seriøs trening så datt det ene motivet etter det andre av, for de holdt ikke mål som pådrivere og motivator. Jeg trente 6 dager i uken, og hver trening måtte jeg prestere optimalt og ”over evne”. Det kostet ufattelig mye energi og innsats, og uten det rette motivet som drivkraft ble det umulig. Motivene mine fikk juling i dette selvpålagte og strenge trenings-systemet, og de datt av en etter en etter som de viste seg udugelige i det lange løp. Det eneste motivet som overlevde var et jeg ikke visste om en gang, og det var den kjærligheten jeg utviklet til selve treningen. Motivene som det å vinne, bli best, bli sett og akseptert, forsvant for de var ikke sterke nok til å drive meg til hver dag å prestere det som skulle til. Det nye motivet, kjærlighet til det å trene, overtok scenen alene. Det var det eneste som var sterkt og utholdende nok til å drive meg videre. For jeg ikke bare likte å trene, jeg faktisk elsket det, og denne innvendige ilden fikk meg til å bryte grenser hele tiden. Da jeg ble frelst i 1984 fikk jeg møte Jesus personlig, og for meg var det som å komme hjem. Dette møtet med ubetinget kjærlighet helbredet masse sår som mobbing og avvisning hadde påført meg i sjelslivet. I noen korte uker elsket jeg Jesus, og Han elsket meg, og uten å tenke på det, vite om det, ha lært om det, så levde jeg i 1 Korinter 13: 13:

”Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.” Jesus og Gud var ren, ekte, og ubetinget kjærlighet mot meg, til meg, og i meg. Han elsket meg så intenst at jeg hadde mer enn nok med å ta i mot Hans kjærlighet til meg. Jeg hadde ikke en eneste tanke om å gjøre noe som helst for Gud, ikke en! Alt var fra Gud til meg, og det var som å stå under en foss av en kjærlighet så ren og totalt fri for krav til gjenytelse at det tok pusten fra meg. Hver dag var bedre enn den forrige, og det å bade i Guds betingelsesløse kjærlighet ble hele mitt liv.

Det var ikke: ”Gud, hva kan jeg gjøre for deg?” Men bare: ”Gud, jeg elsker deg!” Det gikk liksom av seg selv å elske Gud i disse ukene uten krav, bud og regler. Ikke bare elsket jeg Gud, men også alt Han hadde skapt. Mennesker, dyr, fugler og fisker. Til og med trær og blomster! Jeg som aldri hadde grått noe særlig gråt bare jeg hørte en sang om Jesus. Det var helt sprøtt egentlig, og jeg fortalte alle om denne Jesus jeg var blitt kjent med. Alle måtte jo få høre om denne fantastiske Gud som elsket deg ubetinget, og kjærligheten gjorde meg til disippel på rekordtid. Også jeg som ennå ikke engang hadde en Bibel! I noen uker levde jeg som en disippel og sjelevinner, og motivet mitt var ene og alene Guds kjærlighet til meg, ubetinget og ufortjent. Det var min takknemlighet til Guds kjærlighet som drev meg, ikke noe annet. Dette er da også hva jeg mener det er å være en disippel, nemlig å være ubetinget kjærlighet til verden slik Jesus var det. Ikke en som bare snakker, men en som ER. Så skal man også lære den nye på veien om hvem vi er i Kristus og hvor høyt Gud elsker alle mennesker, men motivet skal være Guds ubetingede kjærlighet i oss og gjennom oss. Som dere vet kom jeg inn i Jehovas vitner og ble der i 8 år. Motivet ble fort ødelagt av forkynnelsen, og kjærligheten ble erstattet med frykt. Dette nye motivet fungerte på et vis det også, men livet ble totalt annerledes. Gleden forsvant, og prestasjonsangsten ble min nye følgesvenn. Nå handlet livet om å vinne en seierskrans og en frelse "der fremme." Det var vinn eller forsvinn, og alt handlet plutselig om min frelse og evige skjebne.

Da kjærligheten var motivet handlet alt om de andre, men nå handlet alt om meg selv. Synden var min nye og til da ukjente motstander, og den måtte i følge menigheten bekjempes med alle midler. For alt dreide seg om mine prestasjoner for Gud, og det Jesus gjorde på korset kunne ikke ha vært rare greiene egentlig, tenkte jeg. Det holdt jo bare til en start, og fungerte mer som et startnummer i en konkurranse. Du var liksom påmeldt til konkurransen ”bli godkjent av Gud på den siste dag,” men deretter var det opp til deg. Målet ble meg selv og om jeg holdt mål for Gud, og frykten ble min motivator og pådriver. Men takk og lov så tok jeg feil, og i dag er jeg tilbake til start for å si det sånn. I dag er det kun et motiv som driver meg fremover, og det er kjærligheten. Uten dette som eneste motiv vil alle gode gjerninger, alle gaver, og all tro ikke hjelpe deg det minste. Det vil faktisk ikke bidra positivt i det hele tatt! Se hva Paulus skriver til oss i 1 Korinter 13:1-3:

”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.” Om du tror at din aksjon utløser Guds reaksjon, da tar du feil. For da lever du med ditt sinn i den gamle Adam, og i løgnen fra Lucifer som påstod at man må prestere godt for å få godt. Du tror løgnen i ditt sinn som hevder at din positive aksjon FOR Gud vil utløse en tilsvarende positiv reaksjon FRA Gud, og tilsvarende at din negative aksjon For Gud tilsvarende vil utløse en negativ reaksjon FRA Gud.

Dette er den gamle Pakts tankegang der man trodde at Gud enten belønnet eller straffet dine gjerninger. Hva er ditt motiv for å gi? Hvis det er for å få gagner det deg ingenting.

Hva er ditt motiv for å tjene Gud? Er det for å gjøre noe for Gud gagner det deg ingenting.

Hva er ditt motiv bak det du sier og det du gjør? Er det for at dine positive aksjoner skal utløse positive reaksjoner fra Gud, og at fravær av negative aksjoner skal hindre negative reaksjoner? Da gagner selv det mest perfekte livet deg ingenting.

Du klarer sikkert "å lure" både dine brødre og søstre, pastorer og eldsteråd, og også deg selv, men ikke Gud. Han ser ditt hjerte, og ønsker å få deg til å hvile i Hans kjærlighet. Du trenger ikke å prestere for Gud for i Hans øyne er du Hans høyt elskede og fullkomne barn! Jeg spør aldri Gud om hva jeg kan gjøre for Ham, men hva Han har for meg i dag. Mitt motiv er Hans kjærlighet til meg, og ikke min kjærlighet til Ham. Min kjærlighet er kun en konsekvens av Hans kjærlighet til meg. Guds kjærlighet til meg og i meg er:

"tålmodig, velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, og er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” Dette er Guds ubetingede kjærlighet som er ”utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.” (Romerne 5:5)

Som trenings-kjærligheten ble motivet i trenings-livet, er Guds kjærlighet nå det eneste motivet i kristen-livet.

Jeg elsker fordi jeg allerede ER elsket, ikke for å BLI elsket, og vi kan lese i 1 Johannes 4:10 at: ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.”

La oss slutte med den lille Bibel i Johannes 3:16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Guds motiv var KJÆRLIGHET!